Æreskultur- og vold har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, særlig har NRK sin dokumentarserie “Ære” vakt engasjement. Det har vært vanskelig å komme med et kritisk perspektiv på denne debatten uten å bli tolket som naiv, bortforklarende eller forsvarende overfor det som oppfattes som negative sosiale praksiser. Vårt anliggende er først og fremst at ofre for vold i nære relasjoner skal få den hjelpen de trenger.  Vold mot sårbare mennesker skal alltid kunne snakkes om og slås ned på. Dette må imidlertid kunne gjøres uten å ty til stigmatiserende fremstillinger av minoriteter, og i dette tilfellet av særlig muslimer som allerede er svært utsatt for fordommer. Det å nøre opp under polariserende og innvandrerfiendtlige sentimenter om at norsk og muslimsk kultur er uforenlige størrelser tjener ingen, ei heller voldsofre.

Vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og over hele verden – på tvers av religion etnisitet. Det er derfor grunn til å være skeptisk til en kulturessensialistisk forklaringsmodell som gir inntrykk av at vold er et unikt ille problem blant én samfunnsgruppe.  I lys av dette er vi kritiske til at uklart definert, men likevel antatt problematisk, «æreskultur» brukes som kategori for å forstå atferden til minoriteter med muslimsk bakgrunn. Psykologiske og sosioøkonomiske forhold er like viktige forklaringsfaktorer for muslimers atferd som for andre. Vold blant majoritetssamfunnet oppstår dessuten ikke i et kulturelt vakuum, selv om vi unnlater å bruke kulturelle termer og stereotypier for å kaste lys over fenomenet. Tross en kraftig økning i voldtektstallene i Norge – og helsepersonell sier økningen blant annet skyldes porno – karakteriseres eksempelvis ikke norsk kultur som sådan som en voldtekts- og pornokultur.  Ei heller beskrives kjærestevoldproblematikk som et kulturelt fenomen. Når majoritetsmenn banker eller voldtar kvinner, presenteres det i stedet som enkeltstående avvik fra normen. En hel kultur eller religion settes ikke på tiltalebenken.

Videre stiller vi spørsmål ved hvordan vold motivert av ære skiller seg fra vold som bunner i såret stolthet, skam, sjalusi, affekt, kontrollbehov, personlig krenkelse og ønske om å opprettholde familiens fasade. I forlengelsen av det, er det nærliggende å spørre hvorfor  såkalt æresvold skal straffes hardere enn andre typer vold?  Hvis svaret ligger i at æresvold – i motsetning til annen familievold – i det skjulte er konspirert frem av større kollektiver, innebærer det en skremmende mistenkeliggjøring av store befolkningslag. Siden muslimske land gjerne karakteriseres som land med æreskultur, mer enn insinuerer et slikt resonnement at folk med visse landbakgrunner applauderer skadelige kontrolltiltak overfor kvinner og barn. Slike antakelser om kollektiv skyld, føyer seg inn i fremmedgjørende narrativer om at muslimer lever i parallellsamfunn og er uærlige om sine intensjoner.

Vi stiller oss også kritisk til symbolbruken i denne debatten, der muslimske kvinner fremstilles som undertrykte og muslimske menn som voldsutøvere. Tilslørte muslimske kvinner går igjen som illustrasjonsfoto i media, og i NRK-dokumentaren figurerer Koranen stadig i de rekonstruerte illustrasjonsbildene. NRK og landets avisredaksjoner kommuniserer på denne måten at æreskultur- og vold må forstås som et muslimsk fenomen. Selv i saker hvor ikke-muslimer dømmes for æresvold skapes det feilaktige assosiasjoner til islam. De aller fleste tror eksempelvis at den svensk-kurdiske kvinnen Fadime og hennes familie er muslimer, selv om de selv har bestridt dette.

I en NRK-artikkel som tar for seg æreskriminalitet vises det til rekordhøye tall for 2023 med hensyn til anmeldte saker. I artikkelen stilles det to viktige spørsmål: Reflekterer økningen at flere melder fra, eller har denne type kriminalitet blitt mer utbredt? Svaret kan ligge i begge spørsmålene. Det vi vet er at det siden 2016 har vært et større fokus på “negativ sosial kontroll», og denne tematikken har blitt satt på agendaen i offentligheten, blant annet gjennom handlingsplaner. Alle instanser i samfunnet har blitt bedt om å følge med på fenomenet, f.eks. er det mange skoler som benytter seg av mangfoldsrådgivere for å håndtere problematikken. Når man signaliserer at negativ sosial kontroll blant minoriteter er et stort problem som man må følge med på, så kan man tenke seg at flere melder ifra. Det er positivt hvis det er slik at flere voldsofre tør å melde ifra. Samtidig må en vokte seg for en svartmalende retorikk hvor en utelukkende er opptatt av å “avsløre” skjulte forhold hos minoritetsfamilier. Det er grovt generaliserende og demoniserende å gi inntrykk av at minoritetsbarn må beskyttes fra sine foreldre fordi sistnevnte angivelig setter «æren» over førstnevntes beste.

Noen av de som har uttalt seg i denne debatten, har signalisert at æreskriminalitet må behandles som en av de alvorligste formene for vold i nære relasjoner, og at dette må reflekteres i straffeloven. Vi er bekymret for diskriminerende lovforslag og rettspraksis som følge av denne diskursen. Vi vet allerede at minoritetsmenn risikerer hardere straff for partnerdrap enn andre.

Vi stiller oss også uforstående til måten moskeene fremstilles på i debatten, der de nærmest får skylden for å opprettholde æreskriminalitet. For de fleste muslimer er moskeen først og fremst et samlepunkt for bønn. Dermed er det en urimelig forventning at moskeene skal ha innsyn i folks privatliv. Likevel jobber mange moskeer med å formidle samfunnsrelevant informasjon og deltar i forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner. Og i den grad det fortsatt skulle være noen tvil: Islam er uforenlig med tvangsekteskap, partnervold og kjønnslemlestelse. Vi tar avstand fra enhver som misbruker religionen til å legitimere slike handlinger.

I 2023 ble 35 personer i Norge drept, 17 av nåværende eller tidligere partner eller kjæreste. Det er høyere enn snittet de siste ti årene. Flertallet var påvirket av alkohol eller andre rusmidler på drapstidspunktet. Samtidig viser en rapport fra NKVTS at ¼ har opplevd alvorlig vold i barndommen.  Dette viser at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem snarere enn et muslimsk problem. Vi etterlyser – i likhet med flere krisesenteransatte – en bredere og mer nyansert debatt om vold i nære relasjoner, samt omsorgssvikt og overgrep mot barn. Vi ønsker at viktige velferdstjenester styrkes i møte med voldsofre som søker hjelp, og er opptatt av at sårbare mennesker blir møtt med ekstra hensyn og støtte. Det vi advarer mot er en islamofob og minoritetsfiendtlig diskurs som kan resultere i et diskriminerende rettssystem.