18. mars opphevet Israel ensidig og med amerikansk støtte den formelle våpenhvilen. Siden har de bombet mer enn 1300 palestinere til døde, i tillegg til å videreføre en totalblokade av alle varer som kommer inn i Gaza. Blokaden inngår i Israels sultstrategi, og verdens matprogram (WFP) uttaler nå at alle dets 25 bakerier er ute av drift.
Ifølge UNICEF har gjenopptakelsen av fullskala-folkemordet medført at 100 barn daglig blir drept eller skadet. Leger i Gaza forteller at de brukte eid-dagene på å klippe finklærne av drepte barn. I tillegg har vi gjennom medier som Al Jazeera og Middle East Eye lært om hjerteskjærende angrep på hjelpearbeidere. 23.mars rykket ambulanser ut for å hjelpe sårede i Rafah. Hjelpearbeiderne ble myrdet, og begravd sammen med ambulansene i en massegrav. Israelske okkupasjonsstyrker markerte graven med blinklampe fra en av de smadrede ambulansene.
Flere enn 400 nødhjelpsarbeidere og 1057 helsepersonell er nå drept i folkemordet, i tillegg til 209 journalister. Disse angrepene er ikke utilsiktede, de er en del av metode for å undergrave vilkårene for palestinsk liv. Israel utsletter Palestina også ved å utslette dem som hjelper palestinerne å overleve: Nødhjelpsarbeiderne som deler ut mat, helsepersonell som helbreder og journalister som rapporterer om uretten som begås.
Alle røde linjer er krysset. I henhold til beregninger fra det medisinske tidsskriftet Lancet er flere hundretusen drept. Nå er spørsmålet hvor mye mer blod og smerte vi trenger å se før vi konverterer en “bekymring over situasjonen” til aktiv handling for å stanse folkemordet? Gjør vi ikke alt i vår makt nå, er Israels forbrytelser våre egne forbrytelser.
Når lyden av straffefrihet og dobbeltmoral blir så øredøvende som nå, skader det dessuten oss alle: Det rettsvernet som har blitt satt opp for å beskytte folk fra tortur og annen umenneskelig behandling, har raknet foran øynene på oss. Når vi ikke reagerer på at folkeretten systematisk tilsidesettes i behandlingen av palestinerne, har vi da noen garanti for at andre vil reagere når vi eller våre kjære blir utsatt for folkerettsbrudd?
En sionistisk drøm om et utvidet territorium uten en palestinsk befolkning, er slik ikke bare et mareritt for palestinerne. Dersom dette marerittet blir en realitet, vil hele ideen om en rettsbasert verdensorden være knust for alltid og grensene for hvilken urett vi tillater være flyttet. En verden hvor folkemordsvold kan utføres i 17 måneder med både støtte og straffefrihet fra verdens mektige, er en verden bygget på hat og moralsk feighet. En slik verden vil over tid ødelegge seg selv. Den eneste fremtiden vi kan akseptere er en verden med et fritt og gjenoppbygget Palestina hvor alle tilkjennes likt menneskeverd.
Vi forventer – i likhet med Amnesty International – at norske myndigheter og medier benytter folkemordsbetegnelsen om det som skjer. Språk har noe å si for oppfattelse, og “folkemord” ansvarliggjør oss til å handle på en måte begrepet krig ikke gjør. Uttalte målsetninger om landekspansjon, etnisk rensing, utsulting og maksimal ødeleggelse er for lengst grundig dokumentert. Det å bruke Israels foretrukne narrativ om at de fører en krig med Hamas som forståelsesramme, er å tilsløre at det pågår et folkemord.
Videre forventer vi at stortinget og regjeringen tar grep og innfører sanksjoner mot Israel. Oljefondet er Europas største investor i okkupasjonen, og har investeringer i våpenselskaper som forsyner Israel med våpen. Norge må deinvestere, og samtidig sørge for at norskproduserte våpen og våpendeler ikke havner i Israel via tredjeland. Det er også avgjørende at myndighetene forbyr norske banker å profitere på okkupasjon, og at vi som enkeltindivider har etisk bevissthet rundt hvilke virksomheter vi støtter.
Sist, men ikke minst: I forlengelsen av folkemordet forsøker Israels venner å kriminalisere og stilne dem som mobiliserer mot uretten. Arrestasjonene og den planlagte deporteringen av studenter som Muhammad Khalil i USA er talende eksempler. Norge bør ta til motmæle mot allierte som skroter prinsipper om ytringsfrihet og demokrati for å beskytte en okkupasjonsmakt som begår krigsforbrytelser.