Islamsk vitenskap

Innledning

I vår tid har vitenskap blitt Vestens varemerke. Islam-kritikere og sekulære rasjonalister anfører ofte at islam og vitenskap eksisterer i et motsetningsforhold, og at muslimers bidrag til moderne vitenskap i beste fall er marginal.  Det er grunn til å utfordre denne forestillingen. Den underkjenner blant annet at mye av vår vitenskapsarv kom til Europa via arabiske tekster som stammer fra islamsk tradisjon og kultur. Denne teksten vil redegjøre for den islamske vitenskapen og dens religiøse grunnlag. Ved hjelp av eksempler fra ulike fagfelt vil den islamske verdens innflytelse på moderne vitenskap og kultur anskueliggjøres.  

Islamsk vitenskap er en term som brukes om vitenskap som ble utviklet og anvendt i den “islamske gullalder”.  Dette er en periode som varte i omlag 600 år (700-1300 e.kr.), og omtales som en gullalder fordi det var en vitenskapelig storhetstid i den islamske sivilisasjonen. Det ble gjort store fremskritt innen medisin, matematikk, astronomi, fysikk kjemi, geografi  og kartografi. I tillegg  var det en blomstringstid for litteratur, arkitektur, kunst og filosofi. 

Les!

Det første ordet som ble åpenbart i Koranen er imperativet “iqra”, som direkte oversatt betyr »les!». Åpenbaringens innledende og innstendige formaning om å lese, underbygger at den islamske sivilisasjon er fundert på konseptet om læring og kunnskap. Muslimer oppfordres til å søke kunnskap og reflektere over menneskets plass i skaperverket. Søken etter kunnskap (ilm) i håp om at man finner riktig vei i livet har en underliggende religiøs motivasjon som får gjenhør i Koranen (surah 96, vers 3-5): 

Forkynn! Se, Herren er den store velgjører, som ved pennen har undervist, undervist mennesket om ting det ikke kjente. 

Det normative aspektet og menneskets moralske kompass ansees som nødvendig når man skal navigere i søken etter ‘ilm. ‘Ilm betegnes som islams epistemologi,  og er retningsgivende for muslimers liv. Ilm er tett sammenvevd med handling (‘amal) og sann kunnskap må omsettes i gode handlinger. I islamsk tradisjon kjennetegnes søken etter ‘ilm etter erkjennelse både i Skriften og naturen, og den religiøse konteksten er essensiell for å forstå utviklingen og anvendelsen av islamsk kultur og vitenskap. Flere har påpekt at islam sidestiller kunnskapstilegnelse med tilbedelse, og at det i den islamske gullalderen ble ansett som en religiøs plikt å skaffe seg kunnskap. Flere av de fremste lovprisningene av vitenskap som er nedtegnet gjennom historien, kommer fra muslimske vitenskapsmenn som betrakter sitt arbeid som tilbedelse. Religiøse motiver lå også bak etableringen av flere store kunnskapsbærende institusjoner. 

For mange av forskerne innen islamsk vitenskap var troen veiledende for og legitimerte deres vitenskapelige etterstrebelser. Flere studerte islamsk teologi eller filosofi,  i tillegg til å være fremstående vitenskapsmenn innen felt som medisin. En av disse er Abu Ali Ibn Sina. Han ansees som den største islamske filosofien, samtidig som han produserte noen av de fremste medisinske oppslagsverkene i historien.  

I Koranen eksisterer det tallrike oppfordringer til å søke kunnskap i form av å observere tegn i naturen. Det fremheves gjentatte ganger at naturen er en kilde til kunnskap om det guddommelige, og at skaperverket rommer tegn og spor for den som innehar forstand og tro. 

Det er visselig i himlene og på jorden jærtegn for de troende (Koranen: surah 45, vers 3).  

I himlenes og jordens skapelse, i vekslingen av natt og dag, i skipet som seiler på havet med det som er til menneskers nytte, i vannet som Gud sender ned fra oven, hvorved Han gir liv til jorden etter dens dvale og lar den vrimle av allslags dyr, i vindens veksling og de drivende skyers tjeneste mellom himmel og jord – i alt dette er jærtegn for mennesker som forstår (Koranen: surah 2, vers 164). 

Ikke minst inneholder Koranen oppfordringer om å skaffe astronomisk kunnskap. Det betones at astronomiske observasjoner danner grunnlag for tidsmålingen og for kalenderen: 

 I himlenes og jordens skapelse, i nattens og dagens veksling, sannelig, her er jærtegn for dem som har hjertets forstand (Koranen: surah 3, vers 190). 

 Han er det som har latt solen skinne og månen lyse, og bestemt dens posisjoner for at dere skulle kjenne årenes antall og tidsregningen (Koranen: surah 10, vers 5). 

I islam oppmuntres det ikke bare til å tilegne seg kunnskap, men det poengteres at kunnskapen må forvaltes innenfor rettferdige rammer i tråd med religionens verdigrunnlag. Ikke minst blir kunnskap som leder til samfunnsnyttig arbeid og en bedre verden tillagt stor vekt. Kunnskap skal omsettes til praksis. Dette har sammenheng med at søken etter kunnskap både ansees som en personlig og sosial forpliktelse: Den enkelte har et ansvar overfor Gud så vel som samfunnet. Når muslimer begynte å fokusere på intellektuell aktivitet, rettet de først oppmerksomheten om praktiske vitenskaper som astronomi, navigasjon, medisin og matematikk.  Streben etter kunnskap som resulterer i dyd er tanken bak den muslimske bønnen: ”Å Gud, gi oss kunnskap som er nyttig og til gagn”. I følge en autentisk hadith vil mennesket på dommens dag bli spurt om sin kunnskap, og hva det gjorde med denne 

Det er flere eksempler på at religiøs praksis var en direkte årsak til vitenskapelig utforskning: Påbudet om å be 5 ganger daglig var en pådriver for tidsmåling og posisjonsastronomi. Siden det skulle bes i en bestemt retning, fikk muslimer også incentiv til å utvikle matematikk og kartografi for å fastsette bønneretningen. Et annet eksempel er at den islamske kalenderen, inkludert fastsettelse av tidspunktet for fastemåneden ramadan, er basert på månens bevegelser. Dette gjorde at muslimske vitenskapsmenn viet mye oppmerksomhet til månens sykluser og faser. 

Muslimenes storhetstid innenfor vitenskapen – et historisk tilbakeblikk

Samtidig som mesteparten av Europa gjennomgikk «den mørke middelalderen», var kulturelle knutepunkter som Bagdad, Cordoba og Kairo preget av den islamske sivilisasjonens vitenskapelige storhetstid.  Områdene med muslimsk majoritetsbefolkning og muslimske herskere var multireligiøse- og etniske samfunn. Muslimene kunne således dra nytte av andre kulturers vitenskapelige innsikter, og forskere med ulik tro arbeidet sammen. Muslimske ledere fremmet og tilrettela for oppbyggingen av vitenskapelige institusjoner og lærdomssentre. Den tidlige arabiske hoffkulturen, først under umayyadene (661-750 e.Kr.), og særskilt under abbasidene med sin politiske storhetstid (750-950 e.Kr.), hadde både evne og vilje til   å drive frem vitenskapelig utvikling. Hoffene knyttet til seg vitenskapsfolk, og etablerte kunnskapsbærende institusjoner som biblioteker, sykehus, apoteker og observatorier.  

 Et viktig muslimsk sentrum for kunst, kultur, vitenskap og forskning var bayt al-hikma, Visdommens hus, i Bagdad. Kalifen al-Mamun (død 833) etablerte denne institusjonen, hvor han bl.a. påså at arabiske oversettelser av greske filosofiske og medisinske tekster ble samlet i et bibliotek. Et annet viktig lærdomssentrum var i Khorasan i datidens persiske rike. Ikke minst var Al-Andalus (Andalucia) et viktig blomstringssted for kultur og vitenskap. 

En ruvende figur som tilbrakte mesteparten av sitt som vitenskapsmann ved Visdommens hus i Bagdad, var Muhammad ibn-Musa al-Khwarizmi. Ønsket om å utvikle matematiske teknikker for å regne ut zakat (den islamske skatten til veldedighet) og arv etter islamske prinsipper var avgjørende for hans banebrytende bidrag til matematikken. Al-Khwarizmi regnes som algebraens far, og det er fra hans verk Kitab al-jabr wa’l-muqabala at ordet algebra (al-jabr) er utledet. Han var blant de første til å bruke null som et siffer, og ordet zero og grunnformen i det norske ordet siffer stammer derfor fra det arabiske sifr som betyr tom eller null. Al-Khwarizmi skrev også en bok om regning skrevet i det posisjonelle titallssystemet, også kalt det desimale systemet eller det hindu-arabiske tallsystem, som fikk stor betydning for denne måten å skrive tall på i Europa og erstattet romertall-systemet. 

 Oversettelsesvirksomhet

Særlig oversettelsesvirksomheten i regi av hoffkulturen var omfattende, og bidro til at det oppsto en ny skaperkraft som ga grobunn for vitenskapelig fornyelse. Gullalderen for islamsk vitenskap kunne ikke ha funnet sted uten disse oversettelsene av klassiske tekster til et felles arabisk språk. Oversettelsesvirksomheten innebar at litteratur og vitenskapelige bøker fra iranske og indiske språk ble oversatt til det nye verdensspråket arabisk. Senere ble oversettelser fra arabiske tekster til latin en forutsetning for vitenskapelig utvikling i Europa. I tillegg ble gresk filosofi oversatt, og gresk litteratur fikk sitt første store gjennombrudd takket være den islamske sivilisasjonen.   

Det islamske biblioteket i Cordoba begynte allerede på 800-tallet å samle bidrag fra den østlige kunnskapstradisjonen i Damaskus, Bagdad og Kairo. Under den andre kalifen i Cordoba på slutten av 900-tallet, al-Hakam II, rommet samlingen minst 400.000 bøker oppsummert i en katalog med 44 bind. Mesteparten av biblioteket ble imidlertid senere destruert, og i vår samtid eksisterer det kun én bok fra denne ekstraordinære samlingen. Andre samlinger med arabiske tekster ble bevart og samlet blant annet i de spanske bibliotekene i Toledo og Zaragossa. Både erkebiskoper og kristne munker i disse byene spilte senere en viktig rolle i oversettelsen av Koranen, samt tekster knyttet til teknologi og medisin, fra arabisk til latin. 

Samling og systematisering av kunnskap

Muslimske lærde har historisk spilt en viktig rolle i å samle, systematisere og institusjonalisere kunnskap. Ibn Khaldun er en av disse, og han er mest kjent for sitt verk «Om lærdommene» (Kitāb al-ʿibar) som han skrev på midten av 1370-tallet. Den er en introduksjon til verdens historie. Hans tanke var å bevare kunnskapen som var i ferd med å forsvinne som følge av at deler av den islamske verden stagnerte, fordrivelsen av muslimene i Andalucia og utslettelsen av store folketall i Nord-Afrika pga. svartedauden. Ibn Khaldun anså det som nødvendig å samle, systematisere og dokumentere all verdens visdom. Lærdomsverket hans var banebrytende, og presenterte historiske samfunnsanalyser. I verket gikk han systematisk til verks og kartla hvorfor noen samfunn eller sivilisasjoner hadde større forutsetninger enn andre for å motstå tidens tann. Hans metodologiske og kildekritiske samfunnsanalyse, hvor han satte søkelys på sin hjemlige Nord-Afrika-region, la grunnlaget for en ny vitenskap – det som kan omtales som forløperen til sosiologifaget.  

Ibn Khaldun klassifiserte vitenskapene inn i fire hovedgrupper: Logikk, fysikk, metafysikk og matematikk. Mens logikken handler om riktige og gale slutninger, handler metafysikken om de dypere årsaker til at verden er slik den er. I henhold til Ibn Khalduns livssyn var naturligvis Gud årsaken til alle årsaker, og teologi og metafysikk hang derfor tett sammen. Realfagene ble klassifisert som enten fysikk eller matematikk. Videre trekker Ibn Khaldun et skille mellom to kategorier av vitenskapelig kunnskap, henholdsvis filosofisk og tradisjonell. Filosofisk kunnskap er basert på menneskets sanser og tenkeevne. Den tradisjonelle kunnskapen avledes fra Koranen og overlevert gjennom tradisjonen, og inkluderer resitasjon, tolkning, skolastisk teologi og arabisk språkvitenskap.  

Islamsk vitenskap som springbrett til moderne europeisk vitenskap

Trykkekunsten som ble introdusert på midten av 1400-tallet revolusjonerte spredningen av kunnskap i Europa. Flere europeiske tekster, inkludert Opticae Thesaurus av Alhazen fra 1572, er eksempler på at den såkalte vitenskapelige revolusjonen i Europa på 1600-tallet tilhører en historisk kontinuitet som ble formidlet og forbedret via islamsk vitenskap. 

Alhazen – eller Abu ʿAli al-Ḥasan ibn al-Ḥasan ibn al-Haytham (d. 1040) – omtales gjerne som «Optikkens far». Han var opprinnelig fra Irak, men oppholdt seg senere i livet i Kairo. Alhazen er mest kjent for sitt bidrag til optikken som manifesterte seg i boken Kitāb al-manāẓir. I tillegg hadde han studert fysikk, matematikk og astronomi. Læren om optikk var en helt grunnleggende disiplin, som ikke tok utgangspunkt i briller og kikkerter på den tiden. I stedet ble det tatt utgangspunkt i astronomien, hvor det var det viktig med presisjon i observasjon og dermed dyptgående innsikt i synssansen, utover bruken av nøyaktige systemer. Alhazen belyste hvordan lyset fra en gjenstand dannet et avtrykk i øyet, som dernest formidlet bildet videre til hjernen via synsnerven. I tillegg påviste han at lyset gikk i rette linjer og eksperimenterte med linser og speil.  Europeiske vitenskapsmenn skulle senere bygge videre på læren til Alhazen i sine verk. 

Andre eksempler på direkte innflytelse fra islamsk til europeisk vitenskap, er persiske Abu l-Wafa (940-998)  sitt bidrag til matematikken. Han er en av verdenshistoriens ledende matematikere og gjorde betydelige oppdagelser innen trigonometrien, inkludert sinussetningen og tangentregelen. Videre var arabiske Ibn an-Nafis (1210-1288) en bemerkelsesverdig lege og polyhistor, som i tillegg til medisin studerte teologi, litteratur og jus. Han var sultanens personlige lege i Egypt, og mest kjent for å være den første som beskrev lungekretsløpet. En annen polyhistor hvis bidrag til medisinen har satt varige spor, er Abu Bakr Muḥammad ibn Zakariya ar-Razi (865-925). Han blir kalt pediatriens far og var den første som skilte kopper fra meslinger. Ar- Razi gjorde også viktige oppdagelser innen kjemi, for eksempel oppdaget han det  kjemiske stoffet  parafin. 

Konklusjon

Ilm er sannsynligvis det enkeltbegrepet som har hatt størst betydning for islamsk kultur og sivilisasjon. Ordet forekommer 750 ganger i Koranen, hvilket illustrerer betydningen kunnskap gis i religionen. Viten om Gud og Hans skaperverk regnes som en forutsetning for en muslims åndelige, intellektuelle, sosiale og politiske liv. I Koranen oppfordres det til å søke kunnskap og nyttiggjøre seg denne.  

Den religiøse konteksten for jakten på kunnskap, er viktig for å forstå både islamsk kultur og vitenskap. Mange av forskerne innen islamsk vitenskap var troende muslimer, og for dem kunne troen inspirere og motivere til kunnskapsoppbygging. Noen ganger var den religiøse  praksisen, inkludert bønn til fastsatte tider og fastsettelse av bønneretning, arv og zakat, direkte årsak til muslimers vitenskapelige bidrag.

Det er samtidig viktig å understreke at ikke alle oppdagerne, oversetterne og oppfinnerne i den islamske verden var muslimer. De var like fullt virksomme innenfor en islamsk kultur, dvs. samfunn hvor islam var den dominerende religionen, hvor kunnskapstilegnelse ble ansett som en religiøs forpliktelse og hvor muslimske ledere styrte samfunnet. Flere av de ikke-muslimske forskerne var også direkte finansiert av muslimske mesener og politiske ledere.  

I tillegg til at antikk og gresk kunnskap ble bevart og tilpasset gjennom oversettelsesvirksomhet, systematiserings- og klassifiseringsarbeid og ikke minst opprettelse av kunnskapsforvaltende institusjoner som biblioteker, tilførte islamsk vitenskap ny kunnskap til verden: Det ble gjort betydelige oppdagelser, for eksempel av nye instrumenter, og  originalt arbeid. Denne kunnskapen ble overført til Vest-Europa og la grunnlaget for renessansen. Dette er bakgrunnen for at den kjente tyske filologen Werner Jaeger karakteriserte perioden med islamsk vitenskap  som «den første store internasjonale vitenskapsepoke verden har sett”. 

Kilder

Aydin, Nuh (2021). The Role of Religion in the Development of Mathematical Sciences in Medieval Islamic Civilization. Muslim Heritage. Hentet fra: https://muslimheritage.com/role-of-religion-in-the-development-of-mathematics/

Britannica (2022). Al-Khwarizmi. Muslim mathematician. Hentet fra: https://www.britannica.com/biography/al-Khwarizmi

Faruqi, Y. (2006). Contributions of Islamic scholars to the scientific enterprise. International Education Journal, (4), 391-399. Hentet fra  https://files.eric.ed.gov/fulltext/EJ854295.pdf 

 H.R.H. Ghazi Bin Muhammad (2017). A thinking person’s guide to Islam. London: Turath Publishing.  

 Muslim Heritage. (2007, 23. Januar). How Islam Inspired Scientific Advance. Hentet fra:  https://muslimheritage.com/how-islam-inspired-scientific-advance/ 

 Muslim Matters. (2009, 18. november). The Supplication Series: Beneficial Knowledge. Hentet fra https://muslimmatters.org/2009/11/18/the-supplication-series-beneficial-knowledge/ 

Norsk Teknisk Museum. (2013). ‘Ilm – Islamsk kunnskap i kontekst. [Brosjyre]. Oslo: Norsk Teknisk Museum. Hentet fra: https://www.tekniskmuseum.no/dokumentlager/utstillingene/avsluttede-utstillinger/132-ilmkatalogmedforside-mindre/file  

Roald, A.S. (2012). Islam. Oslo: Pax Forlag. 

Rosenthal,F (2006). Knowledge Triumphant. The Concept of Knowledge in Medieval Islam. Leiden: Brill. 

Wikipedia. Den muslimske gullalderen. Hentet fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Den_muslimske_gullalderen

Tips til videre lesning

 Al-Khalili, J. (2001). The House of Wisdom: How Arabic Science Saved Ancient Knowledge and Gave Us the Renaissance. New York: Penguin Press 2011. 

Sardar, Z. (1989).  Explorations in Islamic Science. New York: Mansell Publishing Limited 

 Scott, S.P. (2021). History of the Moorish Empire in Europe. London: Bloomsbury Publishing.  

 

Meny