Boken What is Islamophobia? ble publisert i 2017, og er redigert av Narzanin Massoumi, Tom Mills og David Miller. Den lager et rammeverk for å forstå måten islamofobi og anti-muslimsk rasisme  har utviklet seg etter 11. september 2001. Boken er et bredt samarbeid med bidrag fra de viktigste stemmene innenfor islamofobiforskning, der i blant Arun Kudnani, forfatter av boken The Muslims are coming! Islamophobia Extremism and  the Domestic War on Terror fra 2014 og og Deepa Kumar, som har skrevet Islamophobia and the politics of Empire: Twenty years after 9/11 fra 2021.  Et av hovedargumentene i boken er at det i akademia fortsatt mangler en universell anerkjennelse av at islamofobi er mer enn bare skepsis mot muslimer, og faktisk en form for rasisme. I forskingsfeltet er arbeidet rundt rasismebegrepet i stor grad atskilt fra arbeid som angår islamofobi. Begrepet har ikke fått den oppmerksomheten det fortjener i sosiologiske analyser av rasisme, til tross for at den økende fiendtligheten mot muslimer i Vesten har vært veldokumentert og synlig de siste tiårene.  

I sosiologifeltet har det blitt utarbeidet et godt empirisk grunnlag for å forstå  rasebegrepet som en sosial konstruksjon som oppstår parallelt med spesifikke historiske og politiske kontekster. I samsvar med denne definisjonen bør også islamofobi forstås som en form for rasisme. Boken etablerer et godt og komplekst teoretisk grunnlag for å tilnærme seg islamofobibegrepet. Den fokuserer ikke bare på egenskapene til muslimer som en religiøs gruppe, men retter også fokus på de politiske praksisene som rammer muslimer som gruppe. Denne tilnærmingen skiller seg fra tidligere arbeid rundt islamofobibegrepet som ofte har dreid seg om diskurser rundt statsborgerskap,  identitet, tilhørighet og nasjon.  I boken argumenteres det for å bryte med denne type diskurs, fordi det å kun fokusere på muslimers religiøse,  kulturelle og politiske identiteter gir en ensidig forståelse av islamofobibegrepet. For å få en helhetlig forståelse av måten muslimer rammes av islamofobe praksiser på, er det viktig  å forstå at begrepet ikke bare er et produkt av abstrakte diskurser, men av sosiale formål som er ute etter å bevare spesifikke interesser. I boken undersøkes dette som et empirisk  spørsmål gjennom etablerte sosialvitenskapelige metoder.  Boken tar til orde for å tilnærme seg islamofobibegrepet på en måte som  belyser strukturene, aktørene og de politiske formålene som gjør at det dannes en infrastruktur for diskriminering av muslimer. 

I den første delen av boken undersøkes denne infrastrukturen gjennom det som blir beskrevet som ”the five pillars of Islamophobia” – de spesifikke sosiale aktørene som produserer ideer og praksiser som fører til diskriminering av muslimer. Det anføres at staten er den største av disse aktørene fordi den lager kontraterrorapparatet.  De fire andre aktørene som står for anti-muslimsk rasisme er den neokonservative bevegelsen, deler av sionistbevegelsen, den høyreradikale bevegelsen og ulike grupperinger som består av sekulære og feministiske bevegelser.  Boken går systematisk til verk for å styrke hovedargumentet. Gjennom 12 kapitler og 4 underkapitler undersøkes ulike sider av islamofobi,  og de diskriminerende praksisene som har marginalisert muslimer, ført til mistenkeliggjøring og innskrenkning av religionsfriheten. Boken underbygger på empirisk grunnlag det teoretiske begrepet islamofobi ved å sette lys på infrastrukturen(e) som skaper og normaliserer islamofobe praksiser. Det beskrives at denne infrastrukturen starter på statlig nivå, og siger ned gjennom alle lag av samfunnet.  I tillegg til å undersøke dette spørsmålet på et strukturelt nivå (staten, sosiale bevegelser og ulike grupperinger) gir boken også gode eksempler på måten kontraterrorapparatet rammer individer med muslimsk bakgrunn.  

Et av delkapitlene tar for seg et casestudie: saken til  Mahdi Hashi en ung britisk- student som ble anholdt og avhørt flere ganger på flyplasser under britisk terrorlovgivning. Dette kapitlet og casestudiet gir en detaljert beskrivelse av måten svarte og brune menn blir utsatt for terroranklager, mistenkeliggjøring og etnisk profilering. 

Hvordan teoretiserer man islamofobi? 

 Bokens insistering på å forstå islamofobi som rasisme rettet mot muslimer, er et resultat av at en del teoretikere tidligere har undervurdert, eller direkte avvist denne utvidelsen av rasismebegrepet. Et eksempel som boken gir er den irske forfatteren Fred Hallidays artikkel Islamophobia reconsidered fra 1999. Dette er en høyt anerkjent artikkel blant akademikere på venstre- og høyresiden som motsetter seg å anerkjenne islamofobi som fenomen. I artikkelen argumenterer  Halliday mot å bruke islamofobibegrepet fordi han er kritisk til det han oppfatter som identitetspolitikk. Det er likevel viktig å poengtere at Halliday anerkjenner at det eksisterer anti-muslimsk rasisme, og han mener ”anti-muslim” er et bedre begrep enn islamofobi.  Halliday inntok en posisjon som mange andre har inntatt, nemlig at islamofobi ikke er rasisme fordi det rammer en religiøs gruppe og ikke en spesifikk etnisk gruppe.  Ifølge han og hans meningsfeller vil det å studere islamofobi som rasisme, vanskeliggjøre kritikk av religiøse praksiser og religionskritikk. Akkurat denne motstanden mot islamofobi-begrepet har blitt et vanlig argument blant liberale og høyrevridde stemmer. Et motargument som boken presenterer, er at selv om islamofobi dreier seg om religion og ikke etnisitet, så er realiteten at islamofobe praksiser disproporsjonalt rammer etniske minoriteter. Derfor er effekten av islamofobi rasistisk.  

Samtidig er det å redusere rasismebegrepet til kun å omhandle etnisitet også et begrensende perspektiv. Begrepet ”rasifisering” (racialisation) har blitt utviklet av sosiologer for å klargjøre den historiske konteksten rundt opphavet til rasebegrepet. Rasifisering er et godt begrep å bruke når man skal forstå islamofobi som en form for rasisme, og på denne måten ta et endelig oppgjør med den analytiske forvirringen som ofte oppstår når man prøver å se på islamofobi som en form for rasisme. Samtidig imøtegår det argumentet om det blir feil å bruke rasismebegrepet om antipatier mot muslimer.  

De siste årene har en liten gruppe akademikere (Garner&Selod, 2015; Meer, 2013; Meer& Modood, 2009 og 2011a;  Vakil, 2011) gjort et godt arbeid med å bruke konseptet rasifisering for å plassere islamofobi innenfor rasisme-begrepet.  Disse forskerne har i sitt arbeid påpekt at islamofobi er en form for kulturrasisme. Et empirisk eksempel på dette er arbeidslivsdiskriminering av mennesker med muslimske navn (Khattab&Modood, 2015). I boken What is Islamophobia? argumenteres det for at selv om dette er godt bidrag til forskning rundt islamofobi,  og har økt forståelsen rundt rasebegrepet, religion og kultur i akademia, så har rasifiseringsbegrepet også sin begrensning når man skal forstå produksjonen av islamofobi. Forskningen rundt rasifisering og dens tilknytning til islamofobi har i hovedsak fokusert på kulturell anerkjennelse av etniske minoriteter. Dette er viktig arbeid, men fokus på kultur tar oppmerksomheten vekk fra aktører og interessene som opprettholder rasistiske strukturer. Boken mener at dette er et gjennomgående problem i denne type litteratur: Man plasserer for stort trykk på betydning av rasebegrepet og for lite oppmerksomhet vies til  infrastrukturen som skaper og opprettholder undertrykkende praksiser.  

I What is Islamophobia? argumenters det for at den beste tilnærmingen for å forstå produksjonen av islamofobi i sin helhet er å ha et realistisk blikk på empirien og effekten av denne type anti-muslimsk rasisme. Boken motsetter seg ikke den idébaserte tilnærmingen til å forstå rasismebegrepet, men mener at man må ha i bakhodet at ideer ikke oppstår i vakuum, men produseres og opprettholdes av sosiale aktører med spesifikke interesser under konkrete omstendigheter. Derfor holder det ikke å kun se på islamofobi som et sett av ideer om muslimer som flyter rundt i diverse samfunn.  Et kraftig fokus må settes på rollen til aktørene som produserer disse ideene.  

Boken oppmaner til at videre forskning og arbeid rundt islamofobi-begrepet, samt å blottlegge rollen og interessene til sosiale aktører som  skaper grobunn for anti-muslimske rasistiske ideer og politikk.  Islamofobi er en form for strukturell rasisme som i stor grad produseres og opprettholdes gjennom sosiale aktører.