Mange stiller spørsmålet: Hvordan kan en allmektig og god Gud tillate okkupasjon, bombing, sult, fattigdom, tortur og andre onder?
Oversatt fra https://yaqeeninstitute.org/read/paper/why-do-people-suffer-gods-existence-the-problem-of-evil
Innledning
I Allahs navn, den mest barmhjertige og nåderike.
Dette essayet argumenterer for at ondskapen og lidelsens verken gir et logisk eller sannsynlig bevis mot Guds eksistens, og at islam tilbyr en omfattende teodicé: det vil si en systematisk løsning på det ondes problem. Artikkelen er i hovedsak en oppsummering av Dr. Sami Ameris fenomenale forskning på temaet. Begrepet “ondskapens problem” viser til problemet med at det eksisterer lidelse, onder og ondskap i verden: Hvordan er dette forenlig med forestillingen om at det eksisterer en god og allmektig Gud?
Det onde, ondskap og lidelse brukes om hverandre som synonymer i dette essayet.
Den ubevegelige steinblokken
Det ondes sentralitet i ateistisk diskurs er velkjent. George Bΰchner, en tysk ateist og lyriker, kaller det ondes problem for «ateismens urokkelige steinblokk». Under en debatt i 2013 med tittelen The Origin of Life: Evolution or Design,» uttrykte ateisten Michael Ruse i tydelige ordlag at den eneste årsaken bak hans vantro var det ondes problem. I sitt berømte verk There is a God: How the World’s Most Notorious Atheist Changed His Mind, hevder tidligere ateist Antony Flew at spesielt i den vestlige verden er det ondes problem det mest velbrukte argumentet for ateisme. Dette er ikke bare tilfelle i intellektuelle sfærer. I en studie fra 2000 ble amerikanere spurt: «Hvis du kunne stille Gud bare ett spørsmål, og du visste at Han ville gi deg et svar, hva ville du spurt om?» Det vanligste spørsmålet var: «Hvorfor er det smerte og lidelse i verden?»
Det har vært to dominerende tankeretninger blant teister når det gjelder det ondes problem. Den første leiren, som ifølge Timothy J. Keller (en kristen) de fleste kristne filosofer tilhører, argumenteres det for at det ondes eksistens ikke motbeviser Guds eksistens. Med andre ord pekes det på det logiske problemet med å argumentere for at onder er et bevis for at Gud ikke finnes. Den andre leiren er teodikernes; de som går enda lengre og prøver å forstå Guds visdom bak å la onder eksistere.
Dette essayet presenterer den omfattende teodicéen til sunni-islam, en som utelukkende stammer fra våre bevarte hellige tekster (Koranen og autentisk Sunnah), ettersom det er forvrengningen av tidligere hellige skrifter som hindrer mange teologer å tilby en sammenhengende teodicé.
Hva gjør onder til et teologisk problem?
Ondskap og lidelse i verden har alltid vært et problem, men det har bare i de siste århundrene blitt gjort til et opprør mot Gud og religion. Hvorfor det? Hva er annerledes nå?
Livet blir sett på som formålsløst
Den gradvise reorienteringen av den vestlige tankegangen fra «livets formål» til «livskvalitet», var et biprodukt av opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. Dette radikale fokusskiftet, der folks levemåter fortrengte jakten på transcendente formål, er det som til slutt gjorde livets frustrasjoner stadig mer uutholdelige. Når helheten av tilværelsen er redusert til dette livet alene, og livet ikke lenger sees på som et middel til et større mål, kan det forventes at det å sikre umiddelbar nytelse og unngå smerte vil bli de eneste målene. Og et smertefritt liv med bare nytelse er uoppnåelig. Med ordene til C.S. Lewis:
For de gamle vise menn hadde hovedproblemet vært hvordan man skulle tilpasse sjelen til virkeligheten, og løsningen hadde vært kunnskap, selvdisiplin og dyd. Både for magi [fra gamle tider] og anvendt vitenskap [fra moderne tid] er problemet hvordan man kan underlegge virkeligheten menneskenes ønsker.
Spesielt vestlige sekulære samfunn, til tross for den luksus og bekvemmeligheter de tilbyr, har hatt de største vanskene med ondskapens problem. Som Victor Frankl sier: «Flere mennesker i dag har midler til å leve, men ingen mening å leve for.» Meningsløshet er det som gjør livet til et fengsel der beboerne får panikk fra hvert stikk. I et liv uten mening er hver motbakke en uforklarlig – og uunngåelig – tilfeldig hendelse som bare kan klassifiseres i termer av energi og materie, og bare representerer kaos, bråk og en tragedie.
En epoke med intensivert følsomhet
Det er naturlig og forståelig at det ondes problem gir gjenklang hos følsomme mennesker: Mennesker hvis empatiske hjerter verker av barns tårer, når de ser eldre menneskers sviktende helse og voldsofre skrike av smerte. Samtidig nyter den gjennomsnittlige person i moderne tid en enestående luksus som er muliggjort av teknologisk utvikling. Medisinske fremskritt har resultert i forebygging av mange sykdommer, smertebehandling og tilrettelegging for funksjonshemmede. Selv om denne utviklingen har vært til stor nytte for mennesket, har den også økt vår følsomhet og svekket vår toleranse for smerte og lidelse. Dette er grunnen til at ateister gjerne viser til humanitære kriser i u-land når de skal skildre lidelse, dvs. land hvor folk fortsatt lider av sykdommer og sult som nesten er utryddet i Vesten.
Vrangforestillingen om det moderne mennesket
Oppdagelsene og gjennombruddene i den moderne æra har lurt folk til å anta at de fullt ut kan forstå alt i universet, vurdere med absolutt sikkerhet hva som eksisterer, og deretter nekte for at det er underliggende visdom i mange av fenomenene rundt dem. I A Secular Age beskriver Charles Taylor treffende hvordan det vestlige samfunns holdning til universet har tatt en antroposentrisk vending i moderne tid. Det innebærer at den sekulære personen ser på seg selv som Universets Mester. Han konkluderer med at det øyet hans ikke kan se, ikke eksisterer, og at det hans sinn ikke kan gjenkjenne som klokt, må være tåpelig.
En tilbakevisning av problemstillingen
Det er uheldig at mange teister lar ateister definere premissene for en diskusjon om ondskapens problem og Gudstro. Først og fremst må koblingen mellom «det ondes eksistens» og «Guds eksistens» aldri forbli uimotsagt. Disse er to separate problemstillinger, som ikke bør sammenblandes. Mange mennesker antar at siden ondskap eksisterer, må Gud enten være uvitende, likegyldig eller ute av stand til å fjerne det onde. Fordi Gud forstås å være allvitende, fullstendig barmhjertig og allmektig, er slutningen at det ondes eksistens impliserer at Gud ikke finnes. Til og med Richard Dawkins selv, den ikoniske faren til ny-ateismen, avviser denne slutningen som ulogisk. Ifølge han er den logiske sluttsatsen at Gud ikke er god: «Men for en mer sofistikert troende på en slags overnaturlig intelligens, er det barnslig lett å overvinne problemet med ondskap. Bare postuler en ekkel gud – for eksempel den som etterlever alt ved Det gamle testamente.» Monoteister vil selvfølgelig avvise dette resonnementet, men det endrer ikke det faktum at Gud og onders sameksistens ikke er et logisk problem for troende mennesker.
Ateister som stiller spørsmål ved hvorfor onder eksisterer avslører også mange ting ved sitt eget verdensbilde. For det første innebærer det å spørre «hvorfor» at man antar at det burde være en forklaring. Dermed blottlegges den underbevisste troen til alle mennesker på at livene våre har mening. Ellers ville vi bare overgitt oss til en nihilisme som er likegyldig til godt og ondt. For det andre, å spørre hvorfor ondskap eksisterer avslører at vi ser på oss selv som moralske skapninger. Her møter ateisten imidlertid seg selv i døra, for i hans verdenssyn er kun det som er håndgripelig ekte, og moral er en immateriell kvalitet vi ikke objektivt kan gripe. For det tredje, å spørre hvorfor ondskap eksisterer avslører at man oppfatter det onde som en abnormitet og det gode som den rådende normen. Før de spør «Hvorfor er det ondt?», bør rettferdige og rasjonelle mennesker derfor stille spørsmål som «Hvorfor betyr godt noe?», «Hva er godt?» og «Hvorfor er det så mye godt?»
Å stille spørsmål knyttet til det godes eksistens er et rimelig utgangspunkt, for først etter å ha identifisert det dominerende prinsippet kan unntakene fra dette prinsippet forstås. Hvis vi skulle studert realfagene ved å ta utgangspunkt i avvikene fra de fysiske, biologiske og kjemiske lovene, snarere enn først å lære oss om lovmessighetene i naturen, ville verden fremstått som et forvirrende og usammenhengende sted. Likeledes kan ateister aldri overvinne «ondskapens steinblokk» før de finner ydmykheten til å innrømme at onder er unntaket i en verden av utallige fenomener som er gode, ryddige og vakre. Tenk på periodene med sykdom kontra helse i et gjennomsnittlig livsspenn, eller hvor mange som er funksjonsdyktige kontra funksjonshemmede. Tenk hvor mange arterier som flyter snarere enn å være tette, og tenk på hvor mange vulkaner som er i dvale sammenlignet med de som er i aktive utbrudd. Hvor kommer alt dette gode og fungerende fra? Energi og materie som svømmer i en verden av kaos og tilfeldigheter kunne aldri produsert en verden der standarden er god. Ironisk nok bærer vitenskapelig empiri vitnesbyrd om dette: termodynamikkens andre lov sier at den totale entropien (graden av uorden eller tilfeldighet) i et isolert system uten ytre påvirkning alltid vil øke og at denne prosessen er irreversibel. Med andre ord, ting vil alltid bryte sammen og forsvinne med mindre noe fra utsiden trekker dem sammen. Som sådan kunne blinde termodynamiske krefter aldri ha produsert noe godt på egen hånd, uten at Skaperen organiserte disse tilsynelatende tilfeldige, kaotiske fenomenene i de fantastiske tingene vi opplever som skjønnhet, visdom, glede og kjærlighet. Først etter å ha fastslått at normen er god, kan vi håpe å forstå unntaket som onder representerer.
Ingen intelligent person bør benekte det spektakulært fine ved et palass som inneholder hundrevis av fantastiske rom, bare fordi noen få rom virker ubehagelige. Det ville vært latterlig å påstå at dette fantastiske palasset er et produkt av steiner, stål, tre og ledninger som tilfeldig er knust sammen – bare fordi vi ikke evner å se arkitektur- og ingeniørkunsten som ligger bak bygget. Da de så på egen anatomi, og ikke bare hypotetiske palasser, hevdet evolusjonister en gang i tiden at kroppene våre hadde 180 organer og kroppsdeler som hadde blitt funksjonsløse i løpet av menneskets evolusjon. Senere forskning tilbakeviser at kroppsdelene er funksjonsløse. Evolusjonistene hadde trukket en forhastet konklusjon på basis av mangelfull forskning og forståelse.
Den feilaktige påstanden om “overflødige kroppsdeler» peker oss i retning av et annet problem tilknyttet spørsmålet om hvorfor ondskap eksisterer. Vi antar at vi forstår alt som eksisterer i og rundt oss, mens epistemologer er enige om at folks oppfatninger og til og med fantasi er ekstremt begrenset. I The Inductive Problem of Evil forklarer William Alston hvordan menneskets forståelse begrenses av mangel på data, kompleksiteten i mange fenomener, uklarheten rundt hva som er metafysisk mulig eller nødvendig, uvitenhet om hele spekteret av muligheter og verdier, og våre partiske vurderinger som subjektive skapninger. Nå mer enn noen gang kan vi se hvor enormt kompleks naturen kan være, og dette burde føre til ydmykhet knyttet til alt vi ikke vet. Et godt eksempel er den berømte sommerfugleffekten i kaosteorien: Nemlig at «vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas.»
Onder er med andre ord ikke alltid et produkt av en enkel lineær progresjon. Teister har derfor all rett til å utfordre påstander som: “En hjort som lider en langsom og smertefull død på grunn av en skogbrann er ingenting annet enn et meningsløst onde som aldri kan bære noen visdom eller større gode.” Selv om det kan være ulik visdom bak slike scenarier (utforsket nedenfor), er det klart at noen onder er tydelig satt i gang av menneskelige handlinger, og vi vil kanskje aldri oppnå en full forståelse av årsakskjeden.
Visdommen bak det onde
Koranen og Sunnah hevder ikke bare at onder rasjonelt kan sameksistere med en allvitende, allmektig og mest medfølende Gud, men også at det kan være visdom bak det som kan se ut til å være et rent onde. Vi bør også forstå at en vis Gud ikke vil åpenbare all visdom for oss, for da ville ikke livet vært en test. I enkleste ordelag kan vi utlede følgende fem utsagn fra dette:
- Gud er den mest vise
- Guds visdom nødvendiggjør visdom bak alt som eksisterer
- Guds visdom nødvendiggjør at noe ondskap eksisterer av dype grunner
- Guds visdom innebærer at hvis livet skal kvalifisere som en prøvelse, kan ikke årsaken til alt det onde umiddelbart avsløres for de som undersøker årsaken
- Guds visdom gjør det imidlertid nødvendig å avsløre noen av årsakene bak det ondskapen, for å hjelpe mennesker med å finne ut av livets vanskeligheter.
Før vi dykker ned i denne tankerekken, må det sies at et av de mest grunnleggende begrepene i sunnimuslimenes teodicé er at et rent onde ikke eksisterer. Ibn al-Qayyim (d. 1350), kanskje den største sunni-teologen som har skrevet om teodicé, sier:
Det onde som et uavhengig fenomen, der ingen dimensjon av det gode er involvert, eksisterer ikke i denne verden. Det er ingenting i vår eksistens som kan kalles et rent onde, fordi alt vondt i denne verden er godt fra en eller annen vinkel. For eksempel skader sykdom kroppen, men samtidig tester den tålmodighet, fremkaller motstandskraft og kan til og med styrke immuniteten. De fleste mislikte ting er vanligvis på denne måten; aldri uten noen fordel for mennesket.
Dette prinsippet gjelder både for naturlig forekommende onder og for onder begått av mennesker eller jinn på overlagt vis. Gud lar ondene eksistere fordi det gode ved deres eksistens oppveier det gode ved dens ikke-eksistens. Tenk for eksempel på hvordan vulkaner ikke er et rent onde, fordi de forynger økosystemet som gjør liv på jorden mulig: Uten vulkanutbrudd og alt de slipper ut, ville bondesamfunn ikke være i stand til å dyrke mat, visse byggematerialer ville ikke være tilgjengelige, og atmosfæren vår ville ikke ha sitt oksygenrike miljø.
Av denne grunn tilskriver Koranen og Sunnah vanligvis skaperverket eller deres handlinger onder, fordi fra Guds fulle perspektiv er “ondene” – som Han fikk til å eksistere – i realiteten hovedsakelig gode. For eksempel står det i Koranen (surah 2, vers 1-2):
Si ydmykt: «Jeg søker vern hos Herren, som brakte (universet) til eksistens med det store smellet i en ekstrem hastighet, mot det onde (og det som bringer tap), av alt Han har skapt.
Andre steder refererer Koranen (surah 72, vers 10) til at Gud veileder:
Og vi vet ikke om det onde er ment for dem på jorden, eller om deres Herre har til hensikt en rett kurs for dem.
Andre steder referer Koranen (surah 78, vers 78-80) til at profeten Abraham (fred være med ham) tilskriver skaperverk, veiledning, næring og helbredelse til Gud, mens han tilskriver sykdom til seg selv:
Han er den som skapte meg, og Han alene leder meg. Han er den som gir meg mat og drikke. Og Han alene helbreder meg når jeg er syk.
Uten rom for tvetydighet, ville profeten Muhammad (fred være med ham) gjenta denne etiketten i bønnen: «Og alt godt ligger i dine hender, og det onde kan ikke tilskrives deg.»
Ibn Taymiyyah (d. 1328) gir mange eksempler på hvordan denne nyanserte distinksjonen involverer mer enn bare semantikk. Han forklarer at selv om ondskap – slik vi oppfatter det – kan finnes i Guds skaperverk, er det ingenting som tilsier at Gud har de samme egenskapene som sitt skaperverk. For eksempel skaper Gud menneskets hudfarge eller en blomsts duft, men det betyr ikke at han har den fargen eller avgir den duften. På samme måte kan man ikke utlede fra det faktum at Gud har skapt mennesker med ubehagelige egenskaper, enten fysiske eller atferdsmessige, at Gud selv har disse attributtene. Ibn al-Qayyim legger til:
Når slaven begår en stygg forbudt handling, er det han gjorde absolutt ondt og syndig, og Herren er den som gjorde ham i stand til å være utføreren av den gjerningen. Denne muligheten fra Gud er rettferdighet, barmhjertighet og korrekthet, fordi for ham å gjøre noen i stand til å handle [fritt] er bra, mens manifestasjonen [i dette tilfellet] var ond og stygg. Ved å muliggjøre, har Gud plassert ting der de hører hjemme, for det [å gi fri vilje] inneholder dyp visdom som Han bør prises for. Derfor er dette faktisk godt og klokt og nyttig, selv om det slaven gjør er feil, defekt eller ondt.
Med andre ord skapte Gud vesener med en grad av fri vilje som de noen ganger bruker til å handle på dårlige måter. I disse tilfellene er ikke Gud den direkte årsaken til ondskap, men Han er den som tillater menneskeheten å eksistere med fri vilje fordi det utgjør et større gode.
Med denne grunnleggende regelen for sunni-teodicé i mente, la oss utforske noen av disse dimensjonene av «det større godet» og «guddommelig visdom» bak ondskapen, smerten og lidelsen som finnes i den verden vi kaller hjem.
En refleksjon av Guds storhet
Hellig er Han som skapte alle ting i par – det være seg hva jorden produserer og fra seg selv og fra det de ikke kjenner (Koranen, surah 36, vers 36).
Å skape motsetninger som godt og ondt er fra fullkommenheten i Guds visdom, og å gjøre dem observerbare for oss er fra hans nåde. Å skape natt og dag, det søte og det sure, det varme og det kalde, smerte og nytelse, død og liv, sykdom og helse, gjenspeiler også Hans storhet og fullkommenhet. Hadde det ikke vært for skapelsen, ville det vært vanskeligere å erkjenne Guds egenskap som Skaper. Hvis det ikke hadde vært for at Gud hadde skapt mennesker som viser ondskap, ville det vært mye vanskeligere å gjenkjenne Guds kvaliteter som overbærende og tilgivende, og til og med hans egenskaper som rettferdig. Hvis en konge skulle begrense seg til bare én av de mange handlingene han er i stand til å utføre, ville denne kongen enten være uvitende om sine egne evner, eller uvitende om den store fordelen disse handlingene ville innebære for andre. Når det gjelder den med fullkommen kunnskap og fullkommen evne, begrenser Han seg ikke til en enkelt handling eller type handling, for det ville være en feil i Hans suverenitet.
Det er fra Guds fullkomne evne at Han både gir og holder tilbake, belønner og straffer, løfter og fornedrer, ærer og ydmyker, styrker og overvinner, fremskynder og forsinker, fordeler og skader. Samtidig er det på grunn av Hans visdom at mennesker ikke er identiske. De blir ikke behandlet identisk, for det ville være i strid med Hans fullkomne rettferdighet. Koranen er fylt med kritikk mot de som setter likhetstegn mellom veldig forskjellige ting (som Gud og mennesker) og de som skiller mellom likeverdige ting (som hudfarger), så hvordan kan Gud fordømme noe som en feil og deretter beskrive seg selv med denne egenskapen? Allah sier: i Koranen (surah 45, vers 21);
Eller tror de som begår onde gjerninger ganske enkelt at Vi vil gjøre dem like – i deres liv og etter deres død – med de som tror og gjør godt? Hvor feil er deres dømmekraft .
En forutsetning for at Guds vakre navn og attributter skal manifesteres, er at motsetninger eksisterer. Hvis motsatsen til Guddommelige egenskaper som mektig, barmhjertig, gavmild, mild, rettferdig og klok er fraværende, ville ikke Guds egenskaper eksistert.
Gjør livet meningsfullt
Velsignet er Han, i hvis hånd herredømmet er, og Han har makt over alle ting, (Han) som har skapt døden og livet for å prøve dere – hvem av dere som handler best – og Han er den allmektige, den Tilgivende (Koranen, surah 67, vers 1-2).
Tester er av natur slik at de innebærer at en person kjemper med utfordringer og overvinner hindringer før vedkommende kan kalles vellykket. Slik er det også i forbindelse med den testen livet er. Fordelen med å forstå hvorfor vi eksisterer er enorm, da feilaktige forventninger kanskje er den største enkeltårsaken til livets frustrasjoner. Når mennesker reduserer forventningen til Gud til «ubetinget kjærlighet», vil de forvente at Gud behandler dem som om de var Hans kjæledyr. Da vil de til stadighet bli skuffet over en verden som aldri var ment å være et hedonistisk paradis, og de vil alltid vurdere alt og alle som motarbeider deres ønsker som onde. Men når denne feilaktige oppfatningen unngås, kan folk kalibrere sine perspektiver på nytt og bli resolutte for motbakkene i løpet av sin korte levetid. Gud (surah 21, vers 35) sier:
Ethvert liv skal smake døden, og Vi lar dere gjennomgå det onde og det gode for å teste dere, og til Oss vil dere bli brakt tilbake.
Al-Alūsi forklarer: «Vi tester deg med det som du misliker og liker, vil du være tålmodig og takknemlig, eller vil du være vantro og ignorere?» Et annet sted i Koranen (surah 29, vers 2) sier Gud:
Antar menneskene at de vil få være i fred (kun) fordi de sier: «Vi antar troen!», og at de ikke vil bli testet?
Disse versene er spesielt verdifulle i teodicédiskusjonen, for de hjelper oss å innse at det å bli utsatt for godt og ondt ikke bare er en prøve på oppførsel, men også en prøve på tro – en lakmusprøve for tvil, ikke bare ønsker. Gjennom disse testene avsløres en persons lojalitet til hans/hennes overbevisning, spesielt når de finner seg selv ute av stand til å identifisere visdommen bak en hendelse i universet.
Det er spesielt når vi testes med lidelse at vi stiller eksistensielle spørsmål om hvorfor vi er på jorden og om det eksisterer en Gud. Det er livets utfordringer som driver oss til inderlig å søke etter disse svarene. Når vi først gjør det, finner vi ikke bare den som har svarene, men også at Gud selv er svaret. Kanskje dette er grunnen til at versene ovenfor begynner et kapittel i Koranen (surah 29, vers 69) som ender med:
Og de som anstrenger seg for Vår sak (og evig kjemper mot sitt eget jegs onde begjær), dem viser Vi visselig Vår sti (som fører til reisen mot Vår erkjennelse og tilknytning til Oss). Og sannelig, Allah velsigner de åndelig fullkomne med Sin nærhet og vennskap.
. Det bør bemerkes at fra det islamske perspektivet innebærer denne prøven å strebe å beholde eller vende tilbake til renhet, ikke å overvinne «iboende ondskap». Gud skapte mennesket med moralsk rettskaffenhet: «Vi har visselig skapt mennesket i den beste form» (surah 95, vers 4). Så ga Gud oss evnen til å skjelne godt fra ondt (surah 91, vers 8)] og sendte oss ut i dette livet for at vårt sinn, hjerte og lemmer skulle undersøkes (surah 76, vers 2). Hvis vi unngår korrupt indoktrinering og misforståtte tilbøyeligheter, vil vi forbli oppriktige i alle våre saker. Gud utstyrte også ethvert menneske med fiṭra det som definerer menneskeheten i hovedsak. Når det gjelder de elementene som leder oss til å handle ondt, har de bare en effekt når vi lar den Gud-sentriske fiṭraen svekkes, og når dens guddommelige flamme blir stående uten drivstoff.
Siden livet var ment som en prøve, ville denne prøven være meningsløs uten at vi hadde en viss grad av fri vilje. Hvordan kan vår utførelse av det gode være prisverdig eller det onde forkastelig dersom vi er konstruert som fjær i vinden, uten noen som helst handlekraft? Alvin Plantinga i The Nature of Necessity hevder at moralsk godhet krever muligheten for moralsk ondskap: «Det faktum at disse frie skapningene noen ganger trår galt, teller imidlertid verken mot Guds allmakt eller mot hans godhet; for han kunne ha forhindret forekomsten av moralsk ondskap bare ved å fjerne muligheten for moralsk godhet.» Å evaluere menneskers forpliktelse til moralsk godhet er hensikten med livet og grunnen til at ondskap må eksistere.
Ydmykhet overfor Gud og respekt for Guds visdom utgjør den høyeste formen for moralsk godhet. Å akseptere at du er som mauren på et teppe, som opplever teppet som en kaotisk jungel, mens andre ser teppet ovenfra som det mesterverket det er, krever ydmykhet. Å se Guds storhet, innrømme for seg selv at en er ulik Gud og forvente å ha «blinde flekker» som gjør noe ondskap mystisk, er den mest grunnleggende prøven på tro på det usynlige. Som Gud sier:
Og blant menneskene finnes også den som tilber Allah ved å være på randen (av levemåten [religionen]). Hvis noe verdslig godt når ham, blir han fornøyd med den (levemåten [religionen]). Men om en test når ham, vender han ansiktet sitt bort (fra levemåten [religionen]). Han har påført seg tap både i denne verden og i det hinsidige. Dette er det største soleklare tapet (Koranen, surah 22, vers 11).
Da englene spurte Gud om å skape mennesker som ville begå onde handlinger, var de helt fornøyd med Guds svar om at Han visste hva de ikke visste. Med ydmykhet og fullstendig tro på Guds visdom aksepterte de at Hans kunnskap var overlegen deres:
Og husk da din Herre sa til englene: «Jeg er i ferd med å sette Min forvalter på jorden.» De sa ydmykt: «Vil Du sette en slik (som Din forvalter) på jorden, som vil anstifte ufred i den og utgyte blod, enda vi er engasjert i å forherlige Din hellighet med å lovsynge Din pris, og opphøyer Din hellighet (til enhver tid)?» Allah sa: «Jeg kjenner til alt det dere ikke kjenner til! (Koranen, surah 2, vers 30).
Ibn al-Jawzi (d. 1201) sier: «Sinnet har kommet til å gjenkjenne Skaperens visdom, og at det ikke har noen feil eller defekt. Denne anerkjennelsen forplikter sinnet til å gi avkall på [motsette seg] alt av denne [visdommen] som er skjult for den. Når en spesifikk sak er uklar, vil det derfor være feil å fastslå at selve prinsippet er ugyldig.» For eksempel, hvilken mulig visdom kan det være i å skade en båt og utsette dens mannskap for å drukne? Hvilken mulig visdom kan det være i at et lite uskyldig barn blir drept? I historien om profeten Moses og al-Khidr i Koranen leser vi om disse handlingene, og lærer at vi ganske ofte ikke kan forstå den ultimate visdommen bak tilsynelatende ondskap. Lite visste Moses (fred være med ham) at det å skade båten hindret den fra å bli tatt med makt av en sjørøverkonge, og at det å drepe det syndfrie barnet sparte samfunnet for et større onde.
Til slutt, livets prøve ville også være meningsløs hvis denne verdens naturlover ikke var på plass som årsak og virkning som tvang oss til å engasjere oss i våre realiteter. Hvis ulver var blinde for lam, og engler løftet rådyr fra skogbranner, og virus på magisk vis gled ut av kroppene våre, og pepperspray plutselig dukket opp foran øynene til hver voldtektsmann, hver skytters avtrekkerfinger ble lammet og mat dukket opp i magen til ethvert sultende barn, ville denne «perfekte verden» faktisk være ganske mangelfull. Da ville det ikke ha eksistert noen faste lover eller årsaksmønstre, og dens «feilfunksjon» ville konstant krevd Guds innblanding. For at livet skal klassifisere til å utgjøre en prøvelse, må det inntreffe begivenheter som gjør at en påkaller Gud i bønn, modig redder de som er i fare og uselvisk tjener de som trenger det. Det er sant at lovene Gud skapte for å gjøre livet mulig, stabilt og trivelig er de samme lovene som noen ganger gjør livet smertefullt og ubehagelig. Smeltingen av isbreer vanner landskapet og slukker tørsten til mennesker og dyr, men kan også føre til ødeleggende flom. Lyn forsyner planter med nitrogenoksid, men kan noen ganger slå ned et menneske. Men i alle disse tilfellene skapte Gud en naturlov som tilbyr et langt større gode for verden enn det sporadisk vonde den forårsaker. Det større gode inkluderer, men er ikke begrenset til, evnen til å engasjere seg i en forståelig virkelighet (naturlover) og Guds mulighet til å evaluere hvordan vi bruker vår vilje i lys av denne virkeligheten.
Høsting i etterlivet
Og (å, dere mennesker!), dette jordelivet (jordelivets luksus) er ikke noe annet enn moro og lek. Og det hinsidiges hjem er i sannhet (det ekte) livet. Om de bare visste! (Koranen, surah 29, vers 64).
Når vi veier våre forbigående liv i denne verden opp mot livet i det hinsidige, går problemet med ondskap og lidelse i oppløsning. Hva er 70 år med antatt elendighet målt mot endeløse år med ufattelig lykke? Ali bin Abi Talib (må Allah være fornøyd med ham) skildret øyeblikket når mennesket ankommer det hinsidige, og hvordan det vil få hele menneskets levetid til å virke nesten som en drøm, og si: «Folk sover dypt. Når de dør, våkner de.»
Det finnes ateister som samler informasjon om ondskap i verden for å overbevise folk om at Gudstro er irrasjonelt eller sinne mot Gud berettiget. De appellerer til følelser snarere enn intellektet, og forsøker å få smerte og lidelse til å fremstå som regelen snarere enn unntaket. En muslims overbevisning om det gode som venter i det hinsidige er imidlertid så sterk at han ikke vil la fokuset på vondt som skjer her på jorden overskygge det gode som venter. For eksempel sa Profeten (fvmh):»Den mest lidende personen i denne verden – fra folket i Paradiset – vil bli ført frem på oppstandelsens dag og dyppet en enkelt dukkert i paradiset. Da vil det bli sagt: ‘O Adams sønn, har du sett noen vanskeligheter? Opplevde du noen nød?’ Han vil si: ‘Nei, ved Allah, min Herre! Jeg opplevde ingen nød; ingen motgang.» Denne personen lyver ikke, men møtet med paradiset vil være så gledefylt at det vil fortrenge minner om lidelse. På et blunk vil denne personen, som var vanskeligstilt i verden, bli gjenstand for beundring fra milliarder av tilskuere som var «privilegerte» i denne verden. Profeten fvmh sa: «På oppstandelsens dag, når mennesker som har lidd får sin belønning, vil de som ble spart ønske at huden deres hadde blitt skåret i stykker med kniver mens de var i verden».
Menneskelig lidelse, ulykker som rammer uskyldige og påstanden om at «livet er urettferdig» er alle legitime klagemål, men kun hvis troen på det hinsidige avfeies. De største grusomheter, inkludert de som ble begått av Hitler og Stalin eller det som hendte med Hiroshima og Nagasaki, og de tristeste humanitære krisene, utgjør nesten ingenting i størrelse og lengde, sammenlignet med et evig liv i lykke. Profeten (fvmh) ville påkalle Gud for denne gjennomtrengende innsikten, og ba i mange forsamlinger om å bli gitt «visshet gjennom hvilken Du ville lette for oss denne verdens ulykke». Når en som forstår det hinsidiges evige natur blir bedt om å forklare det gode i at et barn blir drept, går vedkommendes tanker til at barnet, som det uskyldige mennesket det er, får et evig liv i paradis.
I virkeligheten er det ateismen som må kjempe med ondskapens problem, ikke de som ser på dette livet med alle dets vanskeligheter som en skyggeverden ved siden av nytelsen i det neste livet. Den troende forstår at akkurat som den døde jorden blir vekket til live hver vår, vil overgangen til et nytt viske bort all irritasjon og smerte. Det er interessant hvordan noen mennesker håner jakten på paradis, men samtidig utstår årevis med slitsomme studier for å få en grad, sette litt mat på bordet og få tak over hodet. De synes det er rettferdig at vi må jobbe og slite i årevis for å sikre grunnleggende materielle behov, men urettferdig å anstrenge seg for å oppnå en uendelig ufattelig lykke. I virkeligheten, uansett hvilke ambisjoner som ble oppnådd, hvilke gleder som ble sikret og hvilken «ondskap» som ble unngått, har man egentlig ikke kommet unna med annet enn en dråpe fra et hav. Profeten (fvmh) sa: «Eksemplet på dette verdslige livet sammenlignet med det hinsidige er ikke annet enn eksempelet på en av dere som dypper fingeren i havet; la ham se hva han bringer frem.»
Samtidig som en muslim kan finne mening i lidelse, kan vedkommende også se lidelsen som frø for å dyrke sitt sanne liv i det hinsidige:
Englene og den betrodde ånden stiger opp til Ham (tronen Hans) på en dag som måler femti tusen år (Koranen, surah 70, vers 4).
Gud elsker å tilgi mennesker
Og be deres Herre om tilgivelse og vend dere til Ham, sannelig, min Herre er Barmhjertig, full av kjærlighet (Koranen, surah 11, vers 90).
Gud (Allah) elsker å gi og tilgi, til tross for at vi mennesker stadig glemmer våre velsignelser. Han forteller oss i Koranen hvordan han elsker å rense sine tjenere, og Hans profet Muhammad (fvmh) informerte oss om at Gud er mer barmhjertig med mennesker enn noen mor er med sin nyfødte. Han gir enhver synder håp ved å erklære:
Si: Å Mine tjenere som har begått overtredelser mot seg selv, fortvil ikke om Allahs barmhjertighet. Sannelig, Allah tilgir alle synder. Han er visselig den Tilgivende, den Barmhjertige (Koranen, surah 39, vers 53).
Men for at denne tilgivelsen skal finne sted, må det eksistere synder og syndere. Hvis Allah ønsket at menneskene skulle være syndfrie engler, ville det ikke vært vanskelig for Han å skape det, men hvem ville da de vakre guddommelige egenskapene nåde og barmhjertighet omslutte? Hvem ville Gud tilgitt, og hvem ville bli reparert etter brudd med Den mest barmhjertige? Profeten Muhammad (fvmh) hentydet til nettopp dette punktet da han sa: «Hvis dere ikke syndet, ville Allah gjøre unna dere og skape et folk som synder og søker tilgivelse og blir tilgitt.»
Vanskeligheter kan også rense en for synder: Profeten (fvmh) sa: «Prøvelser vil fortsette å ramme den troende mann og kvinne, med hensyn til dem selv, deres barn og deres rikdom, inntil de møter Allah uten synd på seg.» En annen hadith utdyper: «Ingen tretthet, verken sykdom, angst, heller ikke tristhet, smerte eller nød rammer en muslim, om det så skulle være stikket fra en torn, uten at Allah fjerner noen av hans synder for det.» Profeten (fvmh) uttalte på samme måte at det var fra Guds barmhjertighet til de troende at de vil møte ødeleggende tider: «Denne nasjonen min er en nasjon [som nyter tydelig] barmhjertighet: den har ingen pine i det hinsidige, men dens pine er bare i denne verden: trengsler, jordskjelv, drap og plager.»
I sin bok Ḥādī al-Arwāḥ forklarer Ibn al-Qayyim smertens terapeutiske funksjonen i denne verden og den neste, og sier:
Allahs visdom nødvendiggjorde at Han utpekte et passende botemiddel for enhver sykdom. En medfølende lege kan amputere lemmene til en syk person fordi det er bedre for den syke personen, selv om det gjør vondt – for hadde personen ikke blitt amputert hadde det forårsaket en mer alvorlig smerte. (…) Hva med når en person med vilje velger å putte giftige elementer i sin rene sjel? Når en intelligent person reflekterer over Allahs lover (den velsignede og opphøyde), hans skjebnebestemte dekret i denne verden, og hans belønning og straff i det hinsidige, finner han dem perfekt passende og sammenkoblet. Dette er fordi det hele er hentet fra perfekt kunnskap, upåklagelig visdom og overordnet barmhjertighet. Og sannelig, han er den sanne øverste konge, og hans kongedømme er et av barmhjertighet, nåde og rettferdighet.
Noen vil kanskje hevde at en lege lett ville fjerne det smertefulle elementet i behandlingen hvis han kunne, så hvorfor renser ikke Gud sjelen uten å påføre smerte? Det Ibn al-Qayyim antyder her er at smerten i seg selv bidrar til å rense den onde sjelen.
Ifølge de fleste sunni-lærde krever de store syndene en bevisst omvendelse, dvs. at synderen angrer og ber om tilgivelse, for å være garantert tilgivelse. Selv ved de store synder er lidelse det som forårsaker vekkelse, ønsket om å endre kurs og forbedre seg. Uten omvendelse fortsetter synderen å ignorere sine egne synder og være blinde for noe annet enn det neste øyeblikket av forbudt nytelse. Gud redder dem fra en akselererende negativ utvikling hvor troen går tapt. Denne redningen kommer i form av en guddommelig irettesettelse:
Sannelig skal Vi få dem til å smake noe straff i denne verden, i tillegg til en større straff (i livet etter døden); kanskje vil de avstå fra sine overtramp (Koranen, surah 32, vers 21).
På individnivå, tenk på en person som dør en langsom og smertefull død av en dødelig sykdom; de fleste vil vurdere dette som helt tragisk. Guds største gave til den personen kan imidlertid være skjult i lidelsen, nemlig desperasjonens gave. Medisinene som svikter kroppen hans, og de kjære som gråter ved hans seng, kan til slutt bringe frem en ydmykhet og nedbrutthet i hans ånd som gjør ham kvalifisert for frelse. Som Profeten (fvmh) sa: «Ingen med en flekks vekt av arroganse vil komme inn i paradiset.»
I de avsluttende øyeblikkene av oppholdet på jorden insisterer Gud av og til på at mennesket skal oppdage det de frivillig aldri ville ha lett etter uten sykdommen. Det er mye sitert at den legendariske bokseren, Muhammad Ali (må Allah skjenke ham nåde), ville si angående sin kamp med sin siste sykdom: «Gud ga meg Parkinsons syndrom for å vise meg at jeg ikke er ‘den største’, Han er den største.» Han forsto at han kunne ha forblitt uvitende hvis Gud ikke hadde renset ham for hans årelange hovmodighet gjennom sykdommen. For Ali var det å smake på maktesløshet mer skjellsettende enn boksearven, økonomiske gevinster og kamp mot urettferdig krigføring – for han forsto at alt dette snart ville fordufte ved livets slutt. Når det gjelder Parkinson, så han det som den ultimate velsignelsen i forkledning, som kanskje ville gi ham Guds kjærlighet og selskap for alltid. På den måten forstår vi Profetens (fvmh) uttalelse: «Når Allah elsker et folk, prøver Han dem.»
Til slutt, det å ofre en del for å bevare helheten – når det er nødvendig – er noe alle kloke mennesker synes er rimelig. Koranen (surah 6, vers 45) forteller oss at Gud til tider også gjør dette:
Så ble det urettferdige folks rot skåret over. Og all lovprisning tilhører Allah, verdenenes Herre.
Ved å utrydde menneskehetens ondeste krefter (de som åpenlyst gjorde opprør mot Hans profeter og budbringere), unngår man at de sprer giften til resten av menneskeheten.
Det onde som tilveiebringer for det gode
Og hvis ikke Allah hadde fjernet en gruppe (som krenker menneskerettighetene og freden) ved en annen gruppe (som kjemper for å bevare menneskerettighetene og freden), da ville (det menneskelige livet på) jorden vært ruinert (på grunn av tyranners undertrykkelse og ondskap). Men Allah er full av velvilje mot folk på jorden (Koranen, surah 2, vers 251).
Godt og ondt er to sider av samme sak, et uatskillelig kosmisk par som trenger hverandre for å eksistere. Tapperhet kan ikke eksistere uten fare, tilgivelse kan ikke eksistere uten anstøt, og utholdenhet kan ikke eksistere uten hindringer. Gleden av metthetsfølelse er bare kjent for de som har opplevd sult, og det å føle seg uthvilt kan bare nytes av de som har opplevd tretthet. Noen manifestasjoner av “ondskap” må til for å oppnå motsatsen. Som Hubert S. Box skriver i The Problem of Evil: «Bare med muligheten for å mislykkes fortjener vi belønningen ved triumf.» Derfor må det eksistere noe ufullkomment for oss mennesker og vår verden som kan tjene som en gnist for flammene av det gode vi er ment å tenne rundt oss. Gud mente at det måtte eksistere sykdom, slik at vi kunne søke og nyte helse, og at det måtte være svikt, slik at vi ville være interessert i å prestere. Vi vil ikke nyte noe av livene våre på denne jorden med mindre vi også smakte dens bitterhet.
Ibn al-Qayyim forklarer hvordan smerte er beholderen som gleden leveres i: »Hans visdom bestemte at lykke, nytelse og trøst ikke nås unntatt ved broen av vanskeligheter og tretthet, og at de ikke er tilgjengelige unntatt gjennom portene til motgang, tålmodighet og varige vanskeligheter. Av den grunn omringet Han paradiset med vanskeligheter og Helvetesilden med fristelser. Av den grunn drev han ut sin utvalgte, Adam (fvmh), fra paradiset til tross for at han hadde skapt det for ham; Hans visdom nødvendiggjorde at han ikke kom inn i det permanent unntatt etter vanskeligheter og motgang. Derfor fjernet Han ham ikke fra det, bortsett fra å gi ham tilbake til det en mer perfekt innrømmelse. Bare Gud kjenner forskjellen mellom den første inngangen og den andre? (…) Hvilken stor forskjell er det mellom gleden til noen han lettet etter lidelse, og beriket etter fattigdom, og veiledet etter å ha vært på villspor, og gleden til den som ikke først gjennomgikk vanskene? Hans guddommelige visdom forutbestemte at vanskeligheter er årsaken til nytelse og godhet.” I Koranen (surah 2, vers 216) står det:
Det kan være at dere misliker en ting som (egentlig) er bra for dere. Og det er mulig at dere foretrekker noe som (egentlig) er dårlig for dere. Og Allah vet svært godt, og dere vet ikke.
En verden uten vondt er som en verden uten godt; ingen av dem har noen mening som en person vil strebe etter å aktualisere. Derfor, når ateister krever en verden uten onder, ber de samtidig om en steril verden uten alt godt. Al-Jāhiẓ (d. 868) forklarer forestillingen om «ingen smerte, ingen gevinst»: »Hvis det onde var absolutt, ville skapelsen bli ødelagt, og hvis det rent gode eksisterte, ville livets prøvelse ta slutt og tenkningen ville opphøre. Med opphør av tenkning vil det være fravær av visdom, og når valgene forsvinner, vil også dømmekraften forsvinne og den lærde vil bli ute av stand til å verifisere, overveie og lære. Ingen kunnskap ville eksistert på det tidspunktet, undersøkelse ville vært umulig. Ingen skade ville blitt forhindret, det ville ikke eksistert tålmodighet gjennom vansker og takk gjennom velsignelser. Gleden over triumfen ved å vinne ville gå tapt, og ingen rettferdig person på jorden ville finne tilfredsstillelsen av å være rettferdig, heller ikke ville noen uvitende personer oppleve ydmykelsen av å ta feil. Dem med overbevisning ville ikke smakt sikkerhetens kjølighet. Folk ville ikke lenger håpe eller ha ambisjoner, deres sjel ville bli fratatt alle formål, deres sinn for alle frukter, og alle ting ville miste sin verdi og rett.»
Takknemlighetens gave
Husk da deres Herre erklærte: «Hvis dere er takknemlige, vil Jeg gi dere mer, men blir dere utakknemlige overfor Min velvilje, er straffen Min forferdelig (Koranen, surah 14, vers 7).
Takknemlighetsfølelse er mange ganger undervurdert. Den er i realiteten vår eneste flukt fra den endeløse frustrerende jakten på materialisme som negativt påvirker både vår fysiske og mentale helse. Som profeten Muhammad (fvmh) sa: »Rikdom ligger ikke i å ha mange eiendeler. I virkeligheten innebærer sann rikdom å være tilfreds i hjertet.»
Det å oppnå Guds glede ved å være takknemlig, gir i tillegg en endeløs rekke av velsignelser fra Han – og dermed stadig nye grunner til takknemlighet. Takknemlighet har en kumulativ effekt. Profeten (fvmh) sa: «Når en av dere ser på de som er foretrukket over ham i [dette] verdslige liv, la ham [raskt] se på de under ham, for det er mer nyttig for dere å ikke forringe Guds gunst mot dere.» Enhver person kan hente inspirasjon fra denne profetiske tradisjonen, for akkurat som vi alle legger merke til mennesker som er velsignet med mer enn oss, vil vi alltid finne dem som er mer vanskeligstilt enn oss selv på en eller annen måte. For de som ser denne verden på overfladisk vis, er disse forskjellene ukloke og kritikkverdige. De som har mer tillit til Guds skjønn enn sitt eget, ser visdommen bak ulikheten. Faktisk har til og med mennesker som møter motgang på et vis større grunn til å være takknemlig enn de som ble spart for disse prøvelsene. For det viser seg ofte at mennesker har større vansker med å sette oppriktig pris på sine velsignelser enn å utstå prøvelser.
Bevissthet om denne verdens ubetydelighet
Å, dere troende! Hva er i veien med dere? Når det blir sagt til dere: «Dra ut (for å kjempe) for Allahs sak!», så blir dere tunge og bøyer dere mot jorden (det materielle og mindreverdige i verden). Er dere blitt tilfreds med jordelivet framfor det hinsidige? Men jordelivets gods er svært lite verd i forhold til det hinsidige (Koranen, surah 9, vers 38).
Plutselige dødsfall, grufulle voldshandlinger og naturkatastrofer er bare tre av mange måter Gud varsler mennesker om denne verdens ubetydelighet på. Disse tragiske hendelsene minner oss om at livet – uansett hvor lenge det varer– er en reise som må avsluttes. På et blunk og uten forvarsel brytes håp, drømmer og gleder. Disse «ondene» minner oss om at alt på jorden går til grunne, raskt erstattet av annet og andre. Gud (Koranen, surah 57, vers 20) sier:
Vit at livet i denne verden kun er en lek og tidsfordriv og pynt, og skryt blant dere selv og streben etter å få mest mulig av rikdommer og barn. Dette livet er som regn, som frembringer vekster som gleder bøndene. Deretter blir avlingen tørr, og du ser den gulne. Deretter blir de til (verdiløs) halm. Og i det kommende er det en streng straff, men (også) tilgivelse fra Allah og velbehag (fra Ham). Og livet i denne verden er ingenting annet enn midlertidig nytelse av bedragerske ting
Dette verset illustrerer vakkert hvordan bønder sliter bare for å se det hele smuldre opp ved sesongslutt. Denne analogien skildrer hvordan alt dette alvoret vi ser i verden rundt oss på et øyeblikk vil fremstå som målløs lek og fåfengt konkurranse. De som investerte i dette livet for avkastning i etterlivet, vil imidlertid se at de investerte tiden sin i det som bar frukter.
Vi mennesker glemmer fort ting av ulike årsaker. En grunn til at vi «glemmer» er bekvemmelighet. Når utålmodighet frister oss med umiddelbar tilfredsstillelse, jager vi fra bevisstheten en langsiktig konsekvenstenkning. Av denne grunn vil Gud noen ganger avbryte livets sødme før vi glemmer hensikten med livene våre. Gud vekker oss med det som bringer oss tilbake til årvåkenhet. Som C.S. Lewis sa: «Gud hvisker til oss i våre gleder, taler i vår samvittighet, men roper i våre smerter: det er hans megafon for å vekke en døv verden.»
På samme måte sa Ibn al-Qayyim: «Det var fra Hans Barmhjertighet (den Mektige og Majestetiske) at Han gjorde deres liv ufullkomment. Dette var for at de ikke skulle føle seg for komfortable eller trygge på det, og slik strebe etter den endeløse nytelsen i Hans bolig og i Hans selskap. Så i virkeligheten fratok han dem, slik at han kunne gi dem, og han prøvde dem slik at han kunne hjelpe dem, og han drepte dem for å gi dem [evig] liv.»
Gud kjenner godt den menneskelige tilbøyeligheten til å gli inn i hensynsløshet og inaktivitet, og derfor rykker Han oss noen ganger ut av vår stupor. Gud vet at knapt noe kan vekke like mye kraft som trengsel, så han gir med jevne mellomrom liv til livene våre med litt turbulens. Når de først er våknet og revitalisert, innser mennesker virkeligheten i sin eksistens, og føler seg drevet med nyvunnet trang til å leve for ting som er større enn dem selv. Derfor er det med disse «ondene» at frøene til menneskelig fortreffelighet blir plantet, og folk oppdager ikke bare sitt potensial, men går videre til selvtranscendensens dype stasjon: Å leve med Gud, ved Gud og for Gud i denne verden og den neste.
Å fremme menneskets potensial for utvikling
Og hadde Vi tvunget Vår vilje igjennom, så kunne Vi visselig ha opphøyet ham ved dem, men han klebet til jorden og fulgte sitt begjær, så hans tilfelle var nøyaktig som en (tørstig) hunds: Hvis du driver den bort, så trekker den ut sin tunge, og hvis du lar den være, så trekker den også ut sin tunge. Slik er tilstanden til de folk som forkaster Våre tegn. Fortell dem da historien, så de kan tenke etter (Koranen, surah 7, vers 176).
Mennesket har fått fantastiske egenskaper som gjør oss i stand til å forbedre livskvaliteten vår og utrette moralsk høyverdige ting. Imidlertid blir våre uselviske moralske dyder ofte usynlige i det daglige, og manifesterer seg primært under katastrofer og fare. Under kriser og jordskjelv dukker verdiene mot, raushet, brorskap og altruisme opp. Mennesker som er slaver av luksusforbruk, vet lite om sin egen menneskelighet utover det ytre skallet, og har lite potensial for personlig vekst utover i forbruk. Prøvelser som å være foreldreløs, hjemløs eller å sove sulten, har på den annen side avdekket talent og heltemot i mange beundringsverdige personligheter rundt oss. Prøvelsene har gitt menneskene utholdenhet, og vilje til å utstå blod, svette og tårer for å oppdage og utvikle verden.
I sin bok, An Irenaean Theodicy, beskriver den anerkjente filosofen John Hick hvordan menneskelig utvikling er resultatet av å møte onder i verden, og forklarer hvordan en verden uten fristelser eller valg aldri kan være en atmosfære der menneskelig fortreffelighet dannes. Hvordan kan en fengselsinnsatt berømmes for ikke å ha brukt narkotika i fengsel når han ikke har hatt tilgang til det? Med andre ord: Hvordan kan en person belønnes for å ha unngått avvik når avvik i utgangspunktet ikke eksisterer? I virkeligheten er livet i den guddommelige planen en oppoverbakke for mennesket, hvorved han eller hun oppnår storhet ved å krysse den tornete veien og kjempe mot menneskelige laster.
Angående toppen av denne oppoverbakken, sier Gud (Koranen, surah 98, vers 7): «Sannelig, de som tror og handler rettferdig, disse er de beste skapninger.” Noen følgesvenner av Profeten (fvmh, som Abu Hurayra (må Allah være fornøyd med ham), kommenterte til dette verset og sa: «Enda bedre enn englene,» og grunnen til dette er åpenbar: Den som tålmodig holder seg til den rette veien, moralsk overgår de syndfrie englene som ikke har handlefrihet til å avvike fra den veien. Derfor vil englene flokke seg rundt dem i paradis og si:
Fred være med dere, fordi dere var utholdende. Hvor utmerket er ikke da den (endelige) boligs lønn (Koranen, surah 13, vers 24).
Konklusjon
Når man vurderer «det ondes problem» slik det presenteres av ateister, innser man ateister ønsker seg en annerledes Gud. De søker en populistisk gud som tjener massene og en gud som ikke har noen bestemt mening om hva som er ønsket – siden massene stadig svinger i sine beslutninger om hva som er ønskelig. I tillegg ønsker ateisten seg en gud som ikke har noen autonomi bortsett fra evnen til å oppfylle ønsker og derigjennom tjene dem han har skapt. I den forstand avviser ateisten tro på Gud med mindre Gud slutter å være Gud. Skaperen må med andre ord akseptere å være tjener for skaperverket fremfor omvendt. For det andre søker ateisten mennesker som mangler det definerende kjennetegn ved det å være menneske, nemlig handlefrihet. Deres idealmenneske et menneske som verken kan handle rett eller galt, fordi rette valg forutsetter at det finnes gale valg.
I ateistens «ideelle verden» eksisterer ingen glede, i og med at det ikke eksisterer tristhet. Ei heller finnes suksess, siden det ikke finnes fiasko. Ingen person ville blitt forfordelt på noen måte, noe som betyr at alle ville være formet på identisk vis, uten forskjeller seg imellom i helse, rikdom, skjønnhet, rykte og intelligens.
Interessant nok er mennesker som lever i den største luksusen i dag, med minst vanskeligheter, de som vanligvis finner livet meningsløst og tyr til selvmord. På samme måte opplever en del eldre som slutter å jobbe, pensjonisttilværelsen som smakløs sammenlignet med det å arbeide hardt for å oppnå ting. Derfor er den «ideelle verden” uten psykisk og fysisk strev – som ateisten forlanger for å tro på Gud – en verden som er taus, død og tom.
En muslim, i motsetning til en ateist, reflekterer over universet og finner at alt peker oss mot Guds storhet og visdom. Samtidig er vedkommende ydmyk nok til å forstå at en begrenset skapning som mennesket aldri fullt ut kan forstå Guds storhet eller visdom. For en muslim er det tilstrekkelig å ha tillitt til at Gud er vis, selv om hun eller han selv ikke forstår detaljene i hvordan denne visdommen utspiller seg i dette livet eller det hinsidige. På tilsvarende vis fornekter ikke en muslim Guds egenskaper selv om han eller hun ikke helt forstår detaljene i dem.
For å illustrere hvordan denne Gudstroen påvirker en muslims tilnærming til lidelse, la oss forestille oss en muslim som står ved en syk person som stønner i angst. Lidelsen til enhver skapning er selvfølgelig uønsket, men en muslim vil likevel tenke at det er en mening bak dem: Mulighetene er mange. Det kan hende sykdommen er en prøvelse av personens tålmodighet, i tillegg til å være en test av andre menneskers barmhjertighet overfor syke. Eller det kan hende sykdommen er en straff eller et botemiddel for hans ugjerninger slik at han slipper å sone i etterlivet? En annen mulighet kan være at Gud søkte å passivisere denne personen slik at han ikke begir seg ut på en vei som vil svekke hans tro. Det kan også være at Gud vil påminne personen om at livet er forgjengelig slik at vedkommende prioriterer tiden på en måte som er til større gunst for han/hun selv og andre. Kanskje styrker Gud personens besluttsomhet som forberedelse til større muligheter som venter ham?
Selv om muslimer ikke alltid er i stand til å identifisere hvilken spesifikk visdom som ligger bak en gitt sykdom, forblir vi sikre på at det er uidentifisert visdom bak hver prøvelse. En muslims visshet om dette former deres teodicé og gir følgende konklusjon: Dette universet med alle dets onder, av varierende typer og grader, er nettopp det en troende forventer av en Gud som er allmektig, allvitende og mest barmhjertig; en Gud som skapte mennesket som beskrevet i Koranen, med den visdommen og de utfallene som er beskrevet i Koranen. Av den grunn befinner en muslim seg ikke i et teologisk dilemma eller et håpløst tomrom når han blir konfrontert med det ondes problem. I stedet finner han optimisme i livet, og ser det som en kort mulighetsfylt fase i sin større eksistens.