Innholdsfortegnelse

 Innledning
 Samtykke i seksuelle forhold
 Forbud mot seksuell skade
 Maskulinitet i islam
 Straff for voldtekt i islam
 Er slaveri og konkubinat fortsatt gyldig i islam?
 Hvorfor tillot islam slaveri?
 Behandling av slaver i islam
 Samtykke i konkubinat og ‘seksuelt slaveri’
 Feiltolkning av tekster som nevner konkubiner
 Konklusjon

av Justin Parrott
Oversatt i noe komprimert/revidert form fra: Custodianship-of-the-Right-Hand-1.3.pdf (abuaminaelias.com)

 

Sammendrag

Denne artikkelen tar for seg påstanden om at tidlige muslimer tillot og oppfordret til voldtekt av kvinner i krig og til å utnytte kvinner som ‘seksuelle slaver’. Disse påstandene fremsettes gjerne med hensikt å demonisere muslimer som seksuelle overgripere. Den rettslige statusen til seksuelle forhold innenfor den historiske institusjonen av slaveri (eller mer nøyaktig i islamske termer «custodianship of the right hand», som i denne teksten oversettes til “det din høyre hånd formynder over/har oppsyn med/forvalter/beskytter) blir forklart i detalj, og det blir dokumentert et klart forbud mot voldtekt og seksuell skade. Det blir også vist at islam gav slaver rettigheter og iboende verdighet som logisk førte til universell frigjøring. Til slutt blir det påvist at seksuelt samtykke, selv om det er vanskelig å definere juridisk også i dag, var et klart moralsk krav slik det ble forstått av tidlige muslimer og senere lærde.

Innledning

Samtykke i seksuelle forhold er en viktig komponent i et lovlig og sunt ekteskapelig forhold. Sex er den eksklusive måten å skape nytt liv på, bygge en familie og sikre menneskehetens fortsatte eksistens, samtidig som det er en kjærlighetshandling mellom ektefeller. Men er viktigheten av gjensidig samtykke, slik vi forstår det i dag, funnet i klassiske islamske kilder?

Slaveri, og derfor også konkubinat, er ikke lenger rettskraftig i islam, siden muslimske land enstemmig sluttet seg til FN-konvensjonene mot slaveri. Disse avtalene ble inngått i samsvar med den logiske konsekvensen av Profetens (fred være med ham) lære og samstemmighet blant samtidens muslimske ledere – og korresponderer med den tradisjonelle islamske rettslæren. Avskaffelsen av slaveri gjennom traktat var en bragd tydelig forankret i argumenter som strakte seg tilbake til troens opprinnelse.

Islam oppfant ikke konkubine-institusjonen. Det gamle testamente, akseptert av jøder og kristne, sier at Hagar var Abrahams konkubine. Konkubinat, definert som seksuelle eller huslige forhold med slavekvinner, ble praktisert over hele verden: i India, Kina, Roma, antikkens Hellas og til og med i Amerika.

Islamsk lov banet vei for en avskaffelse av slaveri (og dermed konkubinat), noe som ikke var sosialt eller økonomisk tenkelig for de fleste samfunn gjennom historien før den tidlige moderne perioden. Den historiske islamske rettspraksisen om slaveri er ikke lenger direkte relevant for muslimer, men i møte med fordommer er det viktig å være kjent med den.

En av de groveste påstandene mot islam på internett, og av og til også i akademiske sammenhenger, er at Profeten (fred være med ham) betraktet koner og konkubiner som ren ‘eiendom,’ underlagt lunene til grusomme ektemenn og slaveeiere som bare utnyttet dem for sex på nedverdigende og ydmykende måter. Noen hevder til og med at islam støtter voldtekt som et våpen i krig, og aksepterer seksuell vold mot kvinnelige fanger for å skremme fienden. Enkeltmuslimer har ved å selektivt og kynisk sitere Koranen og islamske tekster, uten hensyn til historisk kontekst eller tradisjonelle tolkningsprinsipper, gitt næring til disse forferdelige anti-islamske stereotypene.

Disse uanstendige påstandene er mildt sagt foruroligende, og problemet forverres av det faktum at de fleste ikke kan lese klassiske arabiske tekster i deres sosiale og historiske kontekst. Mange tekster er dårlig oversatt, og noen sentrale tekster er ikke oversatt i det hele tatt. Siden konkubinat ikke lenger eksisterer i sin historiske form og ikke har eksistert på en stund, har flertallet som lever i dag ingen fortolkningsramme/kontekstkunnskap for å forstå tekstene som refererer til konkubiner. Derfor tyr de naturlig til moderne oppfatninger av seksuell etikk og samtykke for å tolke slike tekster, og konkluderer feilaktig med at konkubinat i det tidlige muslimske samfunnet må ha utgjort voldtekt og ‘seksuelt slaveri.’ Men, selvfølgelig har skaden og misbruket som folk assosierer med disse utvilsomt kriminelle handlingene, alltid vært absolutt forbudt i islam! Profeten (fred være med ham) sa: «Muslimen er den fra hvem (sin tunge og hånd) folk er trygge.»

En ytterligere utfordring er begrensningene i det engelske ordforråd når det gjelder å nøyaktig beskrive slaveri generelt, og spesielt konkubinat, slik det fremgår i islamske tekster. De fleste amerikanere er bare kjent med én form for slaveri – såkalt rasebasert “chattel-slavery” – som var åpenbart urettferdig og barbarisk. Imidlertid var «slaveri» på tiden til Profeten (fred være med ham) og hans ledsagere kvalitativt svært annerledes: slaver hadde rettigheter og beskyttelse, de ble tilkjent menneskelig verdighet, de hadde mange veier til frihet og det var ingen rasemessig dimensjon i systemet. Ifølge Jonathan Brown og Abdullah Hamid kan ordet ‘slaveri’ derfor bety så mange ting at begrepet ikke er utpreget nyttig for presis kommunikasjon.

Når vi beskriver slaveri i islamske tekster, begrenses vi til engelske ord som «herre,» «slave,» og «konkubine,» som har en tendens til feilaktig å sammenblande systemet med rasebasert og brutalt plantasjeslaveri i Amerika med riqq (den arabisk juridiske termen som er oversatt til slaveri) i islamsk historie. Av denne grunn er det best å forstå «slaveri» i islamsk kontekst ved å bruke begrepet som står i Koranen: «de som er under din høyre hånds formynderi/beskyttelse» (mā malakat aymānukum). Begrepet «beskytter/beskyttelse», som noen kanskje vil avvise som en eufemisme, er mer nøyaktig enn “besittelse” fordi det reflekterer følelsen av plikt til å opprettholde og ta vare på slaver, som antydes av frasen mā malakat aymānukum. Den høyre hånden var tross alt og er fortsatt ansett som et ærverdig symbol i arabisk litteratur og kultur.
Dyptgripende kulturelle endringer i den moderne verden påvirker også, og til tider forvrenger, vår tolkning av fortiden. Noen lesere av islamske tekster blir forvirret når det gjelder konkubiner, fordi de ikke tar høyde for det betydningsfulle paradigmeskiftet som fant sted i Vesten da utroskap og utenomekteskapelig sex ble avkriminalisert. Lovlig seksuell omgang hadde lenge vært definert som sex som kun forekom innenfor ekteskapet, det vil si i et formelt anerkjent forhold. Når utenomekteskapelig sex ble ansett som lovlig og sosialt akseptabelt i Vesten, skiftet den juridiske målestokken til ‘samtykkebasert’. Det definerende trekket ved moderne liberal seksuell moral og lov er gjensidig samtykke mellom to parter, ikke et inngått ekteskap. Å projisere tilbake denne nåtidige forståelsen av samtykke som et lovspørsmål på mennesker som levde hundrevis av år siden, yter ikke rettferdighet til hvordan konkubinat ble forstått og praktisert i den samtidige kulturen.

Formålet med å si dette er selvfølgelig ikke å oppfordre til gjeninnføring av slaveri og konkubinat, og heller ikke å benekte at enkeltmuslimers handlinger opp gjennom historien har vært krenkende. Hensikten er å forsvare æren til vår religion, vår Profet (fred være med ham) og hans følgesvenner. Vårt mandat, som muslimer, er ikke å etterligne all atferden til de tidlige muslimene (for eksempel er vi ikke forpliktet til å søke behandling fra klassisk arabisk medisin), men heller å identifisere de universelle etiske prinsippene som ligger til grunn for deres handlinger og anvende dem ved analogi (qiyās) til vår nåværende situasjon. Noen av de tingene de gjorde var kulturelt normale på den tiden, men det betyr ikke at det er en religiøs plikt for oss å gjøre det samme.

Islam, helt fra begynnelsen, var opptatt av god behandling av koner og, og i forlengelse konkubiner. Den forbød all seksuell aktivitet bortsett fra innenfor disse to snevert definerte rettsforholdene. Islam forkynte dydene kjærlighet, rettferdighet, godhet og mildhet. Allah sier: «Sannelig, Allah pålegger rettferdighet og den beste oppførselen.» Islam forbød prostitusjon og voldtekt i samfunnet og på slagmarken, ved hjelp av noen av de sterkeste juridiske mekanismene som var tilgjengelige. Religionen oppmuntret sterkt til frigjøring av slaver, samtidig som den i betydelig grad begrenser ervervelsen av nye. Islam menneskeliggjorde kvinner, konkubiner og slaver, og ga dem rettigheter og beskyttelse ved lov, samt likeverdighet i menneskelig verdighet og innen trosfellesskapet lenge før de blodige krigene som formelt avsluttet rasebasert plantasjeslaveri i Vesten.

Samtykke i seksuelle forhold

Ideen om seksuelt samtykke, som et spesifikt lovkrav (ikke bare en moralsk nødvendighet), er preget av mange problemer. Hvordan kan det konkret defineres i lovens termer uten et offentlig anerkjent, dokumentert samtykkebasert ekteskap? Hvordan kan det etableres som et faktum i retten hvis det ikke finnes fysiske bevis? Alan Wertheimer problematiserer ideen:
Er samtykke (utelukkende eller hovedsakelig) en sinnstilstand, eller er det en handling? Kan man samtykke til seksuelle forhold ved å vedta den relevante sinnstilstanden? Hvis en handling av samtykke er nødvendig, er den tilstrekkelig? Kan man gi (gyldig) samtykke til seksuelle forhold som ikke er ledsaget av den relevante sinnstilstanden? Hvis samtykke er en handling, hvilke typer handlinger er nødvendige? Kreves muntlig samtykke? Er stilltiende samtykke mulig?

Forvirringen blir enda større fordi alkohol og rusmidler ofte er inne i bildet. Minst 50% av seksuelle overgrep i USA involverer bruk av alkohol eller andre rusmidler hos overgriper, offer eller begge.

Siden liberale samfunn i Vesten ikke helt har løst problemet med seksuelt samtykke som en rettslig sak, er det ikke overraskende at klassiske muslimske lærde sier lite om det. Den juridiske diskursen om samtykke er en veldig moderne diskusjon, og det å overføre dagens tidsånd til tekster fra fortiden vil uunngåelig føre til et feilaktig perspektiv på de samfunnene som eksisterte før oss.

På den annen side var Profeten (fred være med ham) og hans ledsagere, i tråd med guddommelig veiledning, kloke nok til å begrense seksuelle forhold til formelt anerkjente forhold: ekteskap og konkubinat. Samtykke var moralsk nødvendig for seksuell omgang, men alene ikke tilstrekkelig som en rettslig betingelse. De sistnevnte juristene innførte ikke samtykke i loven, bortsett fra i tilfeller av voldtekt der en kvinnes manglende samtykke beskyttet henne mot anklage om utroskap, førte til straffeforfølgelse av voldtektsforbryteren og ga offeret kompensasjon for lidelsen hun ble påført. Den iboende vanskeligheten med å definere samtykke som en generell rettslig betingelse er en viktig grunn til at det ikke ble en del av loven. Imidlertid var samtykke en moralsk forutsetning innenfor en forpliktende seksuell relasjon, som en del av et sunt familiært forhold.

I islam er ekteskapet en ideell åndelig tilbedelseshandling der man nærmer seg Allah, med viktige rettslige og sosiale konsekvenser. Det ble forstått av de tidlige muslimene at seksuell omgang innenfor disse ekteskapene er basert på gjensidig kjærlighet, ikke erobring, dominans eller dyriske lidenskaper. Forholdet mellom ektefelle og ektemann, og ved analogi en verge og hans konkubine, skal være basert på medfølelse; det er ikke passende å bare bruke hverandre som seksuelle objekter. Allah sier: «Blant Hans tegn er at Han skapte ektefeller fra dere selv for å bo i fred med, og Han har lagt kjærlighet og barmhjertighet mellom dere. Sannelig, i dette er tegn for dem som reflekterer.» Qatādah ibn Di’āma (d. 736) tolket «kjærlighet og barmhjertighet» i verset som å bety «medfølelse med hverandre.» Al-Hasan al-Baṣrī (d. 728) sa: «Kjærlighet og barmhjertighet er medfølelse i hjertene deres for hverandre.» Al-Suddī (d. 745) sa: «Kjærlighet er kjærlighet, og barmhjertighet er empati.»

Derfor er seksuell intimitet i islam basert på disse grunnleggende moralske verdiene. Den skal finne sted innenfor et juridisk, verdig og gjensidig avtalt forhold som er tilfredsstillende for begge parter. Profeten (fred være med ham) sa: «Når en av dere kommer til sin ektefelle for samleie, la dem dekke seg til og ikke nærme seg hverandre som to ville muldyr.» Imām al-Ghazālī (d. 1111) forklarer denne hadithen og skriver: «Det betyr å ikke være som to esler, men heller la dem nærme seg med gode ord og kyss.» Den seksuelle handlingen bør ikke være bare en fysisk og kjødelig frigjøring av hormoner. Den inkluderer emosjonelle og åndelige komponenter som bringer sjelene til to troende nærmere hverandre. En annen klassisk lærd, Ibn al-Qayyim (d. 1350), utdyper: «Når det gjelder seksuell omgang og intimitet, var Profetens (fred være med ham) veiledning den mest fullkomne. Den bevarer helse, gir glede og personlig lykke, og oppnår de formålene den ble laget for.»

Den lovlige seksuelle handlingen mellom en mann og kone er i virkeligheten en tilbedelseshandling. Profeten (fred være med ham) sa: «I en manns intime forhold med sin kone er det veldedighet.» Ledsagerne spurte: «O Allahs sendebud, er det en belønning for den som tilfredsstiller sine lidenskaper?» Profeten (fred være med ham) sa: «Du ser at hvis han viet seg til det forbudte, ville det være en synd. På samme måte, hvis han viet seg til det lovlige, vil han ha en belønning.» Som sådan, når to juridiske partnere gleder hverandre i seksuell omgang, er dette en veldedighetshandling som de vil bli belønnet for av Allah i det hinsidige.

Forbudet mot seksuell skade

Siden gjensidig nytelse er et av de anerkjente formålene med lovlig sex, kan det naturligvis ikke oppnås med makt, tvang eller vold. Imām al-Shāfi’ī (d. 820) har en interessant passasje som muligens kan kaste lys over de tidligste juristers implisitte synspunkter. Som tidligere nevnt diskuterte ikke juristene spørsmålet om samtykke som en juridisk sak, så vi må lese mellom linjene for å utlede hva de kanskje tenkte om problemstillingen fra et moralsk perspektiv. Al-Shāfi’ī ble stilt spørsmål om en manns ansvar for å tilbringe tid med sin kone eller koner, og spesielt om han er pålagt å ha samleie med henne med jevne mellomrom. Han svarte at en ektemann ikke kan tvinges ved lov til å ha samleie med sin kone jevnlig, fordi en mann ikke nødvendigvis har kontroll over sin evne til å oppnå ereksjon. En nøye lesning av svaret avslører samtidig litt mer om hvordan sex ble forstått. Al-Shāfi’ī befaler ektemannen «å frykte Allah» og «ikke å skade henne med hensyn til samleie» ved å forlate henne helt. Ibn Qudāmah (d. 1223) og andre var strengere enn ham og sa at en ektemann er forpliktet til å tilfredsstille sin kones seksuelle behov jevnlig. Al-Shāfi’ī og disse juristene erkjente at å ikke være intim med sin kone i det hele tatt ville være følelsesmessig skadelig.

Videre virker Al-Shāfi’īs brede formulering mot slutten av sitt svar («ingen kan tvinges til det») å være en generell observasjon om karakteren av ekteskapelig sex som en gjensidig behagelig aktivitet, spesielt siden han erkjenner at en ektemann som avstår fra sex helt, er skadelig for sin kone. Det var ikke uvanlig for jurister å utlede bredere poeng når de diskuterte en spesifikk sak eller relatere den tilbake til sine sosiale eller moralske verdier. Al-Shāfi’īs vane var å formane menn til å behandle kvinner på best mulig måte. Da han diskuterte saken med å skille seg fra en menstruerende kone bare noen få sider tidligere, sier han for eksempel: «Allah Den Allmektige har pålagt god oppførsel, å avslutte på beste måte, og Han har forbudt skade. Å skille seg fra en menstruerende kvinne er skadelig for henne». Han formidler den juridiske avgjørelsen ikke som en tom mekanisk regel, men heller som en som er forankret i verdiene til god skikk (al-ma’rūf), utmerket atferd (al-iḥsān) og unngå skade. Vi kan forutsette at han ville ha lagt tilsvarende verdier til grunn på spørsmål om hvorvidt det er akseptabelt for en mann å fysisk påtvinge seg en motvillig kone eller konkubine.

Prinsippet som utviklet seg i Al-Shāfi’īs lovskole er at enhver seksuell aktivitet som medfører skade, er definert som ulovlig selv om det skjer i et ellers gyldig forhold. Al-Nawawī (d. 1277) uttrykker denne viktige generelle regelen i sammenheng med å fullbyrde et ekteskap med en kvinne av liten vekst: «Hvis det er mulig å ha samleie med henne uten å skade henne, kan han gjøre det. Hvis det ikke er mulig for ham å ha samleie med henne uten å skade henne, har han ikke tillatelse til å ha samleie med henne.» Fysisk vold var selvfølgelig alltid forbudt, og juristene var også opptatt av emosjonell skade. Men hvordan kan vi juridisk definere seksuell skade, spesielt i en psykologisk sammenheng? Ville en slik definisjon endre seg avhengig av ulike tider, steder og samfunn?

De fleste typer fysisk skade, som blåmerker eller arr, er lette å identifisere og er derfor tydelig forbudt. Andre typer skade er mer subtile og kan variere i henhold til et samfunns skikker. Derfor regulerer Koranen seksuelle forhold i henhold til det som er “vanligvis bra” (customarily good), noe som tar hensyn til ulike sosiale forhold. Det er mulig mangel på helhjertet og entusiastisk samtykke i hvert eneste intime møte ikke ble ansett som like følelsesmessig skadelig for våre forfedre som det gjør for folk i dag. Likevel så de tidlige muslimene fortsatt på samtykke som en moralsk nødvendig komponent i et ideelt seksuelt forhold basert på lykke, gjensidig nytelse, kjærlighet og medfølelse.

Maskulinitet i islam

Al-Shāfi’īs følsomhet for kvinners bekymringer ble sannsynligvis påvirket av hans forståelse av tradisjonell islamsk maskulinitet, da han sa: «Manndom (al-murū’ah) baserer seg på fire søyler: god karakter, generøsitet, ydmykhet og hengivenhet. De rettferdige forgjengerne forestilte seg ikke maskulinitet som involverte ‘alfa-han’ eller ‘sjekkeartist’-atferd. En ekte mann i islam er ærefull mot kvinner, uselvisk, ydmyk og mild, ikke dominerende eller overtrampende. Muḥammad ibn al-Naḍr al-Ḥārithī (d. ≈ 800)24 sa: «Den første delen av mannlighet er et lystig ansikt. Den andre delen er kjærlighet og vennlighet (tawaddud) til folk. Den tredje delen er å tilfredsstille andres behov.»

Allah sier: «Lev sammen med kvinner på en ærefull måte.» Profeten (fvmh) sa: «De mest fullkomne i troen blant troende er de med den mest fremragende karakteren, og de beste av dere er de som oppfører seg best mot kvinnene sine.» Profeten (fvmh) sa også: «Jeg befaler dere å være gode mot kvinner.» I en annen versjon av denne tradisjonen sa Profeten (fvmh): «Sannelig, Allah befaler dere å være gode mot kvinner, for de er deres mødre, søstre og tanter.» Formaninger av denne arten er tallrike i Profeten (fvmh) sin sunnah, som påpekt av Ibn ‘Asākir (d. 1176): «Mange profetiske tradisjoner er blitt referert til angående pålegg om god behandling av kvinner og befalingen om å beskytte dem og ta vare på dem.» Menn blir med andre ord dømt av Allah basert på hvordan de behandler kvinner. Hvis det er tilfelle, hvordan kan en mann som frykter Allah i det hele tatt vurdere å skade eller utnytte en sårbar kvinne?

For å oppsummere er seksuell aktivitet i islam kun lovlig i et anerkjent juridisk forhold, som i vår tid utelukkende er ekteskap. Enhver annen type seksuell relasjon er ulovlig, da utroskap og utenomekteskapelig sex regnes som store synder. Lovlige seksuelle forhold bør være basert på kjærlighet og medfølelse. Tvungen sex eller voldtekt motsier denne grunnverdien, i tillegg til å ulovlig skade offeret. Videre forstod de tidlige muslimene at en ekte mann i islam var ærefull mot kvinner; Sterk, men mild, beskyttende, men ydmyk, tilgivende og barmhjertig, og ikke krenkende.

Straff for voldtekt i islam

Juristene klassifiserte voldtekt som «tvang til å begå ulovlig seksuell omgang «(al-ikrāh ‘alā al-zinā’)”, og dermed ble det straffeforfulgt under lovene knyttet til utenomekteskapelig sex og utroskap. Hvis en kvinne hadde blitt tvunget inn i et ulovlig seksuelt forhold, fritok dette henne fra skyld i forbrytelsen. I denne spesifikke konteksten var samtykke en viktig juridisk faktor for å fastsette utfallet.

For å klargjøre begrepene så stammer det engelske ordet ‘rape’ fra det latinske ordet ‘rapere’, som betyr å gripe, å bortføre med makt eller å plyndre. I dagens vanlige språkbruk betyr ‘rape’ å tvinge noen til å ha sex mot deres vilje, ved å bruke vold eller truende atferd.
Den klassiske lærde Ibn ‘Abd al-Barr (d. 1070) oppsummerer den islamske lovens regelverk angående voldtekt som følger:
Lærde er enige om at voldtektsmannen må straffes med ḥadd-straff hvis det er klare bevis mot ham som rettferdiggjør ḥadd-straff, eller hvis han tilstår det. Hvis bevisene ikke er like klare, pålegges han en skjønnsmessig straff. Det pålegges ingen straff på henne hvis det er sant at han tvang henne og overmannet henne… Vi kjenner ikke til noen uenighet blant lærde om at kvinnen som har blitt voldtatt ikke skal bli straffet.

I motsetning til tilfeller av utroskap (som krever at den strenge og usannsynlige betingelsen om at fire troverdige vitner må ha sett samleie, oppfylles) bemerker Ibn ‘Abd al-Barr at voldtektssaker hadde en lavere standard for bevisførsel, for eksempel folk som hørte kvinnen rope om hjelp (istighāthatuha). Verken Profeten (fred være med han) eller noen av de tidligere nevnte kalifer påla noen gang et voldtektsoffer å fremskaffe fire vitner.

Samtykke er den avgjørende faktoren som skiller en sak med utroskap eller utenomekteskapelig sex, der både mannen og kvinnen straffes, fra en voldtektssak, der kvinnen eller offeret ikke holdes ansvarlig. Ofrenes manglende samtykke til et ulovlig seksuelt forhold beskyttet dem mot straffeforfølgelse. Al-Ḥasan al-Baṣrī sa: «Det er ingen juridisk straff for en kvinne som er blitt tvunget.» Ibn Qudāmah bemerker at en kvinne bare kunne straffeforfølges for utroskap hvis hun gjorde det «av fri vilje». Han skriver: «Hvis hun ble tvunget til det, er det ingen juridisk straff for henne.» Og Ibn al-Qayyim skriver: «Det er ingen juridisk straff for kvinnen tvunget til utroskap.» Kort sagt ble enhver form for voldelig eller tvunget seksuell aktivitet utenfor et lovlig anerkjent forhold ansett som en voldtektshandling (al-ightiṣāb), og offeret ble ikke holdt ansvarlig. Hvis et overgrep skjedde innenfor ekteskapet, ble det betraktet som den ulovlig handlingen “vold i hjemmet”.

Hadde muslimske menn tillatelse til å voldta kvinnelige krigsfanger? Virkeligheten under krig gjennom historien var at menn, kvinner og barn ble tatt som fanger. En kvinnelig fange kunne bli en del av en muslimsk husholdning og det bredere muslimske samfunnet hvis hun enten omfavnet islam eller tilhørte ‘Bokens Folk’ (det vil si jødisk eller kristen). En kvinnelig krigsfange i et juridisk anerkjent seksuelt forhold til sin verge er en konkubine, og betingelsen for en slik relasjon er at kvinnen forsørges og ikke misbrukes/skades.

Slik lignet et forhold mellom en verge og en konkubine i et hushold et ekteskap mellom en mann og en fri kvinne. Ordet for ‘konkubine’ (al-surrīyah) er lingvistisk forbundet med ordet for ekteskapskontrakt (al-nikāḥ). Ledende leksikograf Ibn Manẓūr (d. 1311) sa ordet har sin opprinnelse i “’privatliv,’ som er ekteskap. Hvis en konkubine fikk barn med sin verge, ville barna bli født frie, og hun ville automatisk bli satt fri ved hans død, om ikke tidligere. Hun skulle ikke bli solgt eller skilt fra barna sine, enten de var vergens barn eller fra før ham under noen omstendighet. Det faktum at avgudsdyrkere ikke kunne bli konkubiner indikerte også at forholdet måtte være åndelig kompatibelt, som om det var et ekteskap. Dette underbygger at disse kvinnene, som Koranen omtaler som “det din høyrehånd formynder over/beskytter”, ikke skulle behandles som sexslaver eller eiendom.

Konkubinat i tidlig islam lignet derfor ekteskap på̊ flere måter, og senere jurister gjorde slike juridiske analogier eksplisitte. Derfor er det mer hensiktsmessig å forstå̊ forholdet mellom verge og konkubine i form av samfunnskontraktsrett fremfor eiendomsrett. Personer under formynderskap ble ikke betraktet som rene varer av tidlige muslimer. Om en formynder bare slo en slave i ansiktet var det moralsk grunnlag for at de skulle bli frigitt, slik Profeten (fvmh) hadde beordret.

Under Umar ibn al-Khattab oppsto det en hendelse hvor kalifen hardt straffedømte en mann som hadde hatt samleie med en kvinnelig krigsfange uten at det forelå en formelt godkjent juridisk relasjon. Forbrytelsen hadde vært regnet som enda større om kvinnen ikke hadde samtykket til samleie. Muslimene kunne ikke bare plukke opp slavinner eller fanger fra slagmarken og ha sex med dem, samtykkende eller ei.

Basert på denne presedensen forbød de tidlige juristene kategorisk voldtekt eller annen form for seksuell omgang på slagmarken på det sterkeste. Voldtekt har derfor aldri blitt tillatt i islam i noen form, ei heller som et våpen i krig.

Til slutt: Det er ikke nødvendig med fysisk vold for at en voldtektsforbrytelse skulle anses som begått. En mann som truet en kvinne til å ha sex med ham eller på annen måte utnyttet hennes sårbarhet, ble skyldig i voldtekt selv om han ikke hadde påført kvinnen fysisk skade.
Kort oppsummert er voldtekt av kvinnelige krigsfanger, og selv samtykkende sex med dem utenfor en juridisk anerkjent relasjon, strengt forbudt og sidestilt med utroskap. Dette juridiske rammeverket søkte å hindre alle former for seksuell aktivitet utenfor ekteskap og konkubinat, og forbød alle typer seksuell skade.

Men hva med seksuell vold i et ellers lovlig forhold? Er en mann tillatt å ‘voldta’ sin kone eller sin juridisk ervervede konkubine? Før vi besvarer dette spørsmålet, må̊ vi først plassere slaveri i islam i en kontekst, som er den nå̊ avskaffede sosiale institusjonen konkubinat opererte innenfor.

Er slaveri og konkubinat fortsatt gyldig i islam?

Slaveri var en sosial og økonomisk skikk som islam arvet. Salget av eksisterende slaver og ervervelsen av nye ved å fange krigsfanger ble ansett som en sosial realitet som måtte reguleres. Det ble lagt begrensninger på ervervelse av nye slaver, mens frigjøring av slaver ble oppmuntret til på flere måter. Muslimske lærde erkjente alltid at slaveri var skadelig (ḍarar), fordi en slave ikke var fri til å ta sine egne valg eller fullt ut nyte fruktene av sitt arbeid. Ikke desto mindre var det en virkelighet som man måtte ha regler for å ha orden på̊.

Skikk (al-’urf) utfyller sharị̄’ah og tillater muslimer å dra nytte av større fleksibilitet og tilpasning til den stadig skiftende menneskelige tilstanden. Men kunne skikk være autoritativ nok til å forby det Allah og Hans sendebud (fvmh) hadde tillatt? Svaret var ja. En muslimsk hersker eller stat kunne administrativt begrense eller forby noe som ellers var tillatt, forutsatt at dette fremmet en felles gode som var i samsvar med lovens høyere mål (maqāṣid al-sharī’ah). Dette juridiske prinsippet er kjent som ‘å begrense det tillatte’ (taqyīd al-mubāḥ). Fra midten av 1800-tallet begynte muslimske lærde å anvende denne juridiske prosedyren for å begrense og avskaffe slaveri. Muḥammad ‘Abduh (d. 1905) og Rashīd Riḍā (d. 1935) er blant de mest bemerkelsesverdige talsmenn for denne posisjonen fra det 20. århundre.

Det osmanske riket tok skritt for å avskaffe slaveri under reformperioden Tanzimat (1839-76) og signerte til slutt antislaveri Brussel-konferanseavtalen fra 1890. Muslimske nasjoner er nå en del av FNs traktat fra 1956, ‘Supplementary Convention on the Abolition of Slavery, the Slave Trade, and Institutions and Practices Similar to Slavery’. Dette er en gyldig og bindende traktat som er til nytte både for muslimer og menneskeheten som helhet. Lovene som hindrer muslimer i å skaffe nye slaver, er de samme lovene som beskytter muslimer mot å bli slaver.

Hvorfor tillot islam slaveri?

Hvorfor tillot islam slaveri i utgangspunktet hvis det er uønsket? Vi kan forstå fra historien at veien til universell frigjøring var lang og blodig. I Amerika måtte det en borgerkrig som kostet en halv million menneskeliv til for å avskaffe slaveriet. Å rykke opp en så rotfestet institusjon kan ikke gjøres veldig raskt, derfor støttet heller ikke Jesus og de tidlige kristne fullstendig avskaffelse. Ifølge den klassiske Encyclopaedia of Religion and Ethics, ville «umiddelbar avskaffelse eller forsøk på avskaffelse av slaveri i Romerriket sannsynligvis ha ført til at samfunnsstrukturen kollapset.»

Slaveri før islam var også dypt forankret i økonomien og kulturen i den før-moderne Middelhavsregionen og Midtøsten. Det ville ha vært vanskelig for folk i den tidsalderen å forestille seg at økonomien kunne fungere på noen annen måte, da det alltid hadde vært slik før islam og i kongeriker over hele verden. Tenk deg en landsby der matforsyningen ble opprettholdt av slavearbeid. Hvis alle slaveri over natten ble ulovlig og alle slaver måtte frigis, ville disse menneskene umiddelbart blitt hjemløse og deres eiere, som ville lidd betydelige økonomiske tap, ville ikke ha kunnet betale lønn til sine tidligere slaver. Uroen i denne landsbyen ville ha påvirket nabobyene de handlet med, og det ville ha ført til en økonomisk krise i hele regionen. Ikke å for å glemme at de fleste slaveeiere sterkt ville ha motstått en omfattende juridisk forordning som gikk imot deres økonomiske interesser.

Ved å ta innover oss disse fakta kan vi forstå at avskaffelse ikke var sosialt eller økonomisk tenkelig før den tidlige moderne perioden. Det var rett og slett ikke mulig for Profeten (fvmh) å avskaffe slaveri fullstendig i en håndvending. En klokere tilnærming var gradvis å tilskynde frigjøring og begrense slavehandelen, på samme måte som islam gradvis forbød alkohol i stadier.

La oss trekke en analogi til dagens problem med forbruk av fossilt brensel, forurensning og klimaendringer. Fossilt brensel er dypt forankret i den moderne økonomien, brukt til transport, elektrisitet og som handelsvare. Vi vet at forbrenning av disse drivstoffene skader planeten og økosystemet. Til tross for denne kunnskapen ville det vært umulig å forby fossilt brensel ved dekret over natten, selv om alle verdens land ble enige om det. Den globale økonomien ville kollapset, matforsyningene ville minske og folk ville lide sterkt. Kanskje 500 år fra nå vil fremtidige generasjoner som er skadelidende på grunn av klimaendringer se tilbake på oss med forakt: Hvordan kunne vi være så egoistiske og umoralske? Var det ikke klart hvor skadelige disse drivstoffene var? Men de av oss som lever i denne situasjonen i dag, vet at vi har liten innflytelse over konfigurasjonen av den globale økonomien, og at vi har lite annen mulighet enn å delta i bruken av fossilt brensel, direkte eller indirekte, for øyeblikket. Vårt eneste realistiske alternativ er gradvis å støtte utfasing av fossilt brensel fra den globale økonomien.
På samme måte kunne ikke Profeten (fvmh) realistisk avskaffe slaveri i Arabia ved et enkelt dekret. I stedet innførte han viktige paradigmeskifter og regler som åndelig og juridisk motiverte muslimer til å frigjøre slaver, samtidig som han begrenset de juridiske mulighetene for å skaffe slaver og reduserte mulighetene for misbruk. Dette ledet til slutt til den universelle avskaffelsen av slaveri som muslimer praktiserer i dag.

Følgesvennene forsto at menneskets naturlige og grunnleggende tilstand er frihet. Kalifen Umar ra. irettesatte en gang en av sine guvernører for misbruk under hans tilsyn og sa: «Siden når har du underkastet folk slaveri, når de ble født frie av sine mødre?» Den klassiske juristen al-Sarakhsī (d. 1090) betonet at frihet er menneskehetens opprinnelige tilstand, og slaveri er en anomali. I de tidligste Koran-åpenbaringene ble frigjøring av slaver roset som en måte å komme inn i Paradiset på. I surah 2, ayah 177 poengterer Allah at sann fromhet ligger i å bruke penger på å frigjøre slaver. Den obligatoriske muslimske veldedighetskatten (al-zakāt) kunne brukes til å frigjøre slaver, og frigjøring av slaver ble også oppmuntret til som en form for soning når en hadde syndet. Slaver hadde også mulighet til å forhandle om en kontraktavtale som ville føre til at de ble frigjort etter en viss inntjening (mukātabah).

Som vi kan se, var det flere måter eksisterende slaver kunne bli frigjort på, mens nye slaver bare kunne skaffes som krigsfanger eller som barn født av to slaveforeldre. I det uheldige tilfellet av kamp mot en fiendtlig aggressor, pålegger Allah muslimer å binde krigsfangene stramt, for deretter å vise dem generøsitet ved å la dem gå uten å kreve løsepenger eller frigi dem mot løsepenger. Hvis krigsfanger kunne bli frigjort uten å sette samfunnet i fare eller miste forhandlingsmakt opp mot en aggressiv fiende, var det den anbefalte handlemåten, som Profeten (fvmh) sa: «Mat de sultne, besøke de syke, og løslate fangene.» Selv om fanger beholdes, må de behandles med verdighet, som påbudt av Profeten (fvmh) sa: «Jeg befaler dere å behandle fangene godt.»

Den mest forkastelige kilden til å skaffe slaver – direkte kidnapping og menneskehandel – ble fordømt av islam. Profeten (fvmh) sa: «Allah sa: Det er tre personer som jeg vil motarbeide på Oppstandelsens dag: en mann som gir sitt ord ved meg, men viser seg å være troløs, en mann som selger en fri person, og en mann som ansetter en arbeider, men ikke betaler han lønn.» Denne tradisjonen forbyr kidnapping og å gjøre mennesker som allerede er frie til slaver. Dermed fjernes en av de viktigste kildene til slavehandelen. Ved å tilby flere mekanismer for å frigjøre slaver og begrense skapelsen av nye slaver, legges grunnlaget for universell frigjøring. Men hvilken behandling foreskrev islam av mennesker som allerede var slaver?

Behandling av slaver i islam

Allah sier i surah 4, ayah 36: “Og tilbe Gud, og ikke likestill noe som helst med Ham. Og vær god mot foreldrene og slektninger og foreldreløse og trengende og nære naboer og fremmede naboer og deres følgesvenner og veifarende og dem som er under deres høyre hånds beskyttelse/formynderskap. Sannelig, Gud liker ikke de som er arrogante (innbilske) og skrytepaver (egoister).”
Dette verset befaler muslimer å behandle slaver (de som er under din høyre hånds formynderskap/beskyttelse) på den «beste måten» (al-ihsān), akkurat som en skal være gode mot foreldre, naboer, samfunnsmedlemmer og så videre. Verset forbyr også arroganse overfor slaver og tjenere.

Ifølge Al-Qurtubī skal det symbolske bildet av ‘høyre hånd’ formidle en følelse av ansvar og omsorg. Det ble også oppmuntret til å omtale slaver som ‘tjenere,’ ‘unge menn og kvinner’ og andre slike ikke-krenkende termer. Profeten (fvmh) sa: «La ingen av dere si: Min slavegutt og min slavepike. Alle dere er Allahs slaver, og alle deres kvinner er Allahs slaver. La ham heller si: Min unge mann og min unge kvinne.» Gjennom denne beskrivelsen ble slaver ikke lenger betraktet som bare umenneskeliggjort eiendom som kunne brukes, misbrukes og forkastes etter ønske, men heller som brødre og søstre i tro, som familiemedlemmer, med rett til lik mat og klær som deres verge og beskyttelse mot skade.

Følgesvennen Abu Dharr ble en gang spurt hvorfor han hadde på seg de samme klærne som tjeneren sin, og han svarte at Profeten (fvmh) hadde fortalt ham: «De er brødrene dine og tjenerne dine. Allah har plassert dem i hendene dine. Den som har sin bror under seg, skal mate ham med den samme maten han spiser, kle ham med de samme klærne han bruker, og ikke legge en byrde på ham utover hans evne. Hvis du legger en byrde på ham, så hjelp ham.» Ibn Ḥajar al-‘Asqalānī (d. 1449) kommenterte denne tradisjonen med: «Plasseringen av ordet ‘brødrene dine’ før ‘tjenerne dine’ indikerer viktigheten av fellesskap.» I en annen beretning fra Jābir, befalte Profeten (fvmh) god behandling av dem under formynderskap, og han pleide å si: «Mat dem med den samme maten du spiser, kle dem med de samme klærne du bruker, og ikke torturer skapningen til den allmektige Allah.» Disse tradisjonene oppmuntret samtidig til likestilling i tro og verdighet, samtidig som de forbød mishandling.

Gode handlinger mot slaver ble regnet som belønningsverdige handlinger av veldedighet. Profeten (fvmh) sa: «Hva enn du gir å spise til tjeneren din, er veldedighet for deg.» De skulle ikke overarbeides eller belastes, men heller behandles med mildhet og verdighet. En mann kom til Profeten (fvmh) og spurte: «Å, Allahs sendebud, hvor mange ganger skal jeg tilgi tjeneren min?» Profeten (fvmh) sa: «Sytti ganger hver dag.» På den annen side blir de som oppfører seg ondt mot sine slaver truet med utestengelse fra Paradis, som Profeten (fvmh) sa: «Han vil ikke komme inn i Paradis som er en ond verge.»

Fordi slaver hadde rettigheter, ville de som ikke oppfylte sin del av den sosiale kontrakten måtte frigi slaven. Profeten (fvmh) sa at den som slår sin slave, må bøte ved å frigjøre ham. Uetisk misbruk begrenset seg ikke bare til slag og overdrevent arbeid. Det inkluderte også harde og nedverdigende ord. Abū Bakr forbannet en gang noen av sine slaver og Profeten (fvmh) irrettesatte han for det. Den dagen frigjorde Abū Bakr noen av sine slaver. Selv små fornærmelser mot slaver ble tatt veldig alvorlig av følgesvennene. Umar ra. passerte en gang en mann som satt og spiste mens tjenerne hans sto. Han ble veldig sint og sa: «Hva er galt med folk som foretrekker seg selv over sine tjenere?»
Videre var Profeten (fvmh) klar over at slaver, tjenere og konkubiner var blant de mest sårbare samfunnsgruppene, så han utstedte alvorlige advarsler mot å utnytte og mishandle dem, selv på sitt dødsleie. Den verste synden mot Allah er å forsømme bønnen, og den verste synden mot mennesker er å utnytte de svake og sårbare, som på den tiden var slaver. Muslimer bør være oppmerksomme på at slike bekymringer opptok Profetens (fvmh) sine tanker i hans siste øyeblikk på jorden. Følgelig er vi også ansvarlige for å beskytte de svake og sårbare i dagens samfunn, inkludert ansatte, arbeiderklassen, de fattige, funksjonshemmede og flyktninger. Nå som vi har etablert de etiske læresetningene som regulerer konkubinat, vil vi undersøke spørsmålet om samtykke innen denne institusjonen.

Samtykke i konkubinat

Det finnes ingen juridiske tekster i klassisk islam fra 8. til 10. århundre som hevder at samtykke fra en konkubine enten er nødvendig eller unødvendig for seksuelle forhold. Tekstene er rett og slett tause om dette spørsmålet. Konseptet om samtykke ble aldri debattert som en juridisk sak, i stedet ble prinsippet om å ikke påføre skade det viktigste operative prinsippet i denne sammenheng. Fraværet av diskusjon om dette som en juridisk sak, beviser imidlertid ikke noe om den moralske statusen til samtykke. Noen ting er så utbredt i en kultur at de anses som selvsagte. Vi har allerede sett at noen av følgesvennene og etterfølgerne forstod seksuell omgang som en handling av gjensidig kjærlighet og hengivenhet, ikke som en handling av dominans, erobring eller dyriske lidenskaper, og at deres oppfatning av mannlighet ble formet av islamske verdier som barmhjertighet og mildhet. Å tvinge noen til sex er direkte i strid med disse guddommelig åpenbarte læresetningene.

Intisar Rabb, professor i islamsk lov ved Harvard University, hevder at forholdet mellom en konkubine og mannen hun bodde hos var som en ekteskapskontrakt, den fastsatte juridisk rett til seksuell nytelse i tilfeller av gjensidig samtykke. Konkubiner var ikke bare stykker eiendom som skulle brukes, utnyttes og forkastes; de hadde rettigheter som var lignende, men ikke identiske, en likeverdig ektefelle.
Forholdet til en konkubine ble beskrevet i detalj i islamske juridiske tekster, noe som viser alvoret i relasjonen. Som tidligere nevnt, er ordet «konkubine» nært knyttet til ordet for «ekteskap» i klassisk arabisk. «Privatliv (al-sirr) er ekteskap, da det holdes konfidensielt. Et juridisk opprettet forhold med en konkubine betydde overhodet ikke at konkubinen var en gjenstand som skulle deles med andre på samme måte som man deler et klesplagg eller husdyr. Forholdet med en konkubine var analogt med ekteskap i den forstand at det var eksklusivt; hun kunne ikke tvinges til prostitusjon og hun kunne ikke deles med andre menn for seksuell omgang. Allah sier: «Tving ikke dine tjenerjenter til prostitusjon hvis de ønsker kyskhet og søker midlertidige goder i dette verdslige liv.» Dette verset ble åpenbart fordi ‘Abd Allāh ibn Ubayy, som var en hykler som latet som om han var muslim, hadde tvunget slavejentene sine til prostitusjon. Videre forbød jurister muslimske menn å ha et forhold med en konkubine som var avgudsdyrkere, men de tillot det med kvinner blant «Bokens folk». Igjen er konkubinat juridisk analogt med ekteskap, ettersom Allah tillater muslimske menn å gifte seg med «kyske kvinner blant dem som fikk Boken før dere.»

Alle lærde var enige om at en mann som hadde samleie med sin kones kvinnelige tjener hadde begått en kriminell handling; De var bare uenige om i hvilken grad han skulle straffes. Dette viser tydelig at en konkubine ikke ble betraktet som en gjenstand. Hvis hun bare ble ansett som eiendom, ville det ikke være noe galt i å dele eiendommen med andre, spesielt ens ektefelle. Eksklusiviteten i det seksuelle forholdet er bevis på at det fungerte som en sosial kontrakt, med gjensidige rettigheter og plikter. Selv om konkubiner var “under forvaltning av den høyre hånd”, ville en verge som brøt sine plikter ved å skade konkubinen, miste sin forvaltningsrett.

Konkubinat ble også implisitt frarådet og motarbeidet gjennom anbefalinger om at forvaltere skulle gifte seg med sine konkubiner og slaver, og dermed heve deres sosiale status, eller å tillate sine tjenere å gifte seg med andre. Allah sa: «Gift de ugifte blant dere og de rettferdige blant deres mannlige og kvinnelige slaver. Hvis de skulle være fattige, vil Allah berike dem av Sin nåde, for Allah er Altomfattende og Allvitende.» Og profeten (fvmh) sa: «Hvis en mann lærer sin tjenestejente gode manerer, gir henne en god oppdragelse, frigjør henne og gifter seg med henne, vil han få en dobbel belønning.» Profeten (fvmh) selv ledet ved eksempel ved å frigjøre sin slave Ṣafīyah, deretter gifte seg med henne og holde en bankett for henne.

Ekteskaps- og konkubinatpartnere var juridisk beskyttet mot skadelig mishandling under en av de fem grunnleggende maksimene i islamsk lov om forbud mot å skade andre. Hvis en forvalter alvorlig skadet sin konkubine erklærte mange lærde at hun automatisk ville bli satt fri, og myndighetene kunne straffe overgriperen. Det er nærliggende å legge til grunn at seksuelt overfall er en form for mishandling, og derfor inngår under forbudet om å påføre skade.

Den tidligere diskuterte saken der en mann hadde ulovlig samleie med tjenestepiken til sin kone, er illustrerende i denne sammenheng. Lærde tolket denne hendelsen som en særlig stor forbrytelse hvis mannen hadde tvunget seg på tjenestepiken mot hennes vilje. Ibn al-Qayyim har skrevet sterke ord i fordømmelse av denne handlingen, og skriver tvang til seksuell omgang er en alvorlig overtredelse og kriminell handling, som han kaller muthlah. Muthlah betyr bokstavelig talt tortur eller lemlestelse. Som al-Shāfi’ī, ser det ut til at han uttrykker en avsky mot tvunget sex generelt, ikke bare utroskapelig voldtekt, ved å bruke den bredere frasen «tvang til samleie» (al-ikrāha ‘alā al-waṭ’). Dette er også i tråd med hans forståelse, referert til tidligere, om at seksuell omgang i grunnleggende forstand bygger på gjensidig nytelse.

Feiltolkning av tekster som nevner konkubiner

La oss kort undersøke måten noen tekster om konkubiner blir sitert på internett for å ‘bevise’ at islam gir tillatelse til voldtekt. Som en generell regel for tolkning av hadith, må man samle alle tekstene om et bestemt emne for å få det fulle bildet av en hendelse, fenomen eller begrep. Enkelthadither er bare øyeblikksbilder i et mye større bilde. Fortellingen som mest brukes til å fordømme islam som seksuelt voldelig er følgende:
Abu Sa’īd al-Khudrī rapporterte at under slaget ved Ḥunayn sendte profeten (fvmh) en hær til Awṭās, og de støtte på fienden og kjempet mot dem. Etter å ha overvunnet dem og tatt dem til fange, avholdt følgesvennene seg fra å ha samleie med de kvinnelige krigsfangene fordi deres ektemenn var avgudsdyrkere. Deretter åpenbarte Allah verset: «De som er forbudt for dere er gifte kvinner, unntatt de som er under oppsyn av deres høyre hender.»

Denne korte og avkortede teksten mangler noen viktige poeng, herunder setningene som følger i Koranen: “Det er lovlig for dere å oppsøke alle kvinner unntatt disse, slik at dere kan tilby dem midlene deres og beskytte dem gjennom ekteskapsbånd, men ikke for å misbruke dem til å tilfredsstille egne lyster.” Fortellerne av denne tradisjonen var nærmere tilknyttet den historiske konteksten Koranen og Sunnah var åpenbart og, og ikke minst til det bredere etiske verdensbildet i samtiden, og de forstå aldri denne hadithen som en tillatelse til å begå seksuelle overgrep. De kjente til det større bildet fordi de hadde viet livene sine til å bevare profetens (fvmh) lære. De kunne fylle inn de manglende detaljene selv. Men folk som lever langt unna disse virkelighetene, som ikke forstår klassisk arabisk eller vet mye om islamske kilder eller til og med verdenshistorie generelt, finner slike tekster vanskelige å tolke. Noen ganger blir disse tekstene misforstått på grunn av manglende kunnskap, mens andre bevisst bruker tekstene som våpen for å angripe islam av politiske årsaker. De leser inn i teksten ting den ikke sier, istedetfor å utføre eksegeses eller tafsir, som er å nøyaktig trekke ut den bredere betydningen fra en kritisk lesning av teksten.

Underforstått i teksten over, som bekreftes av andre tekster, er at de kvinnelige krigsfangene frivillig hadde konvertert til islam og forlatt sin avgudsdyrkende livsstil og deres voldelige ektemenn. I stedet for å bli tvunget til å bli konkubiner, omfavnet kvinnene fra avgudsdyrkende tradisjonene frivillig islam, for som Allah sier: «Det er ingen tvang i religionen.» Siden polyteister og avgudsdyrkere ikke kunne bli konkubiner, er deres aksept av islam en indikasjon på at de samtykket til å komme inn i en husstand innenfor rammene av et konkubinatforhold. Disse fangene hadde muligheten til å beholde sin opprinnelige religion, men av ulike grunner tilbød inngåelse av et konkubinatforhold et alternativ som mange valgte å akseptere. Dessuten var den før-islamske beduinkulturen som disse kvinnene kom fra, nedverdigende og farlig for kvinner. Det var vanlig praksis for disse å frata kvinner makt, begrave babyjenter levende og ‘arve’ koner mot deres vilje.

Til slutt, hva skal en forvalter gjøre hvis han ikke klarer å etablere et gjensidig tilfredsstillende forhold til sin konkubine? I denne forbindelse sa Profeten (fvmh) hvis en forvalter og konkubine er uforenlige og ikke passer sammen, skal han selge henne til en annen mann som kan etablere et passende forhold med henne, med sikte på å heve hennes sosiale status eller kanskje gifte seg med henne. Denne separasjonen ligner en skilsmisse. Profeten (fvmh) understreker at under ingen omstendighet kan han mishandle henne, verken fysisk eller emosjonelt – fordi han må respektere hennes iboende menneskelige verdighet som «Allahs skapning.»

Konklusjon

Islam har forbudt alle former for seksuell vold mot kvinner. Et konkubinatforhold var analogt, selv om det ikke er helt likt, ekteskap med en fri kvinne. Slaveri eller «forvaltning,» og derfor konkubinat, er ikke lenger lovlig gyldig i islam, på grunn av den logiske utviklingen av islamske læresetninger og konsensus mellom muslimske lærde, ledere og nasjoner.

Samtykke, som det primære juridiske kravet for seksuelle forhold, er et tydelig moderne fenomen som oppsto som et resultat av at liberale samfunn har forlatt prinsippet om ekteskap som betingelse for lovlig seksuell omgang. Siden samtykke ikke er et tema i førmoderne samfunn og tekster, har feilinformerte personer påstått at voldtekt er tillatt i islam.

Selv om samtykke i enhver seksuell omgang innenfor ekteskap og konkubinat ikke ble juridisk definert i tidlig islam, forstår en ut fra Koranen og Sunnah i stort at samtykke var og er et viktig moralsk krav i et sunt forhold.

Suksess kommer fra Allah, og Allah vet best.