I samfunnsdiskursen årsaksforklares ofte muslimers ugjerninger med islam, men er virkelig islam skyldig inntil det motsatte er bevist?

For de fleste av verdens 1,8 milliarder muslimer representerer islam et helhetlig vis å leve et liv viet til Gud på. Men over tid har islamofobe krefter, og handlingene til noen få, skapt et inntrykk av at islam primært er en voldsfremmende religion. Under vil noen vanlige spørsmål om islams syn på vold søkes besvart. 

Fremmer islam vold? 

Nei, islam fremmer ikke uprovosert vold. 

Islam styres av et sett med prinsipper (kjent som maqasid ash-shariah): bevaring av religion, liv, intellekt, avkom og eiendom. Verdien av menneskelivet betones i islams hellige tekster, dvs. Koranen og Sunnah. Koranen sidestiller et enkelt mord med drapet på hele menneskeheten, og likestiller det å redde et enkelt liv med å redde hele menneskeheten. Profeten Muhammed (fvmh) definerte de trofaste troende som «de som er mest tilbakeholdne med vold». Islam forbyr til og med idrett hvor dyr gjøres til mål og som tillater slag mot ansikt. 

Siden tyranni og forbrytelser mot menneskeheten dessverre er del av verdens tilstand, tillater imidlertid islam fysisk kraft som avskrekkende middel. Når voldsmakt tas i bruk, skal den kun anvendes på regulert vis med etiske parametre som grensesettere. 

Tillater islam drap på sivile? 

Islam tillater ikke drap på sivile. 

Ingen klassisk islamsk lærd har noen gang støttet drap på sivile. Dette gjelder selv under krigføring som er berettiget. Ukritiske voldshandlinger mot sivile, som ofte tilskrives islam, har derfor intet grunnlag i islamsk lære. Det er av denne grunn at bilbomber, selvmordsbombinger, masseskytinger og andre forbrytelser begått av selvidentifiserte muslimer fordømmes så sterkt av muslimske ledere og samfunn rundt om i verden.  

I islam finnes det ingen rettferdiggjørelse av målrettede angrep på sivile i krig. Slike angrep strider både mot målsetningen i islamsk lov om å beskytte alt liv, så vel som den universelle islamske maksimen som kriminaliserer all unngåelig skade. 

Hva betyr jihad? 

Jihad er et bredt arabisk begrep som i sin essens betyr å anstrenge seg for en god sak, til tross for vanskene som er involvert.  

Islams skrifter bruker begrepet jihad i en rekke sammenhenger. I Koranen refererer jihad til å  forkynne en upopulær sannhet (25:52), til å søke veiledning til tross for hindringer (29:69), og til å motstå forfølgelsen av en selv (2:190) og andre (4:75). Profeten Muhammed (fvmh) brukte også begrepet jihad om å tale sannhet til makten, søke kunnskap, uselvisk tjene sine foreldre og bekjempe det onde i ens sjel. 

Hvordan feiltolkes jihad som terrorisme? 

Væpnet jihad er en siste utvei, regulert av strenge regler. 

Væpnet konflikt kan falle under jihad når visse omstendighter nødvendiggjør det, for eksempel at muslimers tro eller sikkerhet blir fysisk truet, menneskerettighetene blir overkjørt, eller når folks frihet til å praktisere, forkynne og omfavne islam undertrykkes. Islam har strenge betingelser for bruk av voldsmakt som en siste utvei, som inkluderer at sikkerheten til sivile og ikke-militær eiendom ivaretas, og at forræderi, lemlestelse og plyndring ikke forekommer.  Disse reglene for militær jihad ligner moderne “rettferdig krig teori”, men er av langt eldre dato.  

Jihad er med andre ord et langt bredere konsept enn militær krigføring, og selv i dens militære form er den fundamentalt ulikt skremselspropagandaen om jihad som «hellig krig» og «erobringsideologi som tar sikte på verdensherredømme». 

Sier Koranen at man skal drepe de ikke-troende? 

Nei, og særlig et Koran-vers tas ut av sin sammenheng og refereres til uten kunnskapsbasert forståelse. 

En av de mest feilsiterte setningene i Koranen er: «Drep dem uansett hvor du finner dem» (2:191). De som tar denne setningen til inntekt for at Koranen tillater uprovoserte mord på ikke-troende, har verken lest setningen i sin fulle kontekst eller tatt høyde for budskapet om fred, rettferdighet og medfølelse som gjennomsyrer Koranen. Verset handler om aktivt stridende (2:190), og spesielt angripere som de troende frykter de vil måtte  konfrontere på steder Koranen betrakter som hellige, dvs. steder der selv det å kutte trær eller skremme vekk fugler er forbudt. Det verset åpner for er tillatelse til å øve vold mot overfallsmenn – selv når disse angriper på hellige steder. 

Tillater islam forebyggende krig? 

Islam tillater bare forebyggende krig etter en rettferdig krigserklæring, der en troverdig trussel eksisterer, aldri i strid med en fredsavtale eller våpenhvile, og aldri med de som er tilbøyelige til fred. 

Det vestlige begrepet forebyggende krig, eller en krig lansert for å nøytralisere en faktisk trussel eller forestående angrep, ligner begrepet «offensiv jihad» (jihad al-talab) i islam. Offensiv jihad er når et muslimsk lands hær engasjerer en annen militærstyrke utenfor landets grenser. Dette må skje etter en rettferdig krigserklæring (dvs. det foreligger en troverdig trussel), aldri i strid med en fredsavtale eller våpenhvile, og aldri med de som er tilbøyelige til fred. 

I førmoderne tider ble offensive krigshandlinger ofte sett på som offensive i handling,  men defensive i formål. Alle førmoderne stater var i teorien i krig med hverandre, med mindre det forelå en fredsavtale. Derfor opererte de etter  tanken om offensiv politikk som det beste forsvar. Det er først i moderne tid at fredelige relasjoner mellom stater har blitt normen. Klassisk islamsk juridisk teori tok ganske enkelt utgangspunkt i den førmoderne historiske konteksten når den tillot offensive angrep mot troverdige trusler. I dag er muslimske stater traktatbundne til ikke å utføre offensive angrep, bortsett fra innen rammene av internasjonal lov. 

Er det spesifikke regler for krig i islam? 

Ja, islam har mange forskrifter for å minimere ødeleggelsen ved krig.  

Tap av liv minimeres av strenge regler mot å rette angrep mot sivile og ikke-stridende.  Tap av eiendom minimeres av regler mot plyndring land og nedkutting av trær. Krigsfanger må også behandles humant, og troende oppfordres til å løslate dem betingelsesløst, mot en rimelig løsepenge eller ved å gi dem realistiske måter å frigjøre seg selv på gjennom rettferdig arbeid. 

Et av de overordnede målene med islamsk lov er å minimere skade og maksimere samfunnsnytte. Til tider kan dette kreve bruk av våpen for å sikre fred. I disse tilfellene krever islamsk lov at muslimske hærstyrker opptrer moralsk rettskaffent. Koranen (8:61) sier også at kriger bør avsluttes så raskt som mulig: «Og om de viser tilbøyelighet til fred, så vær også du tilbøyelig til det, og sett din lit til Allah, sannelig Han er den Althørende, den Allvitende.»  

Spredte islam seg gjennom vold og tvungne omvendelser? 

Spredningen av islam skjedde gjennom kunnskapsformidling, handel, ekteskap og migrasjon.  Vektleggingen av at troen var for alle, samt rettferdighet og enhet på tvers av sosial klasse, bidro til budskapets appell.  

Historikere har diskreditert fortellingen om at islam ble utbredt på grunn av tvungne konverteringer. Mens tilfeller av tvungne konverteringer forekom, var dette klare brudd på islamske retningslinjer og aldri normen. 

Tvungne konverteringer er helt klart forbudt i islam. Gud sier i Koranen: «Det er ingen tvang i religion,» (2:256). Å tvinge noen til å praktisere islam er i strid med religionens hensikt:  Som er at individer skal bygge et oppriktig og ekte forhold til sin Skaper. Påstander om tvungne omvendelser har vært en del av anti-islamske narrativer i århundrer. Som den britiske orientalisten De Lacy O’Leary skrev i 1923: «Beretningen om fanatiske muslimer som feier gjennom verden og påtvinger islam gjennom sverdet, er en av de mest absurde mytene som historikere noensinne har spredt. »

Hvordan behandler islam religiøse minoriteter? 

Religiøs toleranse har historisk sett vært et kjennetegn på muslimske samfunn. 

Religiøse minoriteter har i islamsk historie vært kjent som dhimmier, som betyr den «beskyttede klassen». Det reflekterer det faktum at de i henhold til islamsk lov nøt Guds dhimmah (beskyttelse), der de kunne leve i sikkerhet og praktisere sin religion uten trakassering. Tilstedeværelsen av andre religiøse samfunn i muslimske majoritetsland i dag er et av de klareste bevisene mot påstanden om at islam krever at ikke-muslimer konverterer.  Mange ikke-muslimske minoriteter hadde blomstrende samfunn innenfor hovedstedene i store byer under islamsk kontroll i århundrer (det var kristne kvartaler i Damaskus, Jerusalem og koptisk Kairo, for eksempel) hvor de opererte under sine egne religiøse rettssystemer. 

Er blasfemi straffbart med døden? 

Koranen forteller muslimer som møter på blasfemi eller krenkelser av Gud og Hans religion, ganske enkelt skal vende seg bort til samtalen endres (6:68, 4:140).  

Når  hedningene fra Quraysh ville kalle Profeten ‘mudhammam’ (den vanærede) i stedet for hans navn Muhammed (den prisverdige), sa han grasiøst til til sine følgere: «Er dere ikke overrasket over at Gud til og med har avverget Qurayshs fornærmelser? De fornærmer en mann som heter Mudhammam, mens jeg er Muhammed! (Sahih Bukhari). 

Historisk sett betydde et angrep på profeten Muhammed et opprør mot den muslimske statens grunnlov. Lærde bemerker at de som ble henrettet mens Profeten levde,  var krigshissere og samfunnstrusler, de var ikke bare fornærmere eller fredelige motstandere av islam. I tillegg kan islamske rettsregler bare håndheves av en styrende myndighet, ikke alminnelige muslimer. Den alminnelige  muslims plikt i møte  med blasfemi strekker til å kopiere profetens milde karakter, imøtegå feilinformasjon om ham og ta til orde for harmoniske samfunn som avviser skjending av religiøse symboler og personer. 

Tillater islam æresdrap? 

Sharia har nulltoleranse for æresdrap med utgangspunkt i klare regler satt av Profeten Muhammed 

Ifølge islamsk lov har enhver mann som dreper sin kone eller partner begått mord, selv om han kun indirekte var involvert i drapet. Islam er ikke skyldig i såkalte æresdrap, men en del av løsningen. Islam advarer mot mot å krenke sikkerheten til uskyldige mennesker generelt, og fordømmer misbruk av kvinner spesielt. 

Vold mot kvinner er et universelt problem som strekker seg langt utover en bestemt religion.  Å fremstille det som et særegent trekk ved muslimske samfunn som følge av islamsk lære, er ikke bare uærlig, men underslår det reelle omfanget av dette globale problemet. Narrativet om islam som forklaring på vold mot kvinner står i veien for innsatsen for å beskytte sikkerheten og verdigheten til alle kvinner, og underkjenner at islamsk lære har redusert utbredelsen av slik vold blant muslimer. 

…………………………………………………………………………………………………….. 

Oversatt fra Peace & Violence | Yaqeen Institute for Islamic Research