«Muslimer er voldelige, kvinneundertrykkende, terrorister. Muslimer er en trussel mot demokratiet, ytringsfriheten og menneskerettighetene. […] Men de «er». Alle sammen. Frem for alt er de fremmede» (). Slik starter religionshistorikeren Gardell boken ved å påpeke en normalisert tankegang om «hvordan muslimer er», en forskjellstenkning som dyrker forskjeller i samfunnet. I flere eksempler i boken viser Gardell hvordan det gjøres et stort skille mellom oss og dem, slik at muslimene ikke blir sett på som en del av det oss som finnes i et fellesskap. Islam forbindes med det irrasjonelle, barbariske, motparten til de vestlige verdiene, og ikke minst det fremmede. Gardell viser hvordan denne islamofobien har dype røtter i historien, og hvordan den samme tankegangen og ideene finnes i dagens debatt. I 2011-utgaven av boken inkluderer Gardell et etterord om terrorangrepet 22. juli 2011 i Oslo, som han beskriver som en konsekvens av slik forskjellstenkning.   

Islamofobi er både teori og praksis. Begrepet refererer til sosialt reproduserte fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer, samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam. Kjernen i islamofobisk tenkning er at muslimer deler et felles negativt vesen, islam.   

Gardell mener det finnes en forestilling i Sverige (som er landet boken tar utgangspunkt i) om at det tradisjonelt har vært et homogent land, der alle innbyggerne har samme etnisitet, tro og rase. Dette argumenterer han for er en forestilling som er dyrket frem, og henger sammen med en rasetenkning som ble populær på 1800-tallet. Rase ble da brukt som en inndeling av mennesker basert på ytre karaktertrekk. Disse ytre, synlige forskjellene ble antatt å gjenspeile indre, moralske og intellektuelle særtrekk. Denne rasetenkningen var inspirasjon for ulik type nasjonalisme flere steder i Europa og ble bakteppe for restriksjoner mot innvandring. Dette gjaldt hovedsakelig jøder, finner, samer, slavere, sigøynere og negere, såkalte raser man så på som dårligere. Gardell mener at det kraftfulle bildet på “svenskhet” i dag er gjenkjennelig og naturlig, nettopp fordi man gjennom over et århundre bevisst har fremmet en nasjonalistisk følelse i befolkningen ved å mane frem et bilde av en sterk og frihetselskende svenske som forsvarer seg mot det fremmede. Altså har man bevisst konstruert en svensk kulturarv påvirket av en rasevitenskap som sosial oppkonstruerer raser og inndeler dem i et hierarki med seg selv på toppen.  

De første muslimene kom til Sverige med arbeidsinnvandringen, ettersom arbeidsbehovet i landet økte ved utvandringen av svensker til USA. Derimot var det allerede dannet fordommer om muslimene allerede lenge før dette.  Disse fordommene var avhengig av fire viktige historiske hendelser der Europa var i kontakt med den muslimske verden: (1) Under middelalderens korstog var forestillingene om muslimer motivert av et mål om å samle alle kristentroende riker til en felles hær med en felles fiende: muslimene. (2) Deretter var middelalderens Europa preget av et kirkelig syn der islam ble sett på som vranglære og Muhammed som pseudoprofet som skulle varsle om antikrists ankomst. Da dukket det opp mange rotløse forestillinger og legender om hvordan islam og Muhammed representerte det komplett motsatte av kristendommens verdier. (3) Etter det Osmanske rikets storhetstid, da de ikke lengre ble sett på som en trussel, fikk deres orientalske kultur stor innflytelse i Europa på alt fra mote, til matvarer, hjemmeinnredning, våpensmeder osv. (4) Da europeiske stormakter koloniserte store deler av den muslimske verden, ble det dannet en maktrelasjon mellom europeerne (kolonistene) og muslimene (de koloniserte) som   er grunnleggende for den kunnskapen vi har om muslimene i dag. Maktrelasjonen gjorde at muslimene ble snakket om og ikke med, noe som har bitt et kjennemerke på samtalen om «muslimer» også i dag.   

Dagens islamofobi skiller seg fra islamofobien i middelalderen og kolonialismens tid, fordi noen essensielle faktorer har endret seg. Det har blant annet utviklet seg en «rasisme uten raser», som innebærer at «forskjell ikke lengre kan uttrykkes som «rase», (etter holocaust). I stedet uttrykkes forskjell som «kultur» og «religion», som om kultur og religion er strengt avgrensende, iboende verdier, arvelige egenskaper og ulike måter å være på.   

Gardell kritiserer måten «islam» i motsetning til andre religioner oppfattes som et objekt eller vesen som kan tilskrives egenskaper og oppførsler. «Islam» levendegjøres og kan ha bestemte karaktertrekk og en egen dagsorden. Den kan hevdes å «stå bak» hendelser og kriger, og mest avgjørende har den evnen til å bestemme hvordan muslimer er. Forskjellstenkningen om «Islam» som et eget vesen kommer igjen frem når man målbærer at «vårt» demokrati, «vår» frihet og «våre» menneskerettigheter er uforenelig med islam og «muslimer».   

Gardell går empirisk til verks for å utfordre forestillingen om at Vesten er demokratisk og fritt, mens islam er uforenelig med disse verdiene. Mange av landene med muslimsk majoritetsbefolkning har et helt annet utgangspunkt enn Europa og USA, kolonitiden tatt i betraktning. Gardell mener det er kynisk å påstå at disse muslimske landene “henger etter” på grunn av “islam” i lys av kolonialismen. De muslimske landene som etter hvert fikk demokratisk styreform, manglet stabiliteten man finner i de europeiske landene. Dette understreker poenget om at demokrati er en prosess og noe man må jobbe med for å skape og opprettholde. Arbeidet mot demokrati, og ønsket om demokrati også i muslimske land, kommer til uttrykk i den arabiske våren.   

Også når det gjelder ytringsfrihet hevdes det at «muslimer» som en anonym ensartet masse truer den. Karikaturstriden rundt år 2005 er et godt eksempel på en konflikt som fremstilles veldig svart/hvitt, mellom vestlige/islamske verdier og frihet/ufrihet. Gardell hevder derimot at konflikten heller var en samling av konflikter hvor flere av de involverte aktørene ønsket å fremme sin egen agenda. Gjennom publisering av nedsettende karikaturtegninger av Profeten Muhammad (fvmh) ønsket man å fremme et syn på muslimer som representert i akkurat de karikaturene, og samtidig også få frem at ytringsfriheten er under angrep fra muslimene. Andre aktører brukte anledningen til å vise at de står for ytringsfrihet, eller motsatt, at de står for islamske verdier – alt ettersom hva som tjente deres interesser. Disse aktørene var sammen med på å blusse opp karikaturstriden til noe mer enn det det egentlig var grunnlag for. Man har tross alt sett tegninger av Muhammed (fvmh) i muslimsk kunsthistorie. Fremstillingen av Muhammed (fvmh) som hund også kan sees i kirkekunst, malerier og illustrasjoner ihvertfall fra 1100-tallet.    

I Vesten har sløret blitt hovedmarkøren på islam som en kvinneundertrykkende religion. Ikke bare har muslimske kvinners bekledning bidratt til utallige debatter, men flere land  har innført lover mot ulike typer islamsk tildekning. Gardell mener slike lover for det meste vil være symbolske, da de retter seg mot en ganske liten prosentandel muslimske kvinner i landene det er snakk om. I tillegg er det mange perspektiver som går tapt i debatten om sløret. Det historiske perspektivet viser at sløret som noe symbolsk for akkurat islam, er en relativt ny tanke. Sløret har nemlig blitt båret av troende fra både jødedom og kristendom, og har blitt brukt av kvinner i mange kulturer og samfunn, ofte som statusmarkør for gifte kvinner i fornemme familier. Et annet perspektiv er slørets betydning og symbolikk i ulike kulturelle settinger. Muslimske kvinner er i like stor grad som alle andre mennesker bundet av motens svingninger, hva de selv og de rundt mener er riktig bekledning. Når sløret blir en markør for islam som en kvinneundertrykkende religion, fører dette til reduksjon av alle muslimske kvinner til en navnløs stereotypi. Dette utelater hele den muslimske kvinnehistorien bestående av et mangfold av sterke, kreative og selvstendige muslimske kvinner.  

En viktig faktor som har mye å si for den forestillingen vi har av islam i dag, er det såkalte islamofobe kunnskapsregimet. Dette beskriver Gardell som et system som produserer bestemte aksepterte «sannheter» om islam og muslimer, som påvirker det vi vet, ser, hører og mener, uten at vi egentlig tenker over det. Det er nettopp dette kunnskapsregimet som fører til at islamske verdier tenkes å alltid være 1) entydig bestemt og 2) den rake motsetningen til de verdiene man verdsetter i Vesten, altså demokratiet, ytringsfriheten og kvinnefrigjøringen. For å beskrive hvordan dette fungerer, bruker Gardell populærkultur som eksempel. Selv en person som ikke har vært i USA har god kjennskap til amerikanere, fordi bilder og TV som er laget i USA vises verden over. Når det gjelder Iran, Marokko og Egypt, så produseres det også der filmer og TV-serier av høy kvalitet, men de vises ikke i Vesten. De bildene av muslimer og deres tro som vi har tilgang til, er laget i Vesten, og konstruerer som oftest muslimer og arabere som samvittighetsløse islamsk motiverte fundamentalister og “terrorister”. Dermed er det denne oppfatningen av islam og muslimer vi sitter igjen med.   

Samtidig som det islamofobe kunnskapsregimet utestenger muslimske stemmer som utfordrer islamofobe ideer, skaper det en karrierevei for folk med muslimsk familiebakgrunn som svartmaler islamsk kultur. Ayan Hirsi Ali er kun en av mange eksempler. Siden disse «sannhetsvitnene» kommer innenifra, gis de troverdighet som modige varslere.   

Andre viktige kilder til det islamofobe kunnskapsregimet er representasjonen islam og muslimer får på nyheter og i skolebøker. Her fremstilles islam ofte som en statisk og streng religion. Det er mer fokus på reglene Koranen foreskriver enn hva den sier om kjærlighet, gavmildhet, åndelighet, fellesskap og rettferdighet.   

 Gardell forklarer at det skjer en kulturalisering av politikken, der politikere fra høyrepartier, men også liberale og sosialdemokratiske partier, gir seg ut for å vokte de vestlige, europeiske og nasjonale verdiene mot verdiene de fremmede og islam påstås å representere. Den tidligere danske visestatsministeren Lene Espersen har gått så langt som til å si at «den muslimske trusselen mot vårt samfunn» er «mer alvorlig enn klimaproblemene”.   

Mot slutten av boken kommer Gardell inn på forestillingen om en “ny antisemittisme” og Eurabia-teorien.  Tilhengerne av tesen om en ny antisemittisme hevder at jøder er truet av en ny antisemittisme, en antisemittisme som først og fremst hevdes å eksistere blant arabiske og muslimske befolkninger.  Denne “nye antisemittismen” særpreges av et hat mot Israel, og det fremstilles som jødehat både er et grunnleggende element i Israel-kritikken og islam så sådan.  Gardell viser hvordan en svensk undersøkelse fra 2003 ved navn “Det förnekade hatet. Antisemitittism bland araber og muslimer i Sverige” av postdoc-student Mikael Tossavainen har grove vitenskapelige mangler: Fremfor alt mangler rapportens påstand om et “drastisk økende antall angrep” i Europa og Sverige i årene som refereres til empirisk belegg.    

Når det gjelder Eurabia-konspirasjonsteorien er det en fortelling om hvordan venstresiden påskynder Vestens undergang ved å bistå islamisters (begrepet brukes i praksis som et synonym til praktiserende muslimer) maktovertakelse og islamisering av Vesten. Bat Ye’or (pseudonym for Gisèle Littman) har gjennom bøker som “Islam and Dhimmitude” (2002) og “Eurabia: The Euro-Arab axis” (2006)  beskrevet den antiisraelsk og anti-imperialistisk sammensvergelse. Hun mener maktovertakelsen skjer gradvis, hvor det å fremstille arabere som ofre for kolonialisme, skjønnmale islamsk historie og svartmale USAs frihetsstreben er de første trinnene. Tilrettelegging for muslimsk innvandring og religiøs praksis gjennom å tillate moskeer, skole og kultursentre, og ikke minst aksept for europeisk skyld og tilpasning under kulturkonflikter, er også sentrale trinn i muslimers angivelige plan om å overta kontrollen over Europa.   

I etterordet forklarer Gardell hvordan ledemotivet bak 22. juli 2011 var islamofob hvitmaktideologi. Reaksjonene i løpet av det første døgnet startet imidlertid som en spontan reaksjon om et politisk motivert terrorangrep utført av muslimer. Da man oppdaget at gjerningsmannen var en blond etnisk kristen nordmann, konstruerte man et bilde av han som en gal “ensom ulv” med en komplisert oppvekst. Det ble plutselig upassende å snakke om politisk motiv og den islamofobe ideologien gjerningspersonen var et produkt av. Den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp og norske kommentatoren Helge Lurås påstå først at det sannsynligvis var såkalte islamister som sto bak angrepene. Da det viste seg at det var en selverklært kristen tempelridder, hevdet Ranstorp at Breivik representerte et unntak i terrorlandskapet, og at hans manifest var et «fullstendig speilbilde av al-Qaida, som klippet og limt fra et jihadistisk manifest». Terrorforskeren Thomas Hegghammer hevdet at «dokumentet gjenspeiler al-Qaidas ideologi» og at den eneste forskjellen mellom Breivik og islamister er at Breivik ikke hadde til hensikt å bli martyr. Gardell forklarer videre hvordan psykologiske forklaringer på Breiviks handlinger raskt fikk fotfeste, noe som gjorde at man kunne se bort fra de politiske motivene og innflytelsene Breivik selv refererte til. Rettspsykiater Sten Levander mente Breivik led av vrangforestillinger av den typen der man har storslagne forestillinger om sin egen verdi, mens politiker Christian Gergils påsto Breivik led av paranoid schizofreni og asperger syndrom. Professor i kriminologi, Jerzy Sarnecki, erklærte at “terrorisme er tydelig politisk målrettet, noe vi ikke kan se like klart her.”  

Gardell forklarer hvordan det islamfobe kunnskapsregimet står bak den spontane assosiasjon mellom «terror» og «islamsk», og at beskrivelsen av Breiviks ideologi som en kopi av Al Qaidas er helt misvisende. Materialet Breiviks manifest “2083. A European Declaration of Independence” er basert på, er hentet fra helt andre tanketradisjoner enn den islamske, inkludert fra Ranstorps svenske forskningssenter ved Forsvarshögskolen i Sverige og fra Fjordman (Peder Nøstvold Jensen, antimuslimsk ideolog) sin blogg. I manifestet tar Breivik til orde for at islam skal fordømmes som en voldelig og barbarisk ideologi, og at Europa og den vestlige sivilisasjon må reddes fra islam. Muslimsk innvandring omtales som en form for invasjon og muslimers barnefødsler som en demografisk krigføring mot hvite og kristne. I dette verdensbildet er partier og regjeringer som har åpnet for islam og flyktninger forrædere, og det er derfor regjeringskvartalet og AP ble målskive.  Brevik støtter ikke bare at islam og ergo muslimer fjernes fra Europa, men også at palestinerne fordrives fra Israel. Han anser nemlig Israel som en alliert utpost i kampen mot islam.    

Gardell avslutter boken med å peke på at en ny fascisme, drevet av stadig mer eksplisitt islamofobi har begynt å vokse frem i Europa. At dette ikke vekker ramaskrik er tegn på det islamofobiske kunnskapsregimets sterke hegemoni, og tvinger oss til å stille kritiske spørsmål om hvem vi er, hva slags samfunn vi lever i og hvor vi er på vei.  

Kilde: Gardell, Mattias (2011) Islamofobi. Oslo: Spartacus