Introduksjon

Alle økonomiske systemer og teorier henter inspirasjon fra forskjellige ideologier og filosofier, og det samme gjelder for den islamske økonomien som bygger på prinsipper hentet fra Koranen og hadith (beretninger fra Profeten). Forbudet mot renter er et slikt prinsipp som kommer tydelig frem i Koranen (2:275-279):

الَّذِينَ يَأْكُلُونَ الرِّبَا لَا يَقُومُونَ إِلَّا كَمَا يَقُومُ الَّذِي يَتَخَبَّطُهُ الشَّيْطَانُ مِنَ الْمَسِّ ۚ ذَٰلِكَ بِأَنَّهُمْ قَالُوا إِنَّمَا الْبَيْعُ مِثْلُ الرِّبَا ۗ وَأَحَلَّ اللَّهُ الْبَيْعَ وَحَرَّمَ الرِّبَا ۚ فَمَنْ جَاءَهُ مَوْعِظَةٌ مِنْ رَبِّهِ فَانْتَهَىٰ فَلَهُ مَا سَلَفَ وَأَمْرُهُ إِلَى اللَّهِ ۖ

 De som lever av renter, vil ikke være i stand til å stå (på dommens dag) på annen måte enn han som Satan har berørt og gjort gal (fortapt). (Grepet i denne tilstanden) sier de: “Handel er en slags rente,” selv om Allah har gjort handel lovlig og renter ulovlig. Den som får formaning fra Herren sin og gir opp renter, får beholde det som tilhører fortiden, og hans sak er overgitt til Allah (..) 

يَمْحَقُ اللَّهُ الرِّبَا وَيُرْبِي الصَّدَقَاتِ ۗ وَاللَّهُ لَا يُحِبُّ كُلَّ كَفَّارٍ أَثِيمٍ

Allah tilintetgjør renter (velsignelsen forsvinner fra slikt utbytte) og forøker almisser (forøker velsignelsen i velstanden ved almisser), og Allah liker ikke dem som er utakknemlige, ulydige.’

يَا أَيُّهَا الَّذِينَ آمَنُوا اتَّقُوا اللَّهَ وَذَرُوا مَا بَقِيَ مِنَ الرِّبَا إِنْ كُنْتُمْ مُؤْمِنِينَ

فَإِنْ لَمْ تَفْعَلُوا فَأْذَنُوا بِحَرْبٍ مِنَ اللَّهِ وَرَسُولِهِ ۖ وَإِنْ تُبْتُمْ فَلَكُمْ رُءُوسُ أَمْوَالِكُمْ لَا تَظْلِمُونَ وَلَا تُظْلَمُونَ

Å, troende! Frykt Allah og skriv av hva som enn er uoppgjort av renter, hvis dere nå er troende! Men hvis dere ikke gjør så, bli da klar over krigserklæringen fra Allah og Sendebudet Hans. Og hvis dere vender om i anger, så får dere beholde deres opprinnelige formue (lovmessig), (på denne måten) vil ikke dere gjøre urett, og ei heller få gjort noe ondt mot dere selv. 

Hvordan forstås penger i islam?

I versene fremkommer det ikke tydelig hva bakgrunnen for renteforbudet er, annet enn at man ikke kan likestille handel (som er tillatt) med økonomiske aktiviteter som er rentebaserte. Riba er det arabiske ordet for renter . Mange islamske lærde har forsøkt å komme frem til hva bakgrunnen for renteforbudet er ved å hente inspirasjon fra andre prinsipper i religionen, slik som å redusere ulikhet mellom fattige og rike.  

De teoretiske og filosofiske tilnærmingene til renteforbudet er mange. Imam Al Ghazali fra det 11. århundre er en av de som har studert økonomiske aktiviteter i samfunnet fra et filosofisk perspektiv. Han er en av de første som fremmet argumentet om at penger er et byttemiddel, og ikke noe som i seg selv har iboende realverdi.  Han argumenterer for at penger ikke burde bli et mål, men snarere et middel for å sikre transaksjoner. Handel med penger blir i et slikt perspektiv feil. Al Ghazali (sitert i Usmani 2015, s. 10-12) sier følgende: 

Skapelsen av dirhams og dinarer (penger) er en av Allahs velsignelser … De er steiner som ikke har noen iboende bruksrett eller nytte, men som alle mennesker trenger fordi hver kropp trenger et stort antall varer for å spise, kle seg osv., og ofte har han ikke det han trenger, men har det han ikke trenger … Derfor er byttetransaksjoner uunngåelige. Men det må være et tiltak på bakgrunn av hvilken pris som kan bestemmes, fordi de byttede varene verken er av samme type, eller av samme mål som kan bestemme hvor mye mengde av en vare som er en rettferdig pris for en annen. Derfor trengs en megler for å bedømme varenes eksakte verdi … Allah har således skapt dirham og dinarer som dommere og formidlere mellom alle varer, slik at alle rikdomsobjekter måles gjennom dem …. Hadde penger vært et mål i seg selv, kunne man ha til hensikt å beholde dem, noe som kunne gitt dem (en) større betydning i henhold til (personens) intensjon, mens den som ikke har et slikt formål (eller hensikt), ville ikke gitt dem en slik betydning, og dermed ville hele systemet blitt forstyrret (siden det går imot dens opprinnelige hensikt). Det er derfor Allah har skapt dem, slik at de kan sirkuleres mellom mennesker og fungere som en rettferdig prisfastsetter mellom forskjellige varer og arbeid, som et medium for å skaffe andre ting … Så den som eier penger er som om han eier alt, i motsetning til den som eier en klut fordi han eier (kun) en klut. Derfor, hvis han trenger mat, kan det hende at eieren av maten ikke er interessert i å bytte maten sin mot tøy, fordi han for eksempel kan trenge et dyr. Derfor var det nødvendig med en ting som i sitt utseende er ingenting, men i sin essens er alt. Ting som ikke har noen spesiell form kan ha forskjellige former i forhold til andre ting— som et speil som ikke har noen farge, men det reflekterer hver farge. Det samme er tilfellet med penger. Det er ikke et mål i seg selv, men det er et instrument som fører til alle mål … Så den som bruker penger på en måte som er i strid med dets grunnleggende formål, ser faktisk bort fra Allahs velsignelser. Følgelig gjør den som samler penger urett mot pengene, fordi det strider mot pengenes faktiske formål som byttemiddel. Han er som den som holder tilbake en hersker i et fengsel … Og den som utfører rentetransaksjoner på penger, forkaster i virkeligheten Allahs velsignelse, og begår urettferdighet, fordi penger er skapt for andre ting, og ikke for seg selv. 

Så den som har begynt å handle med penger, har gjort pengene til et mål, og det står i motsetning til den opprinnelige visdommen og intensjonen bak opprettelsen av penger. Det er urett å bruke penger til et annet formål enn det de ble skapt for …. Hvis det er tillatt for han å handle med penger selv, vil penger bli hans endelige mål, og vil forbli beholdt hos ham som oppsamlede penger (altså, at det akkumuleres på uhensiktsmessig vis som går imot formålet).   

Slik vi ser fra Al Ghazalis tekst, så tar han forståelsen av pengers rolle i økonomien til dets logiske slutt. Kort oppsummert er det disse punktene han anfører om pengers rolle fra et islamsk perspektiv:  

1. Penger har ingen reel verdi i og for seg selv. Penger kan ikke brukes for å oppfylle menneskelige behov direkte, som mat og drikke. Penger kan kun brukes som et middel for å få tak i varer som har en reel verdi for den som etterspør dem.
2. Forbruksvarer og tjenester varierer ut ifra kvalitet, og er handelsvarer. Det samme gjelder ikke for penger, siden de blir brukt som et middel for å kjøpe eller selge de varene som etterspørres. Med andre ord er penger verken en forbruksvare eller en produksjonsvare, siden det ikke har en reel verdi i og for seg selv (Usmani 2015, s. 16).

Hvordan forstås renter i islam?

Riba betyr en økning av en bestemt vare. Ordet ربا (riba) er avledet fra ر ب و, som betyr økning eller vekst. Generelt kan renter sees på som en viss form av lånetildeling som forutsetter at penger i seg selv besitter en viss verdi. Dette muliggjør økonomiske transaksjoner hvor den ene parten for eksempel velger å utsette betaling for en vare eller tjeneste, med betingelse om at man betaler tilbake mer enn man lånte. I samsvar med dette synet oppfattes renter på lån som en økonomisk betingelse for økonomiske transaksjoner (Daghistani 2021).

I henhold til den islamske tradisjonen derimot skal penger i seg selv ikke generere pengevekst, fordi det er ikke noe verdi noe som er innkapslet i pengene selv. Penger har ingen realverdi, dvs. at de ikke har en tilknyttet pris i og for seg selv, den er kun et byttemiddel for en reel vare. Til grunn for penger skal det legges innsats, arbeid eller realproduksjon. Penger skal ikke kunne oppstå ut fra tynn luft, uten at de legges noe av nytte til grunn.

På samme måte som penger i seg selv ikke er et mål, men skal være til nytte,  legger Al-Ghazali legger til grunn at motivasjonen for menneskelig arbeid i utgangspunktet bunner i dets nytte (for personen) eller nødvendighet for samfunnet ellers (Al-Daghistani 2021). Implisitt i dette ligger det at overproduksjon og sløsing ikke skal være en motiverende faktor, siden man jobber for å enten oppfylle eget behov eller for å imøtekomme samfunnets behov. Og det å møte behov har en reel verdi. Ved å multiplisere dirhams og dīnārs som et mål i seg selv, praktiseres riba.  

Ibn Taymiyyah fra det 12. århundre skriver at «renter er forbudt fordi det er skadelig for trengende mennesker, og gjør det mulig å erverve eiendom ved urettmessige midler. Dette motivet finnes i alle ågerkontrakter» (Udovitch 1990, s. 130).  Dette forbudet er i hovedsak basert på tradisjonen av profeten Muḥammad (fred være med han) som tar til orde for rettferdighet ved byttehandel: «Gull for gull, sølv for sølv, hvete for hvete, bygg for bygg, dadler for dadler og salt for salt skal byttes, etter samme vare og i lik mengde. En som krever ekstra eller betaler mer, hengir seg til renter». 

I Iḥyā’ul Uloom tar ikke al-Ghazali opp problemet med riba i lån direkte, men diskuterer heller ikke-monetære transaksjoner der renter kan oppstå subtilt (Daghastani, 2021). Eksempler på subtile former for riba er når gull utveksles for gull eller andre typer av samme gode, men med forskjell i mengde eller leveringstid. I dette tilfellet kan riba oppstå når leveringstidspunktet er utsatt for det som er kjøpt, eller at man betaler mer i sum for å utsette betalingen av det som ble lånt. Et eksempel kan være at en person låner 1000 kroner nå, med hensikt om å tilbakebetale 1200 kr om et år. Dette kalles ribā al-qard. Renter opptjenes i dette tilfellet på grunn av forsinket betaling. Et annet eksempel er når den utvekslede mengden ikke er lik i verdi, og dette kalles ribā al- faḍl. Det betyr at to varer som byttes i en bestemt avtale er av samme type, men antallet eller mengden på en av dem er mer enn den andre. For å gi et eksempel, så forutsetter en avtale at kjøperen kjøper 1000 kilo hvete for 1200 kilo hvete. De to partene gjør byttet når avtalen er inngått og økningen på 200 kilo hvete er ekstra og gis for ingenting i retur. Renter i dette tilfellet skyldes overbetaling for varen. Andre eksempler kan være derivathandel, hvor derivater er kontrakter om en handel, utveksling eller lignende som er basert på vilkår som avtales ved kontraktinngåelsen (Finans Norge, 2021). Opsjoner som er en form for derivathandel gir en retten til å kjøpe eller selge en aksje til en forhåndsavtalt pris, hvor en sikrer seg mot å tape mer enn det man har kjøpt opsjonen for. En slik avtale går inn under spekulasjon hvor en sikrer seg mot tap, men tjener på profitt. Begge form for handel er ulovlige i henhold til islam, siden utvekslingen av varer og tjenester bør forekomme samtidig, samt at man tar del i både risikoen ved og belønningen av handelen.  

Siden penger må sirkulere i økonomien, vil renter stå i veien for pengers opprinnelige funksjon. Ved å gå inn for en rettferdig utveksling av varer og tjenester og forbud mot riba, bruker al-Ghazali ikke bare en indirekte økonomisk analyse av renter i sin diskusjon, men kritiserer også akkumulering av rikdom. Det følgende sitatet eksemplifiserer kjernen i hans kritikk av bruken av penger som et formål i seg selv: «Når noen handler med dirham og dīnārs, gjør han dem til sitt mål, noe som er i strid med deres (altså pengenes) formål. Penger ble ikke skapt for å tjene mer penger, og å gjøre dem til det ville være en overtredelse» (Usmani 2015, s.12; Al Ghazali Ihya’ul uloom, v.4, s, 348, Beirut 1997). Med andre ord, så bør man jobbe for å unngå at penger blir et mål og ikke et middel. Hamstring av penger ville være i strid med hva al-Ghazali trodde på vil utgjøre rettferdig aktivitet, siden det bryter med pengenes funksjon. 

Det er ikke bare muslimer som har problematisert den dominerende rollen renter har i en moderne økonomi. James Robertson (1989, s. 130-131) skriver bl.a.:   

Den gjennomgripende rollen renter har i det økonomiske systemet resulterer i systematisk overføring av penger fra de som har mindre til de som har mer. Denne overføringen av ressurser fra fattig til rik er blitt sjokkerende tydelig av den tredje verdens gjeldskrise, men fenomenet er universelt. Det er til dels fordi de som har mer penger å låne ut får mer i renter enn de som har mindre; det er delvis fordi de som har mindre ofte må låne mer; og det er delvis fordi kostnadene ved tilbakebetalinger på renter utgjør en vesentlig andel av kostnadene ved alle varer og tjenester. Kostnadene for nødvendige varer og tjenester er mye større i økonomien til de fattige enn til de rike. Denne systematiske overføringen av penger fra de som trenger det mest til de som trenger det minst, er en av faktorene som presser verden mot katastrofe. Det gir næring til trangen til de svært rike, inkludert enorme industrielle og finansielle selskaper med multinasjonal virksomhet, til å konkurrere med andre – rent av hensyn til økonomisk rikdom og makt. Det luller den middels velstående inn i en selvtilfreds følelse av at alt er bra med ens eget økonomiske liv. For de som fortsatt klatrer oppover stigen for økonomisk prestasjon, så ser det ut til å bekrefte – feilaktig – at en bedriftskultur i hovedsak er en pengegrubbings-kultur. Og ved å kunstig øke det økonomiske presset på mindre bemidlede og de fattige, forsterker det deres økonomiske avhengighet. På hver av disse måtene stimulerer det til et unødvendig høyt nivå av økonomisk aktivitet og det påfører kloden økologisk skade. 

Siden Robertson skrev boken Future Wealth har problemet bare blitt større. Hvis vi undersøker statistikken for 2021 fra IMFs gjeldsdatabase, ser vi at 2020 viste den største ettårige gjeldsøkningen etter andre verdenskrig for hele verden. Etter hvert som land ble rammet av pandemien, steg også den globale gjelden til 226 billioner dollar, eller 256 prosent av den globale BNP i 2020 (IMF 2021).  

Alternativet til en rentebasert økonomi

Renter har spilt en sentral rolle i å mobilisere ledig kapital til handel og industri, ved å motivere folk til å spare penger i banker som gir dem renter, og som deretter gir lån til bedrifter som mangler egenkapital for å komme i gang med forretninger. Derfor kan man med rette spørre: Hvis renter ikke er tillatt, hvordan kan sparepenger kanaliseres inn i store kommersielle virksomheter som er nødvendige for utviklingen av samfunnet? Mufti Usmani (2015), som har forsket på dette, foreslår flere løsninger. Blant forslagene er at sparing går direkte inn i kommersielle og industrielle prosjekter, og at sparerne gis en andel av fortjenesten til virksomhetene som benyttes seg av denne finansieringen.  Dette innebærer også at de tar del i risikoen virksomhetene løper med sine prosjekter. Usmani sier «- den rådende situasjonen er at en veldig liten andel av samfunnet drar fordel av hoveddelen av de oppsparte midlene i samfunnet. For å bruke mitt eget hjemland Pakistan som eksempel: Fra juni 2008 har 26 660 av 24,9 millioner kontoinnhavere (dvs. bare 0,1 % av totale kontoinnehavere) brukt 1,95 billioner Rs. Dette utgjør 69 % av de totale utlånene som er foretatt» (Usmani 2015, s. 19).  

Fra et islamsk perspektiv er det verken logisk eller rettferdig å legge opp til et system hvor hoveddelen av fortjenesten som skapes av pengene til millioner av sparere kun går til et knippe mennesker. Sparerne som genererte fortjenesten gis bare et lite rentebeløp i motytelse. Dette rentebeløpet blir lite sammenlignet med inflasjonsraten i mange land, slik at økte priser spiser opp renteinntektene. Dette er en grunnleggende årsak til at distribusjonssystemet er urettferdig, ujevnt og går på tvers av vanlige folks interesser. Den rettferdige måten å utnytte sparepengene til vanlige lønnsmottakere på, er å anerkjenne at de muliggjør kommersiell virksomhet i samfunnet (Usmani 2015). Denne anerkjennelsen kan oppnås gjennom at de får en forholdsmessig andel av overskuddet som deres sparing skaper. Selvfølgelig vil sparerne også dele tap med virksomheter som pådrar seg tap, noe som kan skape praktiske problemer for finansinstitusjoner når det gjelder å tiltrekke seg innskudd. For å minimere sjansene for tap for den enkelte, foreslår Usmani (2015) at investeringsporteføljen diversifiseres og at myndighetene regulerer det slik at kun bærekraftige virksomheter får ta del i systemet. Hvis hele finansieringssystemet er basert på bred deltakelse, og det ikke er noen mulighet for rentebasert låneopptak, er det stor sannsynlighet for at gründere ikke vil ha noe annet valg enn å få finansfolkene til å dele overskudd på en rettferdig måte. Dette vil føre til en bredere og mer rettferdig fordeling av formuer (Usmani, 2015).  

Daghastani (2021) påpeker at hvis én finansinstitusjon isolert gjennomfører ordningen overfor, blir den ikke bærekraftig. Da vil nemlig veletablerte selskaper som leverer stabile overskudd og har lav gjeldsgrad foretrekke å benytte andre finansinstitusjoner som låner ut til en lav rente og ikke forlanger at overskuddet deles med innskyterne i institusjonen. Dette betyr at det må en større systemendring til for at de islamske finansprinsippene skal komme til sin rett.  

Avsluttende refleksjoner

Det globale økonomiske systemet er tuftet på gjeld og renter, og gjeldskriser oppstår med jevne mellomrom rundt omkring i verden. Så lenge gjelden vokser saktere enn BNP, vil et lands økonomiske system overleve, siden økte inntekter gjør det mulig å betjene gjelden. Problemet oppstår i land hvor gjeldsnivået blir så høyt at en økende andel av bruttonasjonalproduktet går til å betjene gjeld, og at mindre dermed tilfaller forbruk og investeringer. Dette fører til tap av arbeidsplasser og inntekt, og dermed til misligholdte lån og bankkriser. I land som har et visst økonomisk handlingsrom vil insolvente banker proppes med nyskapt kreditt (penger) for å holde systemet i live så lenge som mulig, men på lengre sikt er kollaps sannsynlig. Hvordan en gjeldskrise konkret vil bli håndtert i ulike land avhenger blant av hvor stor andel av gjelden som er på utenlandske, private eller nasjonalstatlige hender. Som en generell regel kan en imidlertid si at dersom gjeld ikke slettes og følges opp av økonomisk vekst tuftet på lønnsvekst, vil gjeldskrisen hale ut i årevis. Usmanis bok Present financial crisis causes and remedies (2015) drøfter denne problematikken nøye.   

Den globale finanskrisen som ble utløst i 2008–09 pågår fortsatt, men har beveget seg inn en ny fase, og vil trolig i siste instans forårsake global økonomisk stagnasjon. De underliggende svakhetene som forårsaket krisen i 2008 gjør seg i økende grad gjeldende. Verdens totale gjeld har vokst svært mye siden 2008, uten betydningsfull vekst i realøkonomien (IMF 2021). Dette indikerer at mye av pengestrømmene har gått til den spekulative finansøkonomien, for eksempel valuta- og prisspekulasjon: Med andre ord handel med penger. 

Også på individnivå kan et rentebasert system lede til økonomisk krise, eller i det minste stadig høyere forgjeldingsgrad for hver ny generasjon som kommer til. Tar en boligsektoren som eksempel, ser vi at boligprisveksten er mye brattere enn reallønnsveksten til alminnelige arbeidstakere. Når en boligkjøper skaffer en bolig til 2 millioner kroner, men ender opp med å betale 3 millioner pga. renteutgiftene, gjør det ikke bare økonomien trangere for den aktuelle personen. Det blir også svært vanskelig for nye kjøpere å tre inn i boligmarkedet uten å havne i enda dypere gjeld enn tidligere boligkjøpere. For den som har endt opp med å betale totalt 3 millioner for en bolig, vil naturlig nok selge for over 3 millioner. Personen som kjøper boligen, ender da opp med å ta opp et høyere lån enn selger i sin tid var nødt til, og har ikke nødvendigvis hatt en lønnsvekst som svarer til denne boligprisveksten. Individenes gjeldsgrad i forhold til deres inntekt vil med et slikt system stadig øke – til boblen sprekker.   

Det å havne i såkalt gjeldsslaveri er frihetsberøvende, og fører til tragiske utfall både for stater og individer. For utviklingsland har rentebetalinger på lån de måtte skaffe seg etter at de ble frigjort fra kolonisering, medført kutt i offentlige budsjetter, og forskning har vist at jo høyere utenlandsgjeld et land har, jo mer påvirker det den økonomiske veksten i en negativ retning (Salmon 2021).  Gjeldsnedbetaling fra utviklingsland til industrialiserte land har i mange tilfeller oversteget u-hjelpen de mottar. For individer som blir kastet ut av boliger de har nedbetalt store lånebeløp på – fordi de pga. en trangere økonomisk situasjon ikke klarer å betjene rentene og avdragene – er det rentebaserte gjeldssystemet en stor personlig tragedie.  

Gjennom finanskrisen klarte islamske banker seg relativt godt og viste seg å være mer motstandsdyktige enn konvensjonelle banker, fordi de representerer en motsats til den rente- og gjeldsbaserte økonomiske modellen som spilte fallitt (IMF 2010). I henhold til islam skal finansøkonomien tjene realøkonomien, og islamske banker hadde derfor i liten grad vært involvert i finansspekulasjon og utstedelse av strukturerte spareprodukter. Store finansinstitusjoners utstedelse av strukturerte spareprodukter innebar at de lot en del kunder investere i andre kunders gjeld. Dette var en viktig grunn til dominoeffekten som oppsto når enkeltlån ble misligholdt.  

Islam avviser slike pengespill, fordi religionen avviser at penger skal kunne generere penger – dvs. renter. Det skal ligge arbeid eller ressurser med iboende verdi til grunn for at penger kan genereres. Islam anser penger som en sosial kontrakt, dvs. noe som har verdi bare fordi vi er enige om å tilkjenne det verdi. Penger er et byttemiddel for varer og tjenester som har de facto verdi. Den rike skal ikke dra fordel av at han i motsetning til den fattige har penger, ved å kreve mer tilbake enn han låner ut. Videre skal ikke en bank, som produserer penger ut av tom luft med et tastetrykk, økonomisk utbytte mennesker som trenger lån til å få dekket grunnleggende menneskelige behov. Å kreve mer tilbake enn det man faktisk har lånt ut, uten at man har tilført det man har utlånt noen ny verdi, regnes som en form for urett (dhulm).  

Kilder

Al-Daghistani, S. (2021). Ethical teachings of Abu Hamid al-Ghazali: Economics of happiness (Anthem religion and society series). Anthem Press. 

Finans Norge (2021). Derivater. https://www.finansnorge.no/arkiv/til-sletting—verdipapirer-/Derivater/  

International Monetary Fund (2021). 2021 Update of the IMF Global Debt Database. https://www.imf.org/en/News/Seminars/Conferences/2021/12/15/2021-update-of-the-imf-global-debt-database 

International Monetary Fund (2010). IMF Survey: Islamic Banks: More Resilient to Crisis? https://www.imf.org/en/News/Articles/2015/09/28/04/53/sores100410a  

Jones, R. (1976). The Origin and Development of Media of Exchange. The Journal of Political Economy, 84(4), 757-775. 

Robertson, J. (1989). Future wealth: A New Economics for the 21st Century (Countdown 2000). London: Cassell. 

Salmon, J. (2021). The Impact of Public Debt on Economic Growth. https://www.cato.org/cato-journal/fall-2021/impact-public-debt-economic-growth#  

Udovitch, A. (1990). Economic Concepts of Ibn Taimiyah, by Abdul Azim Islahi (Book Review). Middle East Journal, 44(3), 521. 

Usmani, M. (2015). Present financial crisis causes and remedies. https://muftitaqiusmani.com/books/english/pdf/Present_financial_crisis_causes&remedies.pdf  

Tips til videre fordypning

Jalal, Muhammad (Programleder). (2019, november). Islamic Economics: Wealth Distribution, the Rich and Investment with Dr Abul Izz Abdul Salam. [Podcast-episode]. I Thinking Muslim. https://www.thinkingmuslim.com/podcast/12

Jalal, Muhammad (Programleder). (2019, september). What Does Islam Teach us about Wealth? with Hasan al-Hasan. [Podcast-episode]. I Thinking Muslim. https://www.thinkingmuslim.com/podcast/4