Snikislamiseringstesen tillegger muslimer intensjoner de ikke har.
Snikislamiseringsdebatten er i gang igjen. Uttrykt sympati etter terrorangrepet mot Al-Noor ble fort snudd til «Se, muslimer er et problem». De som hevder muslimske kvinner er usynliggjorte og undertrykte, forfekter nå at muslimske kvinner er for synlige i sin religionsutøvelse og har en skjult agenda om å få alle andre til å bli som dem. Snikislamiseringstesen tillegger muslimer intensjoner de ikke har, men har stor oppslutning: 31 prosent tror muslimer ønsker å ta over Europa, og 42 prosent mener muslimer ikke vil integreres i det norske samfunnet.
Muslimer rammes av to typer fremmedfiendtlighet på samme tid: For det første islamofobi, understøttet av et terrornarrativ som reduserer islam til et sikkerhetsspørsmål og en falsk forestilling om at mennesker med muslimske navn alltid er religiøst motiverte i sine (u)gjerninger. For det andre, siden mange muslimer har synlig innvandrerbakgrunn, rammes de også av innvandrermotstand.
I møte med systematiske økonomiske og miljømessige problemer, velger noen maktpersoner å nøre opp under rasisme som avledningsmanøver. I mangel av tilstrekkelig samfunns- og politikkforståelse lar dessverre en del seg forlede.
HL-senterets undersøkelse om holdninger til jøder og muslimer viser at 20 prosent av den norske befolkningen ville mislikt å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen. Den samme undersøkelsen, avdekker at én av ti mener vold mot muslimer er akseptabelt, og at omtrent halvparten mener muslimer har seg selv å skylde for økende muslimhets. Økningen i ekstreme holdninger, gjenspeiles dessverre også i handlinger: En forskningsrapport fra FAFO viser at et utenlandsk navn reduserer sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju med om lag 25 prosent. Statistikken for 2018 viser at samtlige religiøst motiverte hatkrimhandlinger, er rettet mot muslimer eller antatte muslimer – hvorav kvinner som bærer skaut er de mest utsatte.
Det å til stadighet bli problemdefinert og møtt med ringakt, utgjør en stor psykisk påkjenning. Det skaper en usikkerhet rundt egen identitet, og hvorvidt en har friheten til å være seg selv. Det gjør det ikke noe bedre at landets øverste ledelse ikke tar problemet på tilstrekkelig alvor: Norske myndigheter nevnte ikke den økende muslimfiendtligheten i sitt innlegg til FNs rasediskrimineringskomité i desember 2018 – til sjokk for FNs rapportør, Keiko Ko.
I en TNS-undersøkelse svarer nær halvparten av de spurte at de er enige eller delvis enige i at islam utgjør en trussel mot norsk kultur. Kanskje vi alle burde stille oss selv noen kritiske spørsmål om hva dette «norske» som trues er. Mange i Norge har et sentimentalt forhold til brunost, vafler og natur, men de færreste ved sine fulle fem vil vel påstå at islam truer dette. Enkelte vil si at kristendom er norsk kultur. Men da må jo Gudstro og tro på Guds sendebud, enten det er Abraham, Moses eller Jesus, stå sentralt i norsk kultur? I så fall er jeg som muslim mer norsk enn mine ateistiske venner fra majoritetsbefolkningen. Kanskje en mer konstruktiv tilnærming, er å utmeisle hva de norske verdiene er. I den grad man kan enes om verdisett, håper og tror jeg ytringsfrihet, demokrati, menneskerettigheter og medmenneskelighet kommer høyt på listen.
Så, er det virkelig slik at muslimer og islam truer de overnevnte verdiene? Eller er det tvert imot kanskje en tendens til at de som hevder de forsvarer norske verdier, er de som i ord og handling utfordrer dem? Når antirasister og minoriteter blir så hetset i det offentlige ordskiftet at de knapt tør å ytre seg – mens hatefulle og rasistiske ytringer subsidieres gjennom skatteseddelen – kan man spørre seg hvem som begrenser hvem sitt ytringsrom.
Når SIAN og HRS vil forby islam, kan man spørre seg hvem som er totalitære og truer trosfriheten. Når syke norske barn vansmekter i Syria fordi myndighetene ikke vil hente dem, kan en undre seg over hvor human norsk politikk er. Og tilsvarende kan man spørre seg hvem som vil begrense folks rett til å søke asyl og leve diskrimineringsfrie liv – slik menneskerettighetene nedfeller. Vitterlig ikke islam eller muslimer, vel?
En Ung i Oslo-rapport fra 2016 viser at seks av ti mener det foregår en krig mellom Vesten og islam. Sannheten er at det ikke pågår en slik sivilisasjonskrig. Krigen står mellom de som tilslutter seg menneskerettigheter og demokratiske verdier, og de som tilslutter seg autoritær-, menneske- og miljøfiendtlig politikk. Verden over er det regimer som bedriver etnisk rensing, bombing og minoritetsundertrykkelse. De fengsler og forfølger maktkritiske personer, og prioriterer profitt og makt til de få over selvbestemmelse og gode livsvilkår for de mange.
Som menneskehet er vi nødt til å stå sammen mot slik urett, og stå opp for alles menneskerettigheter. Den fremmede er vår bror eller søster, og har de samme menneskerettighetene som oss selv.
Jeg avslutter med å gjengi det vår majestet Konge sa i sin konfirmasjonstale til Prinsesse Ingrid Alexandra: Om det er ett råd jeg har å gi deg både som konge, fadder og bestefar i dag – så er dette: Vær deg selv. Finn din egen vei. Alle forsøk på å være noe annet enn deg selv vil bli gjennomskuet – og vil gjøre deg mindre enn du er. Stol på at du er nok! Så kjære lesere, la oss høre på Kongen og la muslimen forbli muslim.
Publisert i VG 27.september 2019.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/wPXavd/ogsaa-muslimer-maa-ha-frihet-til-aa-vaere-seg-selv