Dette er et sammendrag av en samtale mellom Paul Williams og Ahmed Paul Keeler i programmet Blogging Theology. Samtalen tar utgangspunkt i Keelers bok Breaching the Mizan: From a Sacred to a Secular World. Boken og intervjuets sentrale tese er at vår tids politiske, sosiale, kulturelle, teknologiske og økologiske kriser springer ut av ett grunnleggende fenomen: menneskeheten har brutt med mizan.

Hva er mizan?
Keeler forklarer at det arabiske ordet mizan rommer mye og kan oversettes til balanse, rettferdighet, harmoni, målestokk, proporsjon og skala. Begrepet forekommer i Koranen, særlig i surah ar-Rahman, hvor Gud beskriver universet som skapt i mizan, og mennesket oppfordres til ikke å forstyrre denne balansen.

Mizan er derfor ikke bare et moralsk ideal, men selve grunnlaget for eksistensen. Akkurat som et atom bare eksisterer fordi det finnes en bestemt struktur og balanse mellom kreftene som holder det sammen, gjelder det samme for mennesker, familier, samfunn, sivilisasjoner, natur og økosystemer i stort. Når mizan brytes, begynner ting å gå i oppløsning.

Enkelt forklart er hele skapelsen strukturert gjennom mizan. Dette gjelder fra det minste atom til universet som helhet. Mizan innebærer ikke bare balanse, men også riktige proporsjoner, mål og grenser. «Proporsjon er så viktig fordi vi mennesker hører hjemme i den naturlige verden. Skalaen er riktig for oss», sier Keeler.

For å illustrere dette kan man tenke på hvordan universet og naturen er avhengige av finstemte relasjoner. Dersom gravitasjonen hadde vært bare svakt annerledes, ville verken stjerner, planeter eller liv slik vi kjenner det eksistert. På samme måte er et økosystem avhengig av et komplekst samspill mellom arter, klima og ressurser. Fjernes en nøkkelart, kan konsekvensene spre seg gjennom hele systemet og skape ubalanse.

For Keeler er dette et bilde på et universelt prinsipp: Alt som eksisterer i den naturlige verden slik Gud har skapt den, gjør det innenfor en orden av balanse, mål, proporsjoner og relasjoner. Mennesket står ikke utenfor denne ordenen, men er selv en del av den. Akkurat som naturen har sine grenser og sin iboende balanse, må også menneskelivet, samfunnet og sivilisasjonen innordne seg de samme grunnleggende prinsippene. Når denne guddommelige ordenen brytes, begynner ting gradvis å falle fra hverandre.

Keeler mener at moderniteten i økende grad har brutt med disse proporsjonene gjennom grenseløs vekst, ekspansjon og kvantifisering. Mennesket har begynt å se på seg selv som herskeren over naturen, snarere enn en deltaker i den samme guddommelige ordenen. Problemet oppstår når mennesket begynner å betrakte seg selv som hevet over de grensene som gjelder for resten av skapelsen.

Han viser blant annet til hvordan bygninger fortsetter å vokse, byer blir stadig større, og nesten all utvikling måles i størrelse, produksjon og økonomisk vekst. Når kvantitet blir viktigere enn kvalitet, og vekst viktigere enn harmoni, brytes den naturlige verden som mennesket selv er en del av.

Konsekvensen er, ifølge Keeler, at ubalansen ikke bare viser seg i naturen, men også sosialt, kulturelt og åndelig. Mange av vår tids kriser kan derfor forstås som symptomer på ett og samme problem: et brudd på mizan, den guddommelige balansen som holder både mennesket og resten av skapelsen sammen.

Det hellige som grunnlaget for virkeligheten
Det mest grunnleggende poenget hos Keeler er at mizan, altså balansen, er hellig.

Han avviser den moderne forestillingen om at verden er delt i en religiøs og en sekulær sfære. I intervjuet sier han: «There is no secular».  Det han mener er at verden ikke kan gjøres «ikke-hellig». Verden er Guds skapelse og bærer derfor en iboende hellighet. Mennesket kan vanhellige skapelsen gjennom sine handlinger, men skapelsen opphører aldri å være skapt av Gud.

For Keeler betyr dette at hele virkeligheten må forstås i relasjon til Gud: Naturen er hellig, mennesket er hellig, familien er hellig, arbeid kan være hellig, handel kan være hellig og samfunnet kan være hellig fordi alt inngår i en større guddommelig orden.  Ordet hellig er vanskelig å definere presist, men det brukes gjerne om det som står i særlig forbindelse til det guddommelige og som en motsetning til det profane, det vil si det hverdagslige og alminnelige.

Det er viktig å understreke at det å påpeke at verden er hellig, ikke innebærer at verden er Gud. Keeler fastholder et klassisk islamsk skille mellom Skaperen og skapelsen. Han mener at siden verden er Guds skapelse, bærer den en hellig karakter. Siden skapelsen kontinuerlig vitner om sin Skaper kan den ikke reduseres til ren materie.

To åpenbaringer
Keeler fremhever at Gud har gitt mennesket to store åpenbaringer: Koranen, som er den skriftlige åpenbaringen som gir veiledning om hvordan mennesket skal leve. Det andre er Skapelsen – som er den synlige verden, som gjennom sin skjønnhet, orden og harmoni vitner om Gud. Begge er uttrykk for sannhet.

Keeler mener at den klassiske islamske sivilisasjonen var bemerkelsesverdig fordi den forsøkte å leve i samsvar med begge samtidig. Samfunnets institusjoner, kunst, handel, arkitektur og rettsvesen ble utviklet slik at de harmonerte både med Koranens lære og den orden som finnes i skaperverket.

Den islamske sivilisasjonen som historiens fremste manifestasjon av mizan
Keeler argumenterer for at den klassiske islamske sivilisasjonen representerte den mest fullstendige manifestasjonen av mizan i historien.

Denne sivilisasjonen strakte seg fra Vest-Afrika til Kina og var ifølge ham bygget på et helhetlig syn på tilværelsen hvor religion og samfunn var integrert, økonomi var underlagt etiske prinsipper, naturen ble behandlet med respekt, kunnskap var forbundet med visdom og menneskelivet ble forstått i lys av forholdet til Gud.

Fra en hellig til en sekulær verden
Hovedbudskapet i intervjuet er at forståelsen av mennesket som en del av en hellig orden gradvis ble erstattet av modernitetens sekulære verdensbilde.

Keeler peker på flere historiske prosesser som renessansen, oppløsningen av klostrene, nasjonalstatens fremvekst, den vitenskapelige revolusjon og industrialiseringen som årsaker.  Han beskriver oppløsningen av klostrene i England som særlig viktig. Klostrene var ikke bare religiøse sentre, men også sentre for utdanning, fattigomsorg, helsevesen og sosial organisering. Da disse ble ødelagt, ble også  samfunnet brutt opp.

Dette var etter hans syn begynnelsen på en gradvis avsakralisering av den vestlige verden. Dvs. at det som tidligere ble sett på som hellig og gjennomsyret av mening, nå ble  forstått som objekter som kan måles, forklares, kontrolleres og utnyttes.

Fra Gud til mennesket
Keeler beskriver renessansen som et avgjørende vendepunkt. Mens middelalderens Europa var orientert mot Gud, begynte renessansens Europa å orientere seg mot mennesket. Mennesket ble gradvis målestokken for sannhet og verdi.

Renessansen innebar samtidig en idealisering av den gresk-romerske antikken, som ble opphøyd til kulturelt forbilde. Grovt forenklet kan man si at antikken (800 f.Kr- 500 e.Kr) spurte: «Hvordan kan mennesket oppnå storhet?»,  mens middelalderens (500-1500), spurte: «Hvordan kan mennesket nærme seg Gud?» For grekerne kunne idealmennesket være Sokrates, Alexander den store eller en fremragende borger. For romerne kunne det være en dyktig general eller statsmann. I middelalderen var ikke idealpersonen  først og fremst den som erobret verden, men den som overvant sitt eget ego og levde i samsvar med det guddommelige.

Dermed ble den religiøse verdensforståelsen gradvis erstattet av en sivilisasjonsforståelse sentrert rundt menneskelig makt, prestasjon og kontroll. Helgenen ble erstattet av erobreren, generalen, statsmannen og imperiebyggeren som idealfigurer.

Tapet av det transcendente
Dette leder til det Keeler anser som modernitetens dypeste problem: tapet av det transcendente. Det transcendente viser til den virkeligheten som overskrider den materielle verden og forbinder mennesket med Gud. Mens en sekulær og materialistisk tolkning av en vakker solnedgang vil være at solnedgangen er et resultat av lysbrytning i atmosfæren, vil en religiøs/transcendent tolkning også fortolke solnedgangen som et tegn på Guds skaperrolle.

Den første forklaringen er ikke feil, men den andre legger til en dimensjon som går utover det rent fysiske.

For Keeler er modernitetens problem at den har mistet kontakten med denne transcendente dimensjonen og derfor bare ser verden som materie og ressurser. Naturen blir da ikke lenger et tegn på Gud, men en ressurs.

I forlengelse av dette har moderniteten redusert virkeligheten til det som kan måles, veies, telles og kontrolleres.  Mennesket blir ikke lenger en skapning med et gudgitt formål, men et biologisk og økonomisk individ. Samfunnet blir ikke lenger et uttrykk for en moralsk orden, men et system for produksjon og konsum. For Keeler er dette selve bruddet på mizan.

Kritikk av fremskrittstanken
Et viktig tema i intervjuet er kritikken av modernitetens fortelling om fremskritt.

Keeler mener at moderniteten hviler på troen på at menneskeheten gjennom vitenskap, teknologi og økonomisk vekst stadig skaper en bedre verden. Han avviser dette. Selv om teknologien har utviklet seg, betyr ikke det at menneskene har blitt klokere eller mer moralske. Tvert imot trekker han frem atomvåpen, miljøødeleggelser, biologiske trusler, klimaendringer og kunstig intelligens som eksempler på hvordan økt teknologisk makt har skapt nye former for fare og sårbarhet. Modernitetens løfte om et jordisk paradis fremstår derfor som stadig mindre troverdig.

Gaza som symbol på modernitetens krise
Keelers observerer at stadig flere mennesker føler at noe grunnleggende er galt. Han peker på at man finner denne følelsen overalt: I politisk polarisering, i økonomisk uro, i miljøkriser, i kriger, i sosial oppløsning og i frykt knyttet til teknologisk utvikling.

For Keeler er ikke disse fenomenene adskilte problemer. De er manifestasjoner av den samme underliggende ubalansen. Dette er også grunnen til at han mener at miljøkrisen er en åndelig krise. Hvis naturen bare er materie, kan den utnyttes grenseløst. Hvis naturen derimot er del av en hellig orden, må mennesket forholde seg til den med ydmykhet, ansvar og respekt.

Keeler forteller at arbeidet med boken ble sterkt påvirket av folkemordet i Palestina.  Han mener Gaza synliggjør et grunnleggende gap mellom Vestens selvforståelse og dens praksis. På den ene siden fremheves menneskerettigheter, frihet, demokrati og rettsstat. På den andre siden ser han en manglende evne til å konfrontere lidelse og urett når den utfordrer etablerte politiske interesser. For ham er dette ikke bare et politisk spørsmål, men et uttrykk for en dypere sivilisatorisk krise.

For Keeler handler Gaza ikke bare om militære handlinger eller geopolitikk. Han beskriver det som ødeleggelsen av en hel livsverden: «Man ser en verden bli fullstendig ødelagt rett foran øynene våre.» Deretter utdyper han hva han mener: «Hvert tre, hvert oliventre, alle deler av den; vannløpene blir forurenset, alt blir ødelagt slik at menneskene ikke kan leve der.»

For en tenker som betrakter skapelsen som hellig, blir dette avgjørende. Det er ikke bare mennesker som rammes; hele forholdet mellom menneske, natur og sted blir revet i stykker. Keller spør: «Og da må man spørre seg: Hva slags tankesett er i stand til en slik grusomhet?»

Dette er et nøkkelspørsmål. Hele boken Breaching the Mizan er i stor grad et forsøk på å besvare dette spørsmålet. Keeler argumenterer for at en slik ødeleggelse blir mulig når verden ikke lenger oppfattes som hellig, men som råstoff. Natur og mennesker forstås da ikke som en del av en meningsfull og hellig orden med egenverdi, men som objekter som kan administreres, utnyttes eller fjernes dersom de står i veien for bestemte mål.

I denne forstand blir Gaza et symbol på mer enn bosetterkolonialisme. Det blir et bilde på hva som skjer når mizan brytes og den hellige dimensjonen forsvinner fra måten man betrakter natur og mennesker på.

Islam er intakt, men muslimers historiske blikk er påvirket
Keeler understreker at islam som religion ikke har gjennomgått den samme avsakraliseringen  som kristendommen i Europa. Den islamske ideen om at verden blir peker mot noe transcedent, og ikke kan reduseres til et nøytralt og materielt univers uten hellighet, lever.

Ifølge Keeler er Koranen og hadithene bevart, de fem søylene bevart og den religiøse tradisjonen er levende. Problemet ligger snarere i at mange muslimer har overtatt modernitetens historiefortelling.

Når muslimer beskriver sin egen historie som gullalder, stagnasjon, tilbakegang og modernisering, mener Keeler at de allerede tenker innenfor vestlige forestillinger om fremskritt. Hans prosjekt er derfor å hjelpe muslimer til å se historien gjennom mizan-perspektivet fremfor fremskrittsperspektivet.

Muslimers rolle: sannhetsvitner i en tid med forvirring
Mot slutten av intervjuet stilles spørsmålet: Hva er muslimers oppgave i en verden som oppleves stadig mer kaotisk?

Keeler svarer at muslimenes oppgave ikke er å styre historien eller forutsi fremtiden. Historien tilhører Gud. Muslimenes oppgave er å være vitner til sannheten.

Han knytter dette til Koranens idé om at det muslimske fellesskapet skal være et vitne blant menneskene. I en tid preget av propaganda, manipulasjon, løgn, relativisme og moralsk forvirring, blir det muslimske kallet å holde fast ved sannheten og den gudommelige orden og vitne om den gjennom ord og handling.

Verden er preget av uro og storm. I denne situasjonen beskriver Keeler islam som et fyrtårn som viser retning, en livbåt som redder mennesker og et tilfluktssted i stormen ved å tilby mennesker sannhet, mening, håp, moralsk veiledning og en levende forbindelse til Gud.

Konklusjon
Keelers overordnede argument er at modernitetens grunnleggende problem ikke er politisk, økonomisk eller teknologisk, men åndelig.

Mennesket har mistet bevisstheten om verden som en hellig skapelse og redusert den til materie, ressurser og objekter for kontroll. Dermed er mizan, den guddommelige balansen mellom Gud, menneske og skapelse, blitt brutt.

Resultatet er de mange krisene som preger vår tid. Gaza blir hos Keeler det mest synlige symbolet på denne utviklingen: Når verden ikke lenger sees som hellig, blir den et objekt for kontroll og maktutøvelse – og i ytterste konsekvens folke- og naturmord.

Løsningen ligger derfor ikke primært i mer teknologi eller nye politiske systemer, men i en gjenoppdagelse av den hellige orden som gjennomstrømmer skaperverket. For muslimen innebærer dette å leve i samsvar med mizan, bevare forbindelsen til det transcendente og fungere som et sannhetsvitne og et tilfluktssted for mennesker i en verden som i økende grad oppleves ute av balanse.

Selv om Keeler tegner et svært kritisk bilde av moderniteten, avviser han at dette innebærer pessimisme. Han ser ikke krisene som bevis på at alt er tapt, men som tegn på at den moderne ordenens begrensninger blir stadig tydeligere. Hans optimisme er ikke basert på teknologi, politikk eller økonomi, men på troen på Gud. Som han gjentatte ganger understreker: Dette er Guds verden, ikke menneskets. Å leve etter mizan, vitne om sannheten og holde fast ved den hellige forståelsen av tilværelsen blir dermed en form for håp midt i en tid preget av usikkerhet og krise.

Kilde: https://www.youtube.com/watch?v=FkAHDIbX_BM