Økende antall hatangrep mot muslimer og moskeer
På søndag ble fem muslimer skutt utenfor en moské i Toronto. Motivet er ikke klart enda, men mye tyder på at angrepet føyer seg inn i rekken av anti-muslimske terroraksjoner som har funnet sted i Canada de siste årene. Senest forrige måned ble personer i en moské i Mississauga angrepet av en islamofob mann med pepperspray og øks. Hendelsene har brakt til liv minnene om terroren mot Al Noor moskeen i Bærum i 2019.
Uavhengig av hvilken tro en har, bør det oppleves trygt å oppsøke Gudshus. I den konteksten er SIANs gjentatte Koran-brenninger utenfor norske moskeer urovekkende. I løpet av det siste året har Koranen blitt brent utenfor flere moskeer, og SIAN har angrepet muslimer som har forsøkt å intervenere. SIANs budskap er at muslimer bør interneres eller deporteres, og gjennom Koran-brenningen søker de å formidle at vi ikke hører hjemme i Norge. IRN mener muslimer bør få slippe slik rasistisk sjikane når de tar turen til moskeen eller offentlige torg. Vi er særlig opptatt av barns behov for å føle seg fysisk og psykisk trygge. Flere bekymrede foreldre har uttrykt overfor IRN at de nå holder sine barn hjemme fra moskeen. Både høyreekstrem terror og hatmarkeringer rettet mot moskeer medvirker til foreldrenes frykt for barnas sikkerhet.
Når SIAN – ofte med politibeskyttelse – får lov til å stå på boligområder og moskeer å spre hat, settes rasisters frihet til å hetse minoriteter over minoriteters rett til vern mot slik hets. Dette blir særlig påtakelig når myndigheter og opinionsdannere gjør retten til å avholde slike hatmarkeringer til en fanesak for forsvar av ytringsfriheten.
Hvorfor Koran-brenningene må forstås som hat, snarere enn verneverdige ytringer
Koran-brenningene kan ikke fortolkes som isolerte «ytringer», men må forstås i lys av budskapet som formidles, hvem som formidler det og med hvilken intensjon. Det er ikke nødvendigvis ildspåsettelsen i seg selv som provoserer, men det handlingen symboliserer.
Det må også tas høyde for den større politiske konteksten handlingen skjer i: Vi befinner oss i et islam- og muslimfiendtlig politisk klima. Muslimer opplever diskriminering, trakassering, pogromer og endog folkemord på grunn av sin tro i flere land. I Norge var 22.juli terroren motivert av islamofobi. Som muslimsk minoritet har vi ikke det privilegiet at vi kan forholde oss likegyldige til det ekstreme tankegodset SIAN forfekter, når vi vet hvor utbredt det er og hvordan det skader vår psykiske helse: I Norge mener 10 % vold mot muslimer er akseptabelt, og 25 % vil ikke ha muslimer i nabolag eller vennekretsen. Nesten all hatkriminalitet basert på religion i Norge er rettet mot muslimer.
De som mener man i ytringsfrihetens navn må akseptere Koran-brenning, ignorerer dette større bildet. De ville neppe argumentert likeledes om antisemitter med et uttalt ønske om å eliminere jøder reiste til områder med jøder for å brenne Toraen. De som legger stolthet i å beskytte hatgruppers rett til å ytre seg, ignorerer også at ytringsfriheten er forankret i verdier som sannhetssøken og demokrati: Ytringsfriheten skal gjøre det mulig å ansvarliggjøre makthavere for maktmisbruk, ikke benyttes som påskudd til å dehumanisere minoriteter. Da kan demokratier fort korrumpere til flertallstyrannier.
Anti-muslimske hatmarkeringer er noe annet enn religionskritikk. Religionskritikk er saklig og kunnskapsbasert, og fremføres på en måte som anerkjenner meningsmotstanderes menneskeverd- og rettigheter. SIAN og Stram Kurs anerkjenner imidlertid verken muslimers trosfrihet eller vår rett til å eksistere. De som hevder SIAN best møtes med motargumenter, utfordres derfor til å svare på følgende: Hvem skal møte opp og ta debatten? Skal muslimer diskutere sitt eget menneskeverd med folk som åpenbart ikke vil lytte til motargumenter?
Veien videre
En bærekraftig måte å forebygge ytterligere utbredelse av anti-muslimsk rasisme på, er å følge FNs oppfordring om å forby rasistiske organisasjoner. FNs konvensjon mot rasediskriminering (ICERD) påbyr Norge å forby organisasjoner som sprer hat og fremmer diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion. I tillegg bør alle gode krefter i samfunnet alliere seg i kampen mot rasisme og islamofobi. Norske opinionsdannere og medier bør ikke bare problematisere problematiske reaksjoner på hatmarkeringer, men også problemdefinere hatorganisasjonene- og ytringene som utløste reaksjonene.
Fysisk vold er ikke en akseptabel motreaksjon mot psykisk vold, og IRN fordømmer den voldelige utageringen vi har sett i Sverige de siste dagene. Atferden er ikke bare kontraproduktiv, den er uislamsk. Ifølge svensk politi virker det som det er kriminelle gjenger snarere enn ordinære motdemonstranter som står bak opptøyene.
Til slutt drister vi oss til å foreslå at neste motdemonstrasjon mot SIAN og likesinnede bør inneholde et kjærlighetsbudskap. Selv om de ikke ønsker oss vel, kan vi ønske dem god bedring fra den sykdommen anti-muslimsk rasisme er. Usolidariske og bitre mennesker har det ikke bra med seg selv, og kanskje litt kjærlighet vil gjøre dem vel.
Islamsk Råd Norge
20.04.22