Profetens (fvmh) karakter
Gud gav sin siste profet (fvmh) de mest prisverdige egenskaper, og sørget derigjennom for at han vant tilliten til et stort publikum. Selv om Gud ikke tillegger slektsavstamning vekt, var det mange i Profetens (fvmh) samtid som gjorde dette – og de fant at Muhammed (fvmh) stammet fra den nobleste ætt. De som vurderer mennesker utifra deres utseende, erfarte at Muhammads (fvmh) ansikt glødet av integritet. De som opplevde ham i egen person, eller senere leste hans biografi, fant i Muhammad (fvmh) en livsstil med ekstraordinær oppriktighet og overbevisning.
Hans ærlighet
Profeten (fvmh) ble av klansmenn og øvrige i sin samtid omtalt som as-Sādiq al-Amīn (den sannferdige, den pålitelige). Dette var hans omdømme før han påberopte seg å være Guds sendebud, og selv de som senere forfulgte ham og avviste hans budskap, fortsatte å betro han med sine mest dyrbare eiendeler. Aisha sa: «Han (fvmh) instruerte Ali om å bli igjen i Mekka, for å returnere alle betrodde eiendeler han hadde oppbevart for folk. Det var ingen i Mekka (selv blant hans fiender!) som hadde verdisaker som de fryktet for når de ble tatt vare på av Muhammad (fvmh)” (Al-Bayhaqi: Al-Sunan Al-Kubra og Ibn Katheer: Albedayah wa Alnehayah). Dermed ble Ali igjen i Mekka i tre dager og tre netter for å overlevere alt som Muhammad (fvmh) hadde tatt vare på for folk.
Hans ærlighet var så tydelig at selv ikke-muslimer fra forskjellige tidsepoker, bakgrunner og religioner anerkjenner den. Faktisk vil det være vanskelig å finne én rederlig person som nøye har satt seg inn i Profeten (fvmh) sitt liv som kommer til en annen konklusjon enn at han var en oppriktig og tillitsverdig mann.
Selv om den skotske filosofen og historikeren Thomas Carlyle (død 1881) absolutt hadde sine forbehold knyttet til islam, var hans fascinasjon for profetens (fvmh) oppriktighet dyp. For eksempel forklarer han i boken On Heroes, Hero Worship, and the Heroic in History at Muhammads (fvmh) liv motstrider bedragerteorien, det vil si teorien om at han var en bedrager som lurte folk til å tro at han var Guds sendebud. Det faktum at han var en eldre mann – med mindre kapasitet enn han hadde i sin ungdomstid – før han snakket om noe oppdrag fra himmelen og fikk noen ambisjoner utover at hans naboer skulle tenke godt om han – blir tatt til inntekt for at han umulig kan ha vært drevet av ønske om berømmelse.
I menneskehetens historie har mange bedragere hevdet profetskap, og felles for dem er at de har vært uetisk opportunistiske og blottet for dyder. Dette er forventet fra bedragerprofeter – for de har omfavnet det å være de mest uhyggelige av løgnere. Akkurat som det å lyve om vennene sine er verre enn å lyve om en tilfeldig person, er det å lyve om sin Skaper verre enn å lyve om skaperverket. En mann som har levd i førti år uten å lyve har en sannferdig karakter. Det ville vært et dramatisk og uforklarlig personlighetsbrudd om Muhammad plutselig og notorisk skulle begynne å fremsette løgner av verste sort.
Den dagen Muhammad (fvmh) sin vesle sønn Ibrahim døde, skjedde også en solformørkelse. Folket påsto at solen var formørket på grunn av barnets død, men Allahs budbringer (fvmh) bestred dette: «Solen og månen formørker ikke på grunn av noens død eller liv» (Sahih al-Bukhari 1043). Hadde profeten (fred være med han) vært en bedrager, ville han utnyttet solformørkelsen til sin fordel. Selv om han hadde det vondt pga. det tragiske tapet av sin sønn, avviste han at himmelen var trist på grunn av dette. I stedet slo han sannferdig fast at formørkelser ikke følger annet enn Guds universelle lover.
Hans måtehold og asketiske livsstil
Profetens (fvmh) enkle asketiske livsstil er en viktig indikasjon på at han ikke var motivert av rikdom og selvpromotering. Tross at dette var en mann som kontrollerte hele Arabia ved slutten av sitt liv, og før det hadde han tusenvis av tilhengere som var villig til å gi avkall på hva som helst for han, fantes ingen luksus i livet hans. Snarere finner vi i hjemmet til profeten (fvmh) en stråmatte som etterlot merker på kroppen hans. Rommet hans var så lite, at da han bøyde seg for å prostere, måtte han få Aisha til å bøye bena for å gi plass. I månedsvis ble ingen ild tent for matlaging, og familien tok til takke med dadler og vann med mindre en følgesvenn ga dem litt melk.
En gjenskaping av rommet hans (fvmh)
Edward Gibbon (død 1794), historiker og medlem av Englands parlament, skrev: «Muhammed foraktet kongens pomp og prakt. Han gjorde husarbeid, bl.a. tente han ild, feide gulv; melket sau; og reparerte sko og klær. Med andre ord utholdt ikke bare Muhammad (fvmh) en fattigmanns liv, men det falt naturlig for ham. Han oppmuntret ikke til munkeskap eller nød, og han var heller ikke minimalistisk for å høste ros fra folket”. Gibbon (1823) fortsetter: «Ved høytidelige anledninger feiret han sine følgesvenner med stor gjestefrihet og god mat. Men i sitt dagligliv kunne det gå mange uker uten at ild ble tent til matlaging.»
Washington Irving (1850), en amerikansk biograf og diplomat, beskrev Profeten slik: «Han var edruelig og nøktern i kostholdet, og observerte streng faste. Han henga seg ikke til praktbekledning. Hans militære triumfer vekket ikke noe hovmod i han, hvilket kunne ha skjedd hvis de hadde blitt utført for egoistiske formål. Ved høyden av sin makt opprettholdt han den samme enkelheten i manerer og utseende som i motgangens dager. Han avkrevde ikke kongelig behandling. I stedet ble han forlegen hvis han kom inn i et rom og ble møtt med uforholdsmessig underdanig respekt.”
Bosword Smith (1889), en pastor, lærer og forfatter skriver: «Statens overhode så vel som kirkens; Han var Cæsar og Paven i ett; Men han var pave uten pavens pretensiøsitet, og Cæsar uten legioner, uten en stående hær, uten livvakt, uten politistyrke og uten faste inntekter. Hvis noen gang en mann har styrt etter guddommelig rett, var det Muhammed (fvmh). Han brydde seg ikke om å ikle seg maktens antrekk. Enkelheten i hans privatliv var i tråd med hans offentlige liv.”
Hans tapperhet
Profetens (fvmh) store tapperhet betydde at han ikke bare var sannferdig, men at han standhaftig sto opp for sannheten. Noen orientalister hevder at Muhammad (fvmh) ikke bevisst løy, men led av psykotiske forestillinger. Denne påstanden er uforenlig med profetens (fvmh) konsekvente tapperhet: En psykotisk pasient lider av realitietsbrist, og har som regel en usammenhengende, inkoherent og paranoid atferd. Enda viktigere; en person med en alvorlig sinnslidelse er funksjonshemmet og vil aldri kunne komme opp med et komplett regelbasert trossystem som blir møtt med respekt fra tusenvis av historikere, filosofer og andre intellektuelle.
Profeten (fvmh) flyktet aldri i kamp; snarere kjempet han fryktløst i frontlinjene. Det ville ha vært helt forståelig om profeten (fvmh) søkte beskyttelse bak hæren, for hans død ville bety slutten på spredningen av det islamske budskapet. Men Ali b. Abi Ṭālib (sitert i Musnad Ahamad 619) sa: «Ved slaget ved Badr var jeg selv vitne til hvordan vi pleide å holde oss nær profeten (fvmh) for dekning. Han var den nærmeste av oss til fienden, og han var den tøffeste [krigeren] den dagen.»
Etter at Allah åpenbarte: «O sendebud, formidle det som har blitt åpenbart for deg … Og Allah vil beskytte deg mot folket» (Koranen: surah 5, vers 67), forbød profeten (fvmh) sine følgesvenner å fortsette å stå vakt ved døren hans om natten. En natt våknet muslimene – som var engstelige for at romerne skulle angripe Madinah når som helst av en høy lyd. Da de løp ut, fant de profeten (fvmh) på en hest som tilhørte Abu Ṭalḥa. Sverdet hans hang rundt halsen hans, og han beroliget folket om at det var en falsk alarm. Det krever eksemplarisk mot å løpe ut alene for å møte en potensiell fare slik profeten (fvmh) gjorde.
Hans utholdenhet
Profeten Muhammed (fvmh) viste ikke bare tapperhet, men også konsistent utholdenhet og tålmod i møte med prøvelser gjennom hele sitt liv. Dette er en mann som aldri fikk bli kjent med sin far, knapt opplevde sin mor og fikk en høyt skattet onkel og kone revet bort omtrent samtidig. Han overlevde nesten alle sine barn, og ble behandlet som en trussel og rømling av sine egne etter å ha opparbeidet seg et rykte som feilfri. Videre opplevde han så omfattende fysiske overgrep at han besvimte, ble utsatt for boikott, påført sult i årevis, og måtte finne seg i voldsomme svertekampanjer og hets. Muhammad (fvmh) ble drevet ut av sitt hjem, sendt på flukt til Madinah for ly, for så å finne hyklere der som ventet på en mulighet til å forråde ham. Profeten (fvmh) erfarte regelmessige drapsforsøk, samt mord, lemlestelse og trakassering fra sine slektninger og følgesvenner, inkludert bakvaskelse av sin verdsatte kone Aisha. Det er vanskelig å forestille seg at noe menneske kan holde ut med slikt strev med håpet i behold og makeløs etisk praksis, uten Guds hjelp. Profeten (fvmh) overlevde ikke bare påkjenninger uten å henfalle til negativitet, han ble en fontene av barmhjertighet og empati for både mennesker, dyr og planter.
For oss som muslimer er dette tegn på at han var nær Gud: For kun Gud kan gjøre et menneske istand til å gi så mye medlidenhet til de hjerteløse, tilgivelse til sine fiender, omtanke til de arrogante og oppmuntring til de som lider så må mye mindre enn en selv. Kun Gud kan holde et menneske som opplever så mye motbakke, smilende, leken og prinsippfast.
Hans optimisme
Det er bemerkelsesverdig hvordan profeten Muhammed (fvmh) aldri mistet håpet om seier gjennom Allahs støtte, uansett hvor tilsynelatende håpløs situasjon var. Denne optimismen forteller om et hjerte full av høyeste tro. Etter å ha forlatt Mekka, måtte Profeten (fvmh) og Abu Bakr gjemme seg i en hule. Fiendens styrker sto ved hulen, og kunne lett oppdaget dem. I det urovekkende øyeblikket, da fortvilelsen ville trengt inn i selv de sterkeste sjeler, ytret Profeten (fvmh) rolig til sin ledsager: «O Abu Bakr, hva synes du om to – når Allah er den tredje?» Koranen (surah 9, vers 40) refererte senere til denne hendelsen: «Hvis ikke dere støtter ham (Allahs Sendebud (fvmh) i kampen for å få islam til å seire, hva så? For sannelig, Allah støttet ham da de vantro drev ham ut (av hans hjemby Mekka), han var den andre av de to (som utvandret) da de begge (Allahs Sendebud (fvmh) og Abō Bakr) var i hulen (Thaur), da han sa til følgesvennen sin (Abō Bakr): «Bli ikke sørgmodig! Sannelig, Allah er med oss!» Da sendte Allah over ham Sin sjelefred og styrket ham med slike mannskap (av engler) som dere ikke kunne se, og Han gjorde de vantros ord underlegne, og Allahs ord er alltid overlegene. Og Allah er allmektig, mest vis.»
En person kan si: Hvordan vet vi at Muhammed (fvmh) ikke fabrikerte dette verset etter hendelsen? Det enkleste svaret er at Abu Bakr personlig var vitne til hvor rolig og samlet Allahs sendebud (fred være med han) var i de skremmende minuttene. Hadde han (fvmh) ikke vært slik, ville Abu Bakr ha forblitt hans største beundrer og fortsatt å ære ham? Muhammad (fvmh) sin sterke trosbaserte optimisme er identisk med Moses’ (fvmh). Da Moses’ følgesvenner sa: «Sannelig, nå er vi blitt tatt, sa Moses: «Aldri! Sannelig, med meg er Herren min, straks vil Han vise meg (bergingens) vei!”(Koranen: surah 26, vers 61-62). Denne graden av overbevisning og optimisme i tilsynelatende håpløshet var unik for profetene og Guds budbringere: Selv om verden mistet håpet, gjorde ikke de.
Hans tilhengere
Profeten Muhammed (fvmh) er den mest innflytelsesrike personligheten i menneskehetens historie, i følge Michael Hart som har kåret de 100 mest innflytelsesrike menneskene i historien i boken The 100: A Ranking of the Most Influential Persons in History. I et og et halvt årtusen har det vært en verdensomspennende fascinasjon for Profeten, og 1,6 milliarder mennesker forsøker å etterligne han.
David George Hogarth (død 1927), en britisk forsker og arkeolog, sa at intet menneske som anses som perfekt av en del av menneskeheten har noen gang blitt etterlignet så nitidig som Muhammad. Han viste til at kristne ikke forsøker å etterligne Jesus oppførsel og utseende i sine daglige liv. Selv om dagens muslimer har Muhammad (fvmh) som forbilde, er det ingen som i praksis klarer å imitere hans atferd like godt som hans samtidige følgesvenner. Deres dedikasjon og iver etter å være som han, vitner om tilliten de hadde til at han virkelig var Guds sendebud – og ikke minst er det vitnesbyrd om hvor inspirerende hans karakter var. Profetens (fvmh) ledsagere var ikke bare en gruppe fromme menn som ba om natten og viet sitt liv til Gud, men de var skjellsettende i menneskehetens historie. Geniet til Umar b. al-Khaṭṭāb har for eksempel blitt anerkjent av mange historikere. Faktisk hevder Columbia History of the World at Umar skapte et overlegent byråkratisk system sammenlignet med det romerske. Når en stamme-araber evner å opprette en føderal regjering med sentralisert makt og stabil perifiri, er det et resultat av et eksepsjonelt sinn.
Blant de andre samtidige som beundret, og trodde på Muhammads (fvmh) budskap, med en standhaftig inderlighet var Abu Bakr. Han donerte bort halvparten av sin rikdom for islams skyld. Bilal nektet å forsake sin tro til tross for grusomt press i form av tortur. Det samme gjorde Sumayya og Yasir. De ble torturert til døde for å nekte å late som de ikke trodde på Muhammad (fvmh). Profetens (fvmh) følgesvenner var så rakryggede og prinsippfaste at de gjorde seg fortjent til Guds lovprisning i Koranen (surah 3, vers 110): «Dere er det beste samfunnet som er blitt brakt fram for (rettledningen av) menneskeheten: Dere påbyr det rette og forbyr det urette og tror på Allah. Og hvis skriftens folk også hadde antatt troen, hadde det visselig vært bedre for dem. Det er noen blant dem som tror, mens de fleste av dem er ulydige.” Å bli fulgt så ivrig av dette kaliberet av mennesker, som hadde personlig befatning med ham både før og etter profetskapet, og som var vitne til hans oppførsel på daglig basis, er et klart tegn på at Muhammad (fvmh) opplevdes som en rettledet mann.
William Montgomery Watt (1953) en skotsk historiker og professor i arabiske og islamske studier, skrev: «Hans vilje til å gjennomgå forfølgelse for sin tro, den høye moralske karakteren til mennene som trodde på ham og så opp til ham som leder, samt storheten i hans endelige prestasjon – alt understøtter hans integritet. Å anta at Muhammed (fvmh) er en bedrager reiser flere spørsmål enn svar. Ingen av historiens store figurer er så dårlig forstått i Vesten som Muhammed.”