Innledning

Dette høringssvaret gjelder forslaget om å overføre driftsansvaret for utlendingsinternatet fra politiet til kriminalomsorgen.

Det er forståelig at myndighetene ønsker en mer strukturert og profesjonell drift av utlendingsinternatet. Kriminalomsorgen har erfaring med drift av institusjoner hvor mennesker er fratatt friheten, og tydeligere rutiner kan i utgangspunktet bidra til mer forutsigbarhet og kvalitet.

Samtidig er det avgjørende å være tydelig på hvilken type institusjon utlendingsinternatet er – og ikke er.

IRNs vurdering av forslaget

Utlendingsinternatet er ikke et fengsel. Personene som oppholder seg der er ikke straffedømt, men er underlagt administrativ frihetsberøvelse etter utlendingsloven. Dette skillet er ikke bare juridisk, men også prinsipielt og menneskerettslig grunnleggende.

Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), særlig artikkel 5 om retten til frihet og artikkel 8 om retten til privatliv, stilles det strenge krav til at administrativ frihetsberøvelse ikke gis et straffelignende preg. Som følge av dette må inngrep i friheten være nødvendige, forholdsmessige, og det bør alltid velges det minst inngripende tiltaket som er tilstrekkelig for formålet. Tiltak som samlet sett gjør oppholdet mer fengselsliknende kan innebære menneskerettslige utfordringer, selv om hvert enkelt tiltak isolert sett har hjemmel.

Når driftsansvaret overføres til kriminalomsorgen, oppstår det en reell risiko for at dette skillet svekkes i praksis. Risikoen ligger ikke nødvendigvis i en bevisst beslutning om å skjerpe regimet, men i en gradvis utvikling der kontroll- og sikkerhetstenkning, som er naturlig i fengselsdrift, overføres til en ordning som ikke er ment å være straffende.

Kriminalomsorgen er organisert rundt prinsipper som kontroll, sikkerhet og standardiserte rutiner. Disse prinsippene er nødvendige i fengsel, men passer ikke uten videre for en administrativ ordning der frihetsberøvelsen ikke er begrunnet i straff. I praksis kan dette føre til mer rigide rutiner, mindre rom for individuelle tilpasninger og økt bruk av kontrolltiltak som over tid gjør oppholdet mer belastende.

En slik utvikling kan få flere alvorlige konsekvenser. For det første kan det oppleves som urettferdig å bli behandlet som en innsatt uten å være dømt. For det andre kan et mer fengselsliknende regime ha negative konsekvenser for den psykiske helsen, særlig for personer i en sårbar og uforutsigbar livssituasjon. For det tredje vil dette kunne svekke tilliten til rettstaten.

Sett i et bredere perspektiv er det problematisk dersom skillet mellom straff og administrativ frihetsberøvelse gradvis uthules i praksis. Dette kan utfordre grunnleggende rettsstatsprinsipper og Norges menneskerettslige forpliktelser.

Forslaget om overføring av driftsansvaret er derfor ikke nødvendigvis problematisk i seg selv, men det innebærer en betydelig risiko som må håndteres tydelig og eksplisitt.

For å redusere denne risikoen mener vi det er nødvendig med:

• klare rettslige og praktiske føringer som bevarer utlendingsinternatets særpreg
• tydelige og snevre rammer for bruk av kontroll- og sikkerhetstiltak
• krav om individuelle og dokumenterte vurderinger før inngripende tiltak benyttes
• plikt til å vurdere mindre inngripende alternativer
• styrket og reelt uavhengig tilsyn med praksis ved internatet

Konklusjon

Forslaget kan bidra til bedre struktur, men innebærer samtidig en reell risiko for at utlendingsinternatet utvikler seg i en mer fengselsliknende retning. Dersom overføringen gjennomføres, er det avgjørende med tydelige rettslige rammer, aktiv kontroll og sterk bevissthet om menneskerettighetene, slik at forskjellen mellom administrativ frihetsberøvelse og straff opprettholdes i praksis – ikke bare i lovtekst.