Islamofobi er antipatier og fordommer mot islam og muslimer som har sivet inn i den offentlig aksepterte idéverdenen over hele Vesten. Det er ikke bare ytre høyre som konstruerer et skurke- og fiendebilde ut av islam og muslimen, også noen selvutnevnte liberale partier problemdefinerer islam og undergraver muslimers menneskerettigheter. Ta f.eks. Emmanuel Macrons lov mot islamistisk separatisme i Frankrike. Denne stempler muslimer som ønsker å følge sharia som en samfunnstrussel. Eller tenk på den britiske Labour-regjeringens motvilje mot å anerkjenne antimuslimsk hat som årsak til de voldelige opptøyene over hele Nord-England sommeren 2024, eller den amerikanske administrasjonens bagatellisering av mord på palestinere. I Tyskland promoterer høyreekstreme AfD tvangsmessig utdrivelse av muslimer, også de med tysk statsborgerskap.
Amina Sharif er en britisk akademiker som spesialiserer seg på antimuslimsk rasisme og politikken forbundet med “krigen mot terror”. I denne episoden av podcasten “Thinking Muslim” forklarer hun hvordan islamofobi er mer enn instinktivt hat; hun kaller det et dødbringende prosjekt.
Hva menes med at islamofobi er et dødbringende prosjekt?
Argumentet er at antimuslimsk rasisme skaper betingelser for at muslimske populasjoner fordømmes til en prematur død. Dette er et uvanlig perspektiv på islamofobi, og det må derfor forklares stegvis.
La oss begynne med å se på muslimers situasjon i Storbritannia. Statistikken viser at muslimer har dårligere tilgang til helsetjenester, sysselsetting, formue og bolig enn andre. Den viser også at britiske muslimer opplever høyere nivåer av hatkriminalitet, fattigdom og trangboddhet enn øvrig befolkning. I sum er statistikken en indikasjon at muslimske befolkninger utsettes for diskriminerende livsbetingelser som disponerer dem for en tidligere død enn øvrig befolkning.
La oss konsolidere dette argumentet ved ta en titt på situasjonen utenfor Storbritannia, nærmere bestemt flyktningdød i Middelhavet og dronekrigføring. Mellom 2015 og 2021 var det anslagsvis 20 000 flyktninger som døde i Middelhavet, mange av dem muslimer. Mellom 2004 og 2018 var det ca. 6500 mennesker som ble drept i droneangrep, og de fleste av dem var muslimer fra Jemen, Pakistan og Afghanistan. Omtrent 800 000 nødstilte syriske flyktninger bor i flyktningleire hvor de vansmekter.
Når en tilnærmer seg islamofobi som noe som gjør muslimer uforholdsmessig utsatt for langsom eller rask død, anerkjenner en at antimuslimsk rasisme ikke bare berører mellommenneskelige enkeltrelasjoner, men at det er et strukturelt problem. Denne rasismen kommer ikke kun til uttrykk når en hatefull person på gaten hetser en forbipasserende, det handler også om hvordan statsapparatet, politiske institusjoner, juridiske regimer og media forholder seg til islam og muslimer.
Antimuslimsk rasisme
Et svært populært argument som vi finner på tvers av det politiske spekteret er at muslimer ikke er en rase, og islamofobi således ikke en form for rasisme. Dette argumentet er basert på en uuttalt antakelse om at raser kom først og rasisme etterpå. Dvs. at folk med en viss hodeskallestørrelse og hudfarge opplevde rasisme som en følge av hodeskallestørrelsen og hudfargen sin.
Dette er imidlertid et spørsmål som er ekvivalent med om høna eller egget kom først, og det er mye mulig at kausalsammenhengen er motsatt: Det kan være at rasismen inndelte mennesker i rasemessige kategorier ut ifra ytre kjennetegn som hudfarge, hårtekstur, neseform, øyeform og leppestørrelse, og deretter organiserte dem i et hierarki med hvite på toppen og de andre i et mindreverdighetsforhold til disse. Med andre ord: Noen rasister så utover havet av menneskelig variasjon og konstruerte et rasemessig hierarki med seg selv øverst.
Dette innebærer at det er prosessen med rasialisering (rasialisering skjer når noen trekk ved en gruppe oppfattes som knyttet til opphav og dermed som uforanderlige) og rasisme som har skapt rasene snarere enn motsatt. I den klassiske rasismen blir hudfarge en indikator på en bestemt rasemessig kategori. Siden muslimer kommer i alle farger, blir det muslimers islamske praksis som blir den definerende karakteristikken for deres rasemessige forskjell fra andre. Altså: Antimuslimsk rasisme skapte muslimen som en rasekategori hvor de definerende rasemessige trekkene ble tilbøyelighet til politisk vold, kvinnehat, irrasjonalitet og ekstremisme.
Hva om en hvit konvertitt begynner å bruke hijab og som et resultat møter fordommer fra kollegaer? Uavhengig av hudfargen til personen med hijab, er hennes opplevelse en opplevelse av rasisme fordi prosessen som leder frem til at hun møter på fordommer er de samme som leder frem til at mørkhudede møter på fordommer. Hijaben, bønn og skjegg kan – på samme måte som hudfarge – bli gitt en rasemessig betydning.
Viktigheten av å definere og forklare islamofobi
Intellektuelle, forskere, sivilsamfunnsorganisasjoner og studenter må gjøre et arbeid med å definere islamofobi først, og så motarbeide det. Man kan ikke utarbeide policy og juridiske intervensjoner mot noe som ikke er definert, som er formløst og som enkelte da kan hevde ikke eksisterer. Islamofobi er en delt opplevelse blant muslimske minoriteter og denne delte opplevelsen har et mønster, og vi må nøste i røttene til disse mønstrene – hvilken diskurser og historie kan de spores tilbake til?
Slik danner man seg et bilde av det politiske prosjektet som er rasemessig i karakter og som muslimer opplever. Vi kan ikke lage handlingsplaner, mobilisere eller samle inn penger hvis vi først ikke gjør dette grunnarbeidet med å fastsette hva det er vi jobber mot.
Sikkerhetisering av muslimer
“Sikkerhetisering” er en prosess der en bestemt populasjon mistenkeliggjøres og i større grad enn andre populasjoner pekes på en som sikkerhetstrussel. Sikkerhetiseringen av muslimer henger tett sammen med den såkalte krigen mot terror, og slik også radikaliserings- og ekstremismediskursen. Begrepene radikalisering, ekstremisme og terrorisme har i mainstream-diskursen blitt brukt på en inkonsekvent måte i muslimers disfavør.
Sikkerhetiseringen er den politiske matrisen som rasjonaliserer og maskerer anti-muslimsk rasisme som spiselig. Sikkerhetiseringen er avgjørende for å konstruere muslimsk liv som drepbart liv. Se på karakteren “terroristen”. Han ble konstruert gjennom terrordiskurs. Terrordiskurser er diskurser som skiller mellom legitim og illegitim vold, hvor den legitime volden er vold utført av statlige militære styrker, FN, etterretnings- og sikkerhetstjenester og av private sikkerhetsstyrker som handler på oppdrag fra statlige aktører. Slik vold anses å inngå i en regelbasert orden. Terrorisme er på sin side ikke-statlig vold som utfordrer staters suverene voldsmakt, og slik eksisterer utenfor en regelbasert orden.
Når man har konstruert en forestilling om at voldelige eller voldsstøttende muslimer eksisterer i en naturtilstand uten rettslig grunnlag for handlingene de utfører, blir den underliggende logikken at de har en slags biologisk forkjærlighet for å begå irrasjonell vold. De er en rasialisert kategori av befolkningen som ikke har utviklet seg inn i en regelbasert orden og deres atferd må derfor årsaksforklares med biologi, religion og kultur. Et slikt ressonnement tillater en hel befolkningsgruppe å bli rasialisert som en rettsløs trussel. Trusler må elimineres, og derfor gjør sikkerhetisering muslimer til drepbart liv utenfor rammen av lov og rett. Slik blir ikke bare krenkelsen av muslimers menneskerettigheter normalisert, man får også politiske krefter som promoterer styrking av hvite ikke-muslimske populasjoner på bekostning av fargede muslimske.
Annerledesgjøring
Vi er blitt fortalt at den regelbaserte ordenen skulle fjerne slik fordomsfull diskriminering og nedvurdering av mennesker ved å behandle alle likt uavhengig av etnisitet og tro. Folkemordet i Gaza og straffefriheten for de som har deltatt i voldelig urett mot palestinere, viser oss hvordan lovverket ikke er noen garanti mot forskjellsbehandling. Hvorfor er det slik?
Det skyldes at de universelle normene som er nedfelt i loven har sine grenser. Når vi ser utover havet av menneskelige forskjeller og alt det menneskeheten er, så ser vi at det er en grense ved der mennesket slutter og dyreriket begynner. I grensesnittet her finnes mennesker som en del ikke ser på som fullverdige mennesker og til og med som dyr. USAs president Donald Trump kaller innvandrere dyr, og Israels tidligere forsvarsminister Yoav Gallant kaller palestinerne menneskelige dyr.
Grensen mellom dyreriket og menneskeriket er altså befolket av folk som ikke tilkjennes de samme menneskerettighetene som andre. De er derfor utenfor den teoretiske ordenen av internasjonal lov, og derfor ser vi konstante menneskerettighetsbrudd mot dehumaniserte mennesker. Siden de er umenneskeliggjort, er menneskerettighetslovverket ikke helt gyldig for dem.
Dronekrigføring
La oss illustrere dette poenget med hvordan dronekrigføring fungerer. Dronekrigføring startet opp under Bush-administrasjonen og ekspanderte massivt under Obama-administrasjonen. Å likvidere med droner ble et alternativ til å fange og arrestere mistenkte terrorister for så å sende dem til tortur i leire som Guantanamo bay. Det er forøvrig talende for forskjellsbehandlingen av muslimer og andre at mistenkte muslimske terrorister ofte er blitt regnet som uskyldige inntil det motsatte er bevist: 99,5 % av de innsatte i Guantanamo-leiren er til slutt blitt frikjent for alle terroranklager.
Formålet med dronekrigføring er ikke å motvirke/kontre et angrep, men å komme i forkjøpet muligheten for at en potensiell trussel utvikler seg. Det er med andre ord en form for opprørsbekjempelse hvor drap er maktens teknikk. Obama-dronedoktrinen er tuftet på en nekropolitisk logikk (nekropolitikk er dødspolitikk som gir mulighet til å definere hvem som har livets rett) hvor muslimer kan drepes heller enn å tas til fange. Dronekrig etterlever heller ikke den internasjonale jussens krav om å skille mellom sivile og stridende. Drapsradiusen til et dronemål er 15 meter, det vil si at innenfor en radius på 15 meter av målet vil alle som befinner seg faktisk bli drept.
De internasjonale kravene om å overholde skillet mellom stridende og sivile er avvist i denne nekropolitikken, som har omdefinert et legitimt mål til å være alle militært stridsdyktige menn innen drapssonen. Dette har gjort det mulig for uskyldige mennesker å bli drept på grunnlag av assosiasjon eller geografisk nærhet til en som potensielt kan utgjøre en trussel i fremtiden. Obamas aller første droneangrep i 2009 drepte 20 sivile etter at amerikanerne forvekslet en jemenittisk beduin-landsby med en terroristtreningsleir.
Det er ikke mulig å se for seg at dronekrigføring kunne ha eksistert i alle disse årene om ikke den internasjonale orden hadde operert med to sett av jurisdikasjoner – en for kategorien av mennesker som vi regner som fullt menneskelige og dermed tilkjenner fulle menneskerettigheter og menneskeverd, og en annen for de øvrige. Denne rangeringen av menneskeliv kommer til uttrykk i de intense reaksjonene droneangrep som dreper sivile i Ukraina får – inkludert medieoverskrifter om russisk terror – sammenlignet med dronedrap i Somalia, Jemen eller Gaza.
Den vedvarende folkemordspolitikken overfor muslimske populasjoner i Burma, Kina og Palestina forteller oss at muslimske liv betyr svært lite på den internasjonale arena, og at det internasjonale samfunnet er uvillig til å garantere for beskyttelsen av muslimer.
Flyktninger
Anti-innvandringsdiskurs, som i realiteten er en anti-flyktningdiskurs, er i hjertet av europeisk politisk diskurs. I Storbritannia hadde de Konservative en valgkampvideo hvor de skremte med at Labour har åpne armer overfor båtflyktninger med bilder fra en strand med rød løper. I Norge har Frps leder Sylvi Listhaug i tilsvarende stil gjort seg bemerket med falske påstander om at asylsøkere blir båret på gullstol til Norge, og spilt på frykt ved å fremholde at innvandringen gjør henne bekymret for sine barns fremtid.
Når vi har gjort flyktninger til en eksistensiell og ideologisk trussel, legges det til rette for policy som forsaker dem til døden: Vi vet at flyktninger krysser Middelhavet på irregulært og farlig vis fordi det ikke finnes lovlige og trygge måter for dem å flykte fra krig, fattigdom og nød. FN har definert Middelhavet som en av de farligste rutene i verden for flyktninger. NGOer har utført søk og redningsaksjoner for å forhindre drukninger. Hva har vært europeiske politikere og beslutningstakeres respons på dette? Jo, å søke å kriminalisere og innskrenke slike redningsoperasjoner ved å bøtelegge og beslaglegge fartøy, ikke tillate at de legger til havn og rettsforfølge hjelperne. I Norge har daværende FRP-leder (senere ansatt i Redningsselskapet for å forebygge drukningsulykker i Norge), Siv Jensen tatt til orde for å straffeforfølge rederier og organisasjoner som utfører slikt livreddende arbeid overfor flyktninger til sjøs. Europas politikk har blitt å etterlate disse (hovedsakelig muslimske) livene til drukningsdød.
Det er sikkerhetiseringen av muslimer som skaper betingelsene for at flyktninger sees på som en trussel som man med ok samvittighet kan la dø på havet. I det offentlige ordskiftet er flyktninger blitt fremstilt som en trussel mot våre velferdssamfunn og Europas kristne og hvite demografi. Flyktningene kommer gjerne med en annerledes ideologi, en islamsk en, og i anti-flyktningdiskursen er det et bilde av et Europa som blir invadert av muslimske migranter som blir fremavlet. Det vil si at selv om migranter kan komme med ulike bakgrunner (som en ukrainsk en) er det underforstått – og noen ganger eksplisitt uttalt – at det er muslimske flyktninger og ikke ukrainske det refereres til når politikere snakker om innvandrings- og integreringsutfordringer behovet for innvandringsstopp. Muslimers innvandring til Europa blir konstruert som en form for demografisk jihad hvor “de” erstatter og fortrenger den hvite majoritetsbefolkningen og de såkalte vestlige sivilisasjonsverdiene med noe fremmed og truende. Kontrasten er stor til hvordan det tilrettelegges for legal innvandring og integrering av ukrainere.
Det faktum at anti-flyktningdiskurs er blitt normalisert kommer også til uttrykk i at flyktningleire blir politisk rasjonalisert og ansett som en humanitær løsning på flyktningankomster når de i realiteten er et brudd på internasjonal lov. Internasjonal lov foreskriver at flyktninger enten må repatrieres i eget land, få opphold eller få mulighet til å søke asyl i tredje land. Flyktningleire skal være midlertidige oppholdssteder før transitt, men de fungerer i realiteten som interneringsleire for å forhindre at flyktninger søker asyl i velstående land.
Kjønnet islamofobi
I visse vestlige forestillingsverdener er den muslimske kvinnen på grunn av sin bekledning ansett som offer for et islamsk patriarki. Denne idéverden har i neste omgang konstruert et bilde av den muslimske mannen som anti-feminist. Hijaben blir et symbol på islams hat mot kvinner. I vår samtid, hvor Vesten har gjort seg til fanebærer for likestilling, sees det å være anti-feminist på som ekvivalenten til å være anti-sivilisatorisk. Denne logikken gjør at man kan posisjonere muslimske menn som opponenter til sivilisatoriske verdier, altså en ideologisk trussel. Denne ideologiske trusselen går hånd i hanske med narrativet om den muslimske mannen som en eksistensiell trussel pga. islams angivelige kobling til terrorisme. En sammenveving av trusselbildet av den muslimske mannen som terrorist og kvinnefiendtlig, gjorde det mulig å selge inn NATOs krig i Afghanistan som et kombinert kontraterror- og kvinnefrigjøringprosjekt.
Konklusjon
Noen ganger sier folk at islamofobi fører til at retten til halalmat, bygge moskeer eller å bære hijab blir uthulet, men det er retten til liv i seg selv som står på spill hvis vi ikke handler strategisk mot islamofobi. Det handler om tilgang til helse, næring, bolig og trygghet fra bomber, vold og drukning.
De som hevder islamofobi er et verktøy for å forhindre kritikk av islam, si til dem: bring frem dine argumenter mot islam fra et filosofisk, tekstuelt og teologisk perspektiv. Men islamofobene gjør ikke det. De kommer med sine late og forslitte ideer om hva islam og muslimer er, frakoblet intellektuell bekjentskap med religionen. Som muslimer har vi ikke noe problem med en intelligent og kunnskapsbasert diskusjon om islam. Det er anti-muslimsk rasisme maskert som religions- og innvandringskritikk vi har et problem med.