Artikkelen er oversatt fra “Women in Islamic Law: Examining Five Prevalent Myths” av Dr. Nazir Khan, Safiah Chowdhury og Dr. Tesneem Alkiek. Women in Islamic Law: Examining Five Prevalent Myths | Yaqeen Institute for Islamic Research
Generelle prinsipper angående islamsk lov og kvinner
Islam inviterer menneskeheten til et etisk-juridisk rammeverk konstruert på Guds guddommelige visdom og rettferd:
Skulle vel ikke Han som har skapt, vite? Han er den mest klartseende om den minste detaljen, den vel underrettede (om alt) (Koranen: surah 67, vers 14).
Alle menneskelige sivilisasjoner trekker på et etisk verdisystem for å konstruere normer for oppførsel. Mens de fleste samfunn er enige om noen grunnleggende prinsipper, har variasjonen i moralske standarder mellom forskjellige samfunn blitt tatt til inntekt for moralsk relativisme. Samtidig har de som tror på en objektiv moral, funnet det vanskelig å forankre sine verdier i et materialistisk livssyn hvor det antas å ikke ligge noen dypere mening bak universets eksistens. Den islamske oppfatningen av mennesket som et vesen som av Gud har fått oppgaven å etablere dyd, gir menneskeheten en ontologisk forankring.
Islam fastholder at menneskeheten trenger guddommelig veiledning for å oppnå ekte velferd i dette og det neste livet, og islamsk lov er skapt for å fremme menneskehetens beste interesser. Således skriver Ibn al-Qayyim (d. 751 H): «Sannelig er Sharīʿah konstruert og grunnlagt på visdom og tjener menneskehetens beste i dette og det neste livet.» På samme måte skriver Abū Isḥāq Al-Shāṭibī (d. 790 H):»Det etablerte prinsippet er at de religiøse lovene utelukkende kom for å sikre tilhengernes beste (maṣāliḥ).»
Grunnlaget for det islamske rettssystemet er prinsippet om rettferdighet. «For sannelig, Gud sendte sine budbringere og åpenbarte sine skrifter slik at menneskeheten kan etablere rettferdighet», skriver Ibn al-Qayyim og speiler med det Koranens uttalelse i surah 57, vers 25 om at budbringere ble sendt «slik at mennesker kan opprettholde rettferdighet». Avgjørende for den islamske oppfatningen av rettferdighet er det faktum at alle mennesker – uavhengig av kjønn eller etnisitet – er likeverdige foran Gud. Mennesket oppnår utmerkelse bare gjennom søken etter dyd:
Å, dere mennesker! Sannelig, Vi har skapt dere fra en mann og kvinne, og Vi gjorde (delte) dere til (opp i mange) folk og stammer, for at dere skal kunne gjenkjenne hverandre. Sannelig, den mest ærefulle i Allahs øyne er den mest gudfryktige av dere. Sannelig, Allah er allvitende, vel underrettet (Koranen, surah 49, vers 13).
Koranen (3:195) er ganske eksplisitt om at Gud ikke diskriminerer mellom kjønn: «Og Herren deres bønnhørte skuddbønnen deres (og sa): Visselig, Jeg lar ikke noen strebers anstrengelse gå tapt om det er en mann eller en kvinne; dere er alle fra hverandre.» Som forklart av de klassiske Koran-kommentatorene, indikerer uttrykket «dere er av hverandre» at menn og kvinner har like høy rang foran Gud og mottar samme belønning for sine gjerninger. Profeten Muhammad ﷺ uttalte: «Gud ser ikke på ditt ytre, men snarere tilstanden til ditt hjerte og dine gjerninger.”
Dessuten har islamsk lov benyttet profeten Muhammeds (fvmh) uttalelse som en generell maksime: «Kvinner er likeverdige menn.» Abū Sulaymān Al-Khaṭṭābī (d. 386 AH) forklarer hva denne uttalelsen betyr: «I rettspraksis er det en bekreftelse på analogien og ekvivalensen i kjennelser, lik med lik. Slik at hvis talen blir formidlet i den mannlige grammatiske formen, er den også rettet til kvinner, bortsett fra når det er spesifisert at emnet angår menn eller kvinner spesifikt”. Med andre ord, som et generelt prinsipp, gjelder alle kjennelser i islam både for menn og kvinner, med mindre annet er angitt på grunn av en relevant kjønnsforskjell, for eksempel når det gjelder klesnormer.
Når det er sagt: Det er ubestridelige biologiske og psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner som strekker seg utover åpenbare reproduktive forskjeller. Biologiske forskjeller inkluderer alt fra størrelse og vekt, gjennomsnittlig levealder (høyere for kvinner), relativ risiko for sykdom (f.eks. er forekomsten av Alzheimers demens høyere hos kvinner, mens forekomsten av Parkinsons demens er høyere hos menn) og fysiske evner (f.eks. vektløfting kontra langdistansesvømming). Innen psykologi er det forskjeller i sosialkognitive prosesser, hvor kvinner generelt overgår menn i følelsesgjenkjenning, empati, perspektivtaking og andre komponenter av emosjonell intelligens. Faktisk som Koranen (surah 3, vers 36) minner oss om:
Men da hun fødte en pike, sa hun ydmykt: «Herre, jeg har født en pike!», enda Allah svært godt visste hva hun hadde født. (Hun fortsatte): Og guttebarnet (som jeg ba om), kunne aldri være lik dette pikebarnet (som Allah har velsignet meg med); og jeg har gitt henne navnet Maria (tilbederen), og sannelig, jeg overgir henne og avkommet hennes til Din beskyttelse fra Satan den forviste.
Mange av disse kjønnsforskjellene dukker opp ganske tidlig; forskning har funnet ut at ettårige jenter oftere enn gutter viser empatisk oppførsel overfor noen i nød. Gitt kjønnsforskjeller i sosial og emosjonell utvikling, blir mannlige og kvinnelige foreldreroller sett på som komplementære.
Noen samfunnsmessige manifestasjoner av kjønnsforskjeller er med andre ord et resultat av biologiske og psykologiske forskjeller. Dette står i motsetning til den radikale sosialkonstruktivistiske påstanden om at alle slike forskjeller utelukkende er et resultat av ulik sosiokulturell oppvekst. Rettferdighetsprinsippet tilsier at et guddommelig åpenbart veiledningssystem tar hensyn til kjønnsforskjeller i de tilfellene der disse er relevante. Uten sammenligning for øvrig, kan man trekke en parallell til trafikken: Identiske trafikkregler for alle kjøretøy ville vært urimelig fordi en ambulanse under uttrykning, en traktor, en syklist og en vanlig bil har ulike forutsetninger, formål, styrker og begrensninger. For eksempel er sømmelig bekledning foreskrevet begge kjønn, men hva som vil være sømmelig for de respektive kjønnene vil variere – på grunn av ulikheter i fysiske attributter og psykologi knyttet til fysisk tiltrekning. Islam viser oss også at noen antatte kjønnsforskjeller ikke er reelle. For eksempel går den islamske tradisjon i rette med den kulturelt betinget feiloppfatningen at skjønnhet primært er noe menn søker i kvinner, og ikke omvendt. Profetens (fvmh) fetter Ibn ʿAbbās forfekter for eksempel at verdsettelse av skjønnhet er et gjensidig aspekt av ekteskapelige forhold: “Jeg elsker å forskjønne meg selv for min kone akkurat som jeg ville elske for henne å forskjønne seg for meg, fordi Gud sier “Hustruer har [rettigheter] som ligner [deres forpliktelser], i henhold til det som er anerkjent som rettferdig.»
Mange muslimske kvinner som bekjemper kvinneundertrykkelse i egne lokalsamfunn henter styrke og argumenter fra islams åndelige lære og verdikode, og i en oppfordring til å vende tilbake til den eksemplariske moralske karakteren til profeten Muhammad (fvmh). For eksempel representerer det et bemerkelsesverdig brudd med både tradisjonelle og moderne normer at Profeten (fvmh) giftet seg med Khadija r.a., tross at hun var mange år eldre enn han og mye rikere. Hun var faktisk hans arbeidsgiver, den som fridde til han og den som gav han støtte og beskyttelse i krevende tider. Videre oppfordret Profeten (fvmh) til at man så hen til en manns karakter før en sa ja til ekteskap, ikke bare religiøsitet. Profeten selv var en følsom mann som både gråt og viste affeksjon – i strid med et tradisjonelt mannsideal som forfekter at menn ikke skal vise følelser, ømhet eller sårbarhet. Videre gir sharia muslimske kvinner rett til å nedfelle alle mulige slags krav og betingelser i ekteskapskontrakten nikah. Blant de få betingelsene en kvinne ikke kan stille for ekteskapsinngåelse, er at hun skal få ha flere ektemenn samtidig.
Vektleggingen av kvinners rettigheter var så sentral i hans kall, at Muhammad (fvmh) gjentok det i sin berømte avskjedspreken: «Mitt avskjedsråd (waṣīyya) til dere er å behandle kvinner med vennlighet,» og gjennom hele livet understreket han: “Den beste av dere er de som er best mot kvinnene deres.” Han kritiserte skikken med favorisering av sønner og sa: “Behandle dine barn likt når du gir gaver. Og hvis jeg skulle favorisere noen fremfor en annen, ville jeg favorisert kvinner fremfor menn.”
Å anta at vestlig liberalisme representerer standarden for moralsk fremgang som alle andre samfunn bør tilpasse seg, er intet mindre enn kulturell imperialisme som ignorerer og marginaliserer erfaringene til kvinner fra andre kulturer, og oppfordrer dem til å slette sine identiteter og omfavne de overordnede verdier for europeiske/nordamerikanske kvinner. Det å sidestille fremgang med vestliggjøring, og oppfordre muslimske kvinner til å bryte med sin religiøse identitet for å oppnå frigjøring, undergraver faktisk kampen til de kvinnene som aktivt benytter religionen som verktøy for å bekjempe kvinneundertrykkelse – og som henter autoritet og styrke fra religionen.
Videre har kritikere hevdet at det moderne vestlige verdisystemet langt fra å være moralsk uovertruffent hva angår kvinner, i mange henseende har fremmet en begjærstyrt kultur hvor promiskuitet, sexisme, pornografi-forbruk, objektivisering og seksuell utnyttelse av kvinner er utbredt. Når det blir avgjørende for en kvinnes selvbilde at hun er tiltrekkende for menn, og når mannlig bekreftelse blir utslagsgivende for hvorvidt en kvinne søker å endre sitt utseende, er det dessuten tegn på at de ikke er frigjort fra det mannlige blikket. Videre: I et forsøk på å demontere den ‘patriarkalske’ normen hvor mannen er forsørger og kvinnen husmor, har mange kvinner strømmet ut i et kapitalistisk arbeidsmarked med harde arbeidskår, samtidig som det stilles høye krav til dem også på hjemmebane. Yrkesaktivitet kan dermed i noen tilfeller utgjøre mer av en livsbelastning enn et frigjøringsprosjekt.
I sum: Reell fremgang for kvinners rettigheter vil kreve at en setter til side forutinntatte forestillinger og stereotypiske troper og slagord, og i stedet lytter til erfaringene til kvinner med alle bakgrunner, inkludert praktiserende muslimske kvinner.
Myte 1: Islam oppfordrer menn til vold mot konene sine
I Koranen (surah 30, vers 21) poengteres de at ekteskap må være basert på kjærlighet og barmhjertighet mellom ektefeller:
Og blant Hans tegn er at Han skapte ektefeller fra deres egen sort for dere, for at dere skulle få ro ved dem, og Han skapte kjærlighet og nåde mellom dere. Sannelig, i dette er det flere tegn (på skapelsens system) for det folk som tenker dypt etter.
Islam fordømmer utvetydig alle former for grusomhet og overgrep; Profeten (fvmh) uttalte “Det skal ikke påføres skade eller gjengjeldelse av skade.” En av de islamske etiske prinsippene lærde har nedskrevet, er ordtaket: “En ærefull person behandler kvinner med ære og respekt, og bare en foraktelig person behandler kvinner dårlig.” Profeten Muhammad (fvmh) uttrykte motstand mot vold i hjemmet og formanet:“ Ikke slå Guds kvinnelige tjenere» og “Ikke slå dem og ikke forsmå dem”. Profeten (fvmh) oppfordret alle muslimer til å følge hans eksempel og ved vitnesbyrdet fra sin kone ʿĀʾisha, var han en som “aldri en gang slo en tjener, en kvinne eller slo noe med hånden.”
Videre påkalte profeten Muhammad ﷺ Guds vrede over en person som utøvde i vold i hjemmet i følgende hendelse: Kona til Al-Walīd ibnʿUqbah kom til profeten ﷺ, og hun klaget til ham og sa: “O Guds sendebud! Faktisk har Al-Walīd slått meg!” Profeten svarte: «Fortell ham: Profeten har beskyttet meg.» Hun kom tilbake kort tid etterpå og sa: «Han slo meg bare mer!» Profeten rev et stykke fra sitt plagg og gav henne (som et symbolsk bevis) og sa: «Si til ham: Sannelig, Guds sendebud har gitt meg beskyttelse.» Det var ikke lenge før hun kom tilbake og sa: «Han slo meg bare mer!» Profeten (fvmh) løftet hendene og sa: «O Gud, du må straffe Al-Walīd, for han har brutt min instruksjon to ganger.» Det som er viktig å merke seg med denne historien er at Profeten (fvmh) ikke søker noen begrunnelse eller forklaring på al-Walīds voldsbruk. Med andre ord anser han al-Walīds handlinger som uakseptable uavhengig av omstendighetene som har utløst dem. Han erklærer umiddelbart sin beskyttelse overfor kona, og frikjenner henne dermed for ansvar slik at hun ikke får skyldfølelse. Det er nettopp den typen resolutt handling og støtte som er nødvendig for å beskytte kvinner som opplever vold i hjemmet.
Profetens (fvmh) ord og handlinger tjener som en streng advarsel mot fysiske overgrep. Likevel har det dannet seg en feiloppfatning (både blant muslimer og ikke-muslimer) om at islam tolererer vold i hjemmet. Hvor kommer denne oppfatningen fra? Folk nevner en passasje fra Koranen (4:34) der menn anmodes om å håndtere en kones vedvarende uredelighet ved først å overtale og gi råd, etterfulgt av å forlate ekteskapssengen, før de får tillatelse til å ta en siste utvei i form av ḍarb. Dette er et ord som betyr «å slå» i det arabiske språket. Historisk har muslimske jurister tolket begrepet dithen at menn under visse ekstraordinære omstendigheter fysisk kan disiplinere konene sine. Her er det viktig å ha i mente at ideen om mannlig disiplinær myndighet i husstanden var vanlig i de fleste førmoderne kulturer. I den førmoderne verden var samfunnet tuftet på kollektivisme fremfor individualisme, og var hierarkisk strukturert med familien som grunnenhet. Den mannlige forsørgeren var de facto leder av familien og ansvarlig for å disiplinere barn og kone. Skrifter i forskjellige sivilisasjoner har åpenhjertig omtalt denne myndigheten. For eksempel instruerte den kjente italienske munken fra det femtende århundre, Cherubino da Siena, menn til å håndtere ‘rå og urovekkende’ koner slik: «Men hvis din kone er av en servil karakter og har en grov og skiftende ånd, slik at vennlige ord ikke har noen effekt, skjell henne ut skarpt, mobb og skrem henne. Og hvis dette ikke fungerer, ta opp en pinne og slå henne godt, for det er bedre å straffe kroppen enn å skade sjelen.”
I lys av dette er det verdt å merke seg at istedet for å videreføre og bekrefte den historisk vanlige oppfatningen av mannlig disiplinær myndighet, fremførte klassiske muslimske lærde en sterk motvilje mot vold. De fordømte slag (ḍarb mubarriḥ), og noen antydet i stedet at en burde bruke et ufarlig «brettet lommetørkle» (mandīl malfūf). Hanbali-juristen al-Buhūtī (d. 1051 AH) uttalte: «Det er bedre å ikke slå i det hele tatt for å bevare ekteskapelig kjærlighet.» Historiske rettsdokumenter viser at muslimske dommere rutinemessig avgjorde at ektemenn som forårsaket fysisk skade på sine koner skulle straffes. Dessuten ble det eksplisitt skrevet i juridiske håndbøker, som hos Mālikī-juristen al-Dasūqī (d. 1230 AH) ), at hvis en kvinne klaget til en dommer over å ha blitt skadet av ektemannens fornærmelser, bli forlatt eller fysisk slått, så kunne dommeren beordre at mannen selv ble fysisk straffet. Shāfiʿī-juristen al-Rāfiʿī uttalte at hvis mannen var av dårlig karakter og grunnløst irriterte sin kone, skulle dommeren forby oppførselen hans. Hvis mannen gjentok ugjerningen, skulle han bli straffet.
I juristers skrifter forble den generelle regelen at vold mot ektefelle var syndig og forbudt (ḥarām). Kun i ekstraordinære unntakstilfeller, og som en siste utvei, ble det ansett som en mislikt dispensasjon (rukhṣah). Selv da var det alltid foretrukket å ikke slå i det hele tatt og hvis det var grunn til å tro at det ikke ville komme noe godt ut av det, ble det kategorisert som forbudt (ḥarām). Den hanbalī-lærde Ibn al-Jawzī (d. 597 H) uttalte at hvis noen ikke tok hensyn til muntlig formaning og rettledning, var det lite sannsynlig at de ville nyttiggjøre seg fysisk disiplinering. I stedet ville den fysiske disiplineringen i mange tilfeller øke personens aversjon mot ektefellen, og derfor var det bedre å unngå det. Siden Koranverset gir et trinnvis rammeverk for konfliktløsning i ekteskapet, argumenterer lærde for at verset faktisk var ment å avvikle den utbredte ukulturen med mishandling og vold i hjemmet, ikke legitimere den.
Videre ble sosioøkonomiske faktorer vurdert som relevant å hensynta når kjønnsdefinerte ekteskapsroller skulle drøftes. Den klassiske kommentatoren al-Qurṭubī (d. 671 H) uttalte faktisk at en manns autoritet i familien er betinget av hans rolle som forsørger, og når han ikke er i stand til å forsørge henne økonomisk, anses han ikke lenger å ha en slik autoritet (qawāmiyyah) over kona. Ibn ʿĀshūr (d. 1393 H) mente at noen beduiner, inkludert kvinner, ikke anså disiplinære tiltak for å være overtramp. I andre familier, med annen sosioøkonomisk kultur, ville fysisk disiplinering ødelegge alt håp om forsoning og ekteskapelig harmoni. Ibn ʿĀshūr gikk så langt som til å si at det er lovlig for myndighetene å intervenere for å stanse ektemenn fra å slå sine ektefeller for å avverge skade.
Når muslimer skal tolke Koranen, skal de se hen til det profetiske eksempel fordi Muhammad (fvmh) var en levende Koran. Som Profeten (fvmh) sa: «Ingen slår, bortsett fra de verste blant dere (shirārukum)». Det er nå en betydelig mengde forskning som påviser at vold mot kvinner har negative psykiske helseutfall, og at barn som blir vitne til vold mot mor tar psykisk skade av det. Profeten (fvmh) forklarte at den psykologiske virkningen av et voldelig ekteskap er tap av følelser som varme, hengivenhet og intimitet: “Hvordan kan noen av dere slå sin kone […] og så håpe å omfavne henne?” Koranvers skal ikke tolkes isolert, uten å ta hensyn til de grunnleggende verdiene som etableres i andre Koranpassasjer og av Profeten. Koranen bemerker faktisk at selektiv bruk av deler av skriften for å rettferdiggjøre overtredelser, er en sykdom (surah 3, vers 7). Implementering av Koranens instruksjoner må gjøres på en måte som er mest i tråd med Koranens allmenngyldige prinsipper og det profetiske eksemplet, samt tolkninger profetens ledsagere og de tidlige generasjoner av muslimer gjorde. Gitt at Koranen karakteriserer ekteskapelige forhold som kjærlighetsfulle og fredelige, bør vers 4:34 tolkes på en måte som tilrettelegger for slike forhold.
Den berømte tidlige Mekka-juristen og Koran-kommentatoren ʿAṭāʾ ibn Abī Rabāḥ (d. 114 AH) sa om det nevnte Koranverset: «En mann slår ikke sin kone, i stedet kan han bare vise sitt sinne.» Dette er en veldig klar, entydig og eksplisitt uttalelse mot vold i nære relasjoner. Det viser seg at ʿAṭāʾ er den samme som siterte sin lærer Abd-Allah ibn ʿAbbāss uttalelse om at eventuell fysisk disiplinering bare skal skje ved bruk av en siwāk (liten kvist brukt som tannbørste) eller lignende; Mao. noe som ikke kan forårsake smerte.ʿAṭāʾ forsto at Ibn ʿAbbās foraktet ethvert forslag om å utøve fysisk vold, og mente darb refererte til en rent symbolsk gest (ramziya) som tar sikte på å formidle alvoret i situasjonen og klargjøre for ektefellen at ekteskapet ikke kan fortsette om vedkommende fortsetter å oppføre seg på urimelig vis. Med andre ord er Koranverset, basert på forståelsen til ʿAṭāʾ, i hovedsak et råd om å sette foten ned for uakseptabel atferd, for å unngå at familien går i oppløsning.
I sum: Koranverset åpner ikke for at en mann kan misbruke sin kone fysisk eller skade henne på noen måte, spesielt gitt at Profeten (fvmh) forbannet menn som slo sine koner, profetens kone hyllet han som et eksempel på en som aldri slo, og Koranen formaner at ekteskapet skal være tuftet på kjærlighet og barmhjertighet – den klare motsetning til fysiske overgrep.
Myte 2: Kvinner kan ikke skille seg
Ekteskap er en av de viktigste institusjonene i islam, og skal utgjøre en kilde til stabilitet og harmoni. Det bør derfor ikke komme som en overraskelse at islam oppfordrer til å unngå skilsmisse: Skilsmisse beskrives av og til som den mest forhatte av tillatte handlinger for Gud. Når det er sagt, så understreker Profeten (fvmh) betydningen av lykkelige ekteskap. Når ekteskap lider under faktorer som impotens og mishandling, gir islamsk lov derfor mulighet til å søke skilsmisse. Ethvert ønske om å si opp denne kontrakten krever imidlertid eksplisitte prosedyrer.
Det er flere typer juridiske skilsmisser i islam. Den vanligste er kjent som ṭalāq, som er avledet fra rotbokstavene på arabisk ṭ-l-q som bokstavelig talt betyr å frita en person fra et ansvar (dvs. ekteskapsforpliktelsene). Å initiere denne typen skilsmisse er begrenset til ektemannen, og kan føre til øyeblikkelig oppløsning av ekteskapet. Selv om en kvinne ikke har ensidig rett til skilsmisse, gir de fire viktigste sunni-lovskolene ektemenn mulighet til å la kvinnen initiere skilsmisse, i det som er kjent som ṭalāq al-tafwīḍ. For eksempel angir Hanafi-lovskolen at en kvinne kan fastsette i ekteskapsavtalen at hun har rett til å initiere skilsmisse (anna amrahā bi-yadihā). På samme måte gir Māliki-skolen en hustru rett til å initiere skilsmisse i tilfelle mannen skader henne, gifter seg med en annen kvinne eller utfører annen handling hun har nedfelt motstand mot.
Ṭalāq er ikke alltid mannens enkleste alternativ. Faktisk innebærer det ofte omfattende økonomiske byrder. Ved skilsmisse har kvinner ikke bare krav på økonomisk forsørgelse ut den såkalte ventetiden (som kan vare opptil noen år hvis de er gravide og/eller ammer), men også å få eventuell medgift som ikke er utdelt, samt en passende gave (mutʿah). Videre må en mann som også er far dekke utgiftene til sine barn, uansett hvem som får omsorgsrett.
En annen skilsmissekategori er tafrīq eller faskh: oppløsning av ekteskap gjennom en rettslig prosess. Med andre ord kan kona eller hennes blodsslektninger klage på situasjonen til en dommer, som deretter kan gi henne skilsmisse uten samtykke fra mannen. Det er en rekke gyldige grunner til at en kone søker domstolens annullering av ekteskapet. Maliki-skolen kategoriserer for eksempel ektemannens grusomhet, avvisning eller manglende evne til å ta vare på hustruen, foruten sykdom som vil medføre at en fortsettelse av ekteskapet er skadelig for henne, som gyldige begrunnelser for skilsmisse. Hvis noen av disse grunnene foreligger, kan dommeren utstede skilsmisse og bevare konens rettigheter i prosessen (dvs. hun kan beholde sin medgift og mannen må opprettholde underholdsbidrag til ventetiden er over).
I tilfelle kona ønsker å forlate mannen sin av grunner som ikke anses som gode av lovskolene, har hun rett til en khul-skilsmisse. Dette er definert av jurister som konens evne til å bryte ut av ekteskapet i bytte mot kompensasjon til mannen – ofte lik medgiften hun fikk av mannen. Dette er basert på en hadith der Jamilah bint Abdallah, kona til Thabit ibn Qays, henvendte seg til profeten for å bli skilt fra mannen sin av grunner som ikke var knyttet til hans moral eller religiøsitet, men fordi hun ikke var tiltrukket av han. Profeten (fvmh) foreslo at Jamilah skulle returnere sin medgift og at Thabit skulle godta dette som kompensasjon for skilsmissen.
Selv om mange jurister hevdet at det ikke var nødvendig med en dommer for å utføre denne formen for adskillelse, advarte lærde som Mālikī Ibn Ishaq dommere om å være med å være årvåkne overfor falske khul-prosedyrer der kvinner blir tvunget til khulʿ, for at ektemannen skulle slippe å måtte fullføre sin forsørgelsesplikt overfor henne og få medgiften tilbake. Ved et slikt tilfelle, kunne dommeren tvinge mannen til å gi tilbake alt han tok fra kvinnen. Kvinner i det osmanske riket var stort sett godt klar over lovens virkemåte, og visste hvilke tiltak som var nødvendige for å søke skilsmisse eller få sine rettigheter oppfylt. Khul-skilsmisser forekom ofte, og utgjorde hovedformen for skilsmisse i Mamelukksultanatet og det osmanske riket.
Til tross for alt dette, ville det være naivt å ignorere det faktum at ṭalāq gir ektemenn den ubestridelige myndigheten til å skille seg fra sine hustruer etter egen vilje og derfor i stor grad har blitt ansett for å privilegere menn. Like fullt: Islamske domstoler, dommere og muftier tok høyde for dette privilegiet ved å øke menns ansvar overfor kvinner, slik at kvinner fikk flere muligheter til å bryte ut av ekteskapet. Mālikī -lærde hevdet for eksempel at det er konens rett at mannen behandler henne vennlig. Hvis han bevisst ignorerer henne eller «vender hodet bort fra henne i sengen» uten grunn, og hun føler seg skadet av denne behandlingen, kan hun søke om skilsmisse. Videre, i tilfelle annullering av ekteskap på grunnlag av kjønnsdefekter (f.eks. impotens) eller en alvorlig sykdom som galskap eller spedalskhet, begrenset Ḥanafī -lærde denne retten til å annullere ekteskapet til koner alene. Sagt annerledes, siden mannen har ensidig myndighet til tālāq, får han ikke rett til å annullere ekteskapet og må derfor betale full medgift hvis han ønsker å avslutte ekteskapet.
Myte 3: En kvinnes vitnesbyrd er bare verdt halvparten av en manns
En kritikk man ofte hører mot islams kvinnesyn, er at Koranen tillegger en manns vitnesbyrd mer verdi enn kvinners. Kritikken har sitt utspring i et vers i Koranen (2:282) som antyder at ekvivalenten av ett mannlig vitne er to kvinnelige:
Å, troende! Når dere fastsetter et lån for en bestemt periode, så skriv det ned (…) Og gjør to av deres egne menn til vitner, men hvis ikke to menn er tilgjengelige, så en mann og to kvinner; de bør være av dem som dere foretrekker som vitner (som dere finner pålitelige), slik at hvis en av dem skulle glemme, så kan den andre påminne henne. Og vitnene bør ikke nekte når de blir tilkalt (til vitnesbyrd). Og bli ikke trette av å føre den ned til dens termin enten transaksjonen er liten eller stor.
En lesning av dette verset er at kvinner generelt oftere tar feil enn menn; følgelig vil vitnesbyrdet til en kvinne de facto være halvparten av en manns. Noen førmoderne Koran-kommentatorer som Fakhr al-Din al-Razi (d. 606 H) mente dette skyldtes kvinners biologiske eller psykologiske underlegenhet. Det er imidlertid avgjørende å merke seg at Koran-kommentatorene som kom med slike påstander, trakk på gammel gresk fysiologi for å underbygge argumentet sitt snarere enn noe fra Koranen. Al-Rāzī sier angående 2:282: «Og meningen er at glemsomhet dominerer i kvinners fysiologi på grunn av overflod av fuktighet og kulde i deres fysiske oppbygging.» Denne oppfatningen stammer fra Hippokrates (d. 377 f.Kr.), som argumenterte for at kvinnekroppen inneholder overdreven fuktighet og kulde, mens mannskroppen er relativt sunnere og overlegen på grunn av varme og tørrhet.
Andre lærde har hevdet at kravet om to kvinnelige vitner kontra én mann ikke er et resultat av en ontologisk forskjell mellom kjønnene. Snarere gjenspeiler forordningen det faktum at kvinner i de fleste samfunn ikke var involvert i den finansielle sfæren; Siden en kvinne sannsynligvis ikke var kjent med gjeldskontrakter burde en annen kvinne vitne sammen med henne for å forsterke uttalelsen hennes. Flere har bemerket at dette også beskyttet kvinner mot å bli presset eller tvunget av velstående mannlige slektninger til å vitne i deres favør. Det forsterkede vitnesbyrdet beskytter en enkeltkvinne fra press fra partene i en økonomisk tvist. Lærde fastslo at to kvinnelige mot et mannlig vitne ikke er en universell regel, men bare gjelder innenfor et konket saksfelt. På andre saksområder, som kvinner er bedre kjent med enn menn, kan et kvinnelig vitnesbyrd regnes som overlegent en manns (fi ma la yaṭṭaliʿu ʿalayhi illa al-nisāʾ). Det er nevneverdig at kravet om to kvinner i vitnesbyrd ikke engang ble anvendt i alle økonomiske spørsmål heller: Mu’awiyah felte en dom om boliger kun basert på vitnesbyrdet til Umm Salamah, uten å kreve noen bekreftelse.
Dessuten, når det kom til å gjenfortelle Profetens (fvmh) ord og bidra til hadith-samlinger, ble ikke menn og kvinner vurdert som ulike i pålitelighet. Det var ganske enkelt to kvalifikasjoner – ikke nødvendigvis lett å oppfylle – som var påkrevd for å bli en hadith-beretter: integritet og pålitelig hukommelse. Kona til Profeten (fvmh), Aisha, var blant de fem mest fremstående fortellerne av hadith. Det er et faktum at Akram al-Nadwī har registrert navnene og historiene til over åtte tusen kvinner som ikke bare studerte og overleverte hadither , men som var lærere til noen av de mest innflytelsesrike mannlige lærde i muslimsk historie. Da Al-Qarāfī forsøkte å argumentere for at to kvinner var påkrevd i stedet for én mann fordi de var «mangelfulle i fornuft og intellekt», bestred Ibn al-Shatt, kommentatoren til al-Qarāfīs tekst, dette. Han fremholdt av hvis dette premisset ble akseptert, så kunne ikke kvinner være pålitelige fortellere av hadith.
Det bør også bemerkes at islam oppfordrer til å ta hensyn til empiriske bevis, og data innen minnestudier har vist at ingen av kjønnene er kategorisk overlegne den andre med hensyn til hukommelse. Det er snarere subtile forskjeller i måten menn og kvinner husker informasjon. Elizabeth Loftus har forsket på kjønnsforskjeller i hukommelse, og funnene hennes viser at det er forskjeller i hva menn og kvinner er mest oppmerksomme på og har mest nøyaktig hukommelse om. Det er nettopp slike kjønnsforskjeller som er bakgrunnen for at det i Koran-kommentaren Tafsīr al-Manar står om det aktuelle Koran-verset at: “Det er fra menneskets natur (tabʿ al-bashar), enten det er mann eller kvinne, at deres hukommelse vil være sterkest knyttet til saker som er viktige for dem og de selv er involvert i.»
Myte 4: Arveloven favoriserer menn fremfor kvinner
Koranen, i surah 4, vers 7, sier:
Menn skal ha en del av det deres foreldre og nærmeste slektninger etterlater, og kvinner skal ha en del av det deres foreldre og nærmeste slektninger etterlater, enten arven er liten eller stor: Dette er forordnet av Gud.
Al-Wāḥidī (d. 468 H), forklarer i sin Koran-kommentar at dette verset ble åpenbart for å adressere situasjonen til en enke hvis døtre ble etterlatt nødlidende av ektemannens mannlige arvinger. Verset etablerer dermed den juridiske retten både menn og kvinner har til arv siden økonomisk støtte er en lovlig beskyttet rett i islam. Det er bemerkelsesverdig at islams erklæring om arv for kvinner gikk foran den vestlige verden med et årtusen, hvor kvinner inntil slutten av det sekstende århundre i utgangspunktet ble nektet retten til å arve eiendom.
Noen få vers senere, i surah 4 vers 11, er fordelingen av arven fastsatt til at guttebarn mottar mer av foreldrenes eiendom enn døtre, noe som ved første lesning kan virke urettferdig og diskriminerende. Avgjørende for å forstå arvelov i islam er imidlertid systemet det forekommer i; Menn får større andel av arven i et system der de fungerer som forsørger for familien, og der en kone har krav på hele sin egen formue og mannens formue, mens en mann kun har krav sin egen. Lærde har rettferdiggjort avviket i arv mellom døtre og sønner med denne større konteksten av økonomisk ansvar.
Dessuten motbeviser en nøye lesning av hele bredden av islamske domsavgjørelser knyttet til arv, forestillingen om at kjennelsene positivt forskjellsbehandler menn. Mens kvinner arver mindre enn menn i fire situasjoner, arver de mer enn menn i 16 situasjoner, og lik menn i 10 situasjoner.
Alle tilfeller der det er uoverensstemmelse mellom mannlige og kvinnelige arvinger oppstår enten på grunn av en forskjell i nærhet eller rangering av ens forhold til avdøde, eller basert på ens ansvar for å forsørge en annen økonomisk. Alle islamske avgjørelser må forstås som sammenkoblede og del av en større helhet, der en kvinne har den juridiske retten til å bli forsørget.
En hyppig innvending mot sønn-datter-arveavviket i 4:11 ville være at denne «one-size-fits-all»-tilnærmingen ikke tar hensyn til omstendigheter der kvinner mangler en mannlig forsørger. Da er det viktig å innse at islamsk lov tar høyde for slike unike økonomiske forhold. Et tema som har fått betydelig diskusjon i islamsk rettsvitenskap er konseptet wasiyya (legat). Profeten Muhammad (fvmh) sa: «Det skal ikke gis noen waṣiyya til en arving, unntatt hvis de andre arvingene samtykker til det.» Således, ifølge det store flertallet av lærde (inkludert Mālik, Shāfiʿī, Abū Ḥanifah, Aḥmad ibn Ḥanbal, Sufyān al-Thawrī, al-Awzaʿī, Abū Thawr og Isḥāq ibn Rāhawayh) ville det være akseptabelt for den avdøde å avgi opptil en tredjedel av hele boet til en kvinnelig arving i tillegg til hennes faste del, forutsatt at de gjenværende arvingene samtykker. Hvis noen av dem samtykker, men ikke alle, ville legatet bare bli tatt fra de som samtykker.
Dessuten er det helt akseptabelt at opptil en tredjedel av hele formuen blir utpekt til ikke-arvinger (som ens barnebarn) uavhengig av om arvingene godkjenner det eller ikke. Dermed kan en et individ hvis sønn ikke trenger så mye penger som datteren (la oss si at hun er alenemor med mange barn, mens han er ressurssterk), ha mulighet til å angi en del av formuen til datterens barn.
Det offentlige ordskiftet om islamsk arvelov er ikke alltid faktabasert. For eksempel, etter protestene i Tunisia mot islamsk arvelov, skrev New York Times følgende : «I muslimske land er lover som regulerer arv avledet fra vers i Koranen hvor menn generelt får større, noen ganger dobbel så mye som kvinner får. Fjerne mannlige slektninger kan erstatte koner, søstre og døtre som arvinger.» Denne uttalelsen er åpenbart falsk. Ved enstemmig konsensus mellom muslimske lærde og den eksplisitte teksten i Koranen, arver koner og døtre alltid noe – det kan aldri erstattes av noen. Søsken (mannlige og kvinnelige) kan bare erstattes av den avdødes etterkommere eller far, men aldri en fjern slektning, som arving.
Reglene rundt islamsk arv er komplekse og nyanserte. Faktisk ble algebrafeltet i stor grad utviklet for å ta opp spørsmål om arv i islam gitt emnets kompleksitet. Hvordan og til hvem arv tildeles er en komplisert vitenskap, som involverer komplekse lineære ligninger og kompensasjonslover. Myten om at kvinner iboende har rett til mindre arv enn menn er uttrykk for både en overfladisk forståelse av islamsk lov, og dens anvendelse i lys av ulike sosioøkonomiske realiteter.
Professor Almaric Rumsey, en professor i jus fra 1800-tallet ved King’s College i London som studerte det islamske arvesystemet grundig, skrev: «Den Muhammadanske arveloven omfatter, uten tvil, det mest raffinerte og forseggjorte systemet med regler for delegering av eiendom som er kjent for den siviliserte verden, og dens skjønnhet og symmetri er slik at den er verdig å bli studert, ikke bare av advokater med tanke på den praktiske anvendelsen, men for sin egen skyld, og av dem som ikke har noe annet formål enn intellektuell tilfredsstillelse.«
Myte 5: Muslimske menn undertrykker kvinner gjennom polygami
Polygami er en praksis som eksisterte lenge før islam og var vanlig i før-islamsk Arabia. Praksisen med at menn tar mer enn én kone var en helt akseptabel kulturell norm for tidlige arabiske samfunn, og islam var det første tros- og verdisystemet som regulerte og la begrensninger på denne skikken. Koranen nevner dette en gang i surah 4, vers 3:
Og hvis dere er redd for at dere ikke vil klare å behandle de foreldreløse rettferdig, så gift dere med de kvinnene som dere liker, og som er lovlige for dere; to eller tre eller fire (men denne tillatelsen er betinget av rettferdighet). Men hvis dere frykter at dere ikke vil være i stand til å behandle (mer enn én hustru) rettferdig, så (gift dere med) kun én kvinne eller de slavinnene som har kommet i deres besittelse (ifølge den islamske loven). Dette er mer nærliggende for å holde seg unna urett.
I dette verset verken oppmuntrer Koranen til eller gir nye åpninger for polygami. Snarere setter religionen begrensninger på slik praksis. I et samfunn der det ikke var noen grenser for hvor mange kvinner en mann kunne gifte seg med samtidig, var Koranens tak på fire koner et middel for å regulere en dypt rotfestet samfunnspraksis. Ved å sette fire som et maksimum, innførte Koranen en grense som hadde som mål å opprettholde kvinners rettigheter. Dette er bakgrunnen for at førmoderne jurister ikke vurderte Koranens adgang til polygami å være i menns favør eller imøtekommelse av mannlige ønsker.
Videre er Koranens klare anbefaling om å bare gifte seg med én, grunnet i at dette er det mest rettferdige for kvinner. Juristene mente at verset begrenset polygame ekteskap, hovedsakelig på grunn av vanskene, om ikke det umulige, ved å opprettholde likebehandling av samtlige hustruer. Dette underbygges og bekreftes av vers 130 i sura 4. Her sier Allah:
Og dere har ikke evnen i det hele tatt til å vise (fullkommen) rettferdighet mellom hustruene deres, uansett hvor mye dere måtte ønske det. Len dere derfor ikke (mot den ene) med full oppmerksomhet, slik at dere lar den andre bli en hengende gjenstand (i midten). Men hvis dere kommer til enighet og viser gudsfrykt (mot urettferdighet), så er Allah i sannhet mest tilgivende, evig nåderik.
Dette verset forstås som regel i sammenheng med vers 3 i samme surah, sitert over. Argumentet er: Koranen oppmuntrer indirekte til monogami, fordi kravet til polygami er likeverdig og rettferdig behandling av samtlige hustruer. Dette kan sjelden oppnås på perfekt vis.
Koranverset trekker videre en kobling mellom rettferdighet overfor hustruer og rettferdighet overfor foreldreløse. Koranen er full av ulike omtaler av plikter overfor foreldreløse barn og kommentarer fra klassiske jurister som al-Ṭabarī, Ibn Kathīr og al-Qurṭubī antyder at dette verset var ment å etablere rettigheter til foreldreløse jenter som står i fare for å bli misbrukt av mannlige verger/foresatte. Dette er begrunnet i Aisha sin forklaring av surah 3, vers 4, uttalte at «hos arabere som hadde foreldrerett over vakre og rike foreldreløse jenter var det en kulturell skikk å gifte seg med dem uten å tilby dem rettferdig medgift.” Ved å instruere menn om å gifte seg med kvinner som ikke er i deres foreldrerett, var formålet å avslutte praksisen med å dra fordel av foreldreløse jenter. Verset påbyr at de får medgift eller blir latt i fred.
Andre kommentarer har antydet at dette verset ble avslørt i krigssammenheng, etter slaget ved Uhud, hvor mange menn døde, noe som resulterte i mange enker og foreldreløse. Dette hentyder til en ḥikmah (visdom) bak praksisen. Bestemmelsen om å tillate polygami er ment å sikre at alle kvinner er i stand til å gifte seg, selv i tilfeller der kvinner er i overtall. Dette var spesielt nødvendig i en sosial kontekst der ekteskap var et middel for fysisk og materiell beskyttelse av kvinner.
Ved først å sette restriksjoner på antall hustruer en mann kan ha og ytterligere etablere regler rundt behandlingen av disse, innførte Koranen regler for å opprettholde rettferdighet overfor kvinner i et samfunn hvor kvinner langt på vei ble behandlet som en rettighetsløs vare. Videre skapte profeten Muhammad (fvmh) tydelig presedens i denne forbindelse. På spørsmål om hvorfor han ikke giftet seg med en kvinne fra Ansar til tross for deres skjønnhet, svarte profeten at Ansars kvinner lett blir sjalu og ikke vil tåle medhustruer. Han utdypet videre at han var en mann med flere koner, og han ikke ønsket å påføre en kvinne fra Ansar og hennes folk ubehag. Med dette demonstrerte Profeten at han bryr seg om kvinners følelser, og er sensitiv for kulturelle forskjeller. Han viste tydelig motvilje mot polygami i situasjoner der kvinner motsatte seg en slik ordning. Det er av denne grunn at en kvinne i en ekteskapskontrakt kan fastsette at mannen hennes ikke kan ta en annen kone, slik Ibn Qudamah al-Maqdisi (d. 620 H) bemerker i al-Mughni, og det ville da bli bindende for ham å følge dette. I denne forstand blir monogami en kvinnes valg.
Det inkonsekvente i den vestlige liberalismens historiske innvendinger mot polygami har blitt tydelig med aksepten for polyamorøse forhold. I følge en Psychology Today-artikkel fra 2014 blir antallet involvert i polyamorøse forhold i USA anslått til 9,8 millioner. Dessuten er det verdt å merke seg at polygami forblir statistisk uvanlig blant muslimer, og skikken er faktisk ikke sterkt knyttet til noen bestemt religion, men varierer ganske mye avhengig av kultur. I India er for eksempel andelen muslimer som praktiserer polygami (5,7%) mindre enn blant hinduer (5,8%), jainer (6,9%), buddhister (7,9%) og adivasier (15,25%). I Iran har færre enn 1 prosent av menn mer enn en kone, og i Jordan er andelen 3,8%. Samtidig er polygami mer utbredt, foruten å være lovlig, i hovedsakelig kristne land i Afrika: Uganda (15,8%), Republikken Kongo (31,9%), Den sentralafrikanske republikk (13,3%) og Zambia (16%). Forekomsten av polygami i visse regioner i Afrika sør for Sahara har en historisk forklaring i den transatlantiske slavehandelen, som førte til lengre perioder med kjønnsubalanse. Ideen om at polygami er en overveiende muslimsk praksis er derfor rett og slett feil.
I land med muslimsk flertallsbefolkning varierer det hvorvidt lovverket tillater polygami. Noen land, som Tyrkia og Tunisia forbyr det, mens andre land, som Malaysia og Marokko, begrenser det. Noen få land, som Kuwait, legger ingen restriksjoner på praksisen. Utifra sharia har land den juridiske myndigheten til å begrense det som i utgangspunktet er tillatt når det vurderes at den sosioøkonomiske konteksten gjør at det tillatte medfører større skade enn gagn.
I sum: Selv om islamsk lov kan brukes for å rettferdiggjøre polygami, er den historiske rettsvitenskapen klar på den opprinnelige intensjonen med å tillatte polygami (hvis visse kriterier er oppfylt) å sikre rettferdighet. Der rettferdighet verken søkes eller oppnås, frarådes polygami og/eller forbys helt.
Konklusjon
Det beste botemiddelet mot feilinformasjon, propaganda og uvitende stereotypisk tenkning er kunnskap. Få ting har vært så feilaktig fremstilt i offentlig diskurs som islams syn på kvinner. De fem mytene som er omtalt i denne artikkelen, kan enkelt tilbakevises med kunnskap tuftet på kjennskap til Koranen, den profetiske lære og henvisninger til tekster produsert av anerkjente lærde i den islamske tradisjon.
Tips til fordypning
Ibrahi, Celine (2020). Women and gender in the Quran. Oxford University Press.