Det offentlige ordskiftet etter det anti-muslimske drapet på Tamima Nibras Juhar vitner om en berøringsangst når det gjelder islamofobi som begrep og fenomen i Norge. Det prates i generelle vendinger om høyreekstremisme, men man kvier seg for å sette bjellen på katten.

Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver i Aftenposten 13.09.25 at for å kunne motvirke høyreekstrem vold «kan det hjelpe å vite hvordan den ser ut, hvem som står bak og hva som driver den». De kobler høyreekstremisme til rus, psykiatri og nettradikalisering. Vi er enige i at en korrekt diagnose er en forutsetning for korrekt behandling, men mener kasusbeskrivelsen senteret presenterer har forbedringspotensial.  

 For det første er det påfallende at en kronikk som tar mål av seg å svare på hva som kjennetegner høyreekstrem vold i Norge, unnlater å diskutere islamofob ideologi som er i kjernen av tankegodset til mange av dagens høyreekstreme aktører. Terroren mot Noor-moskeen på Frogner i 1985, 22. juli 2011, angrepet mot Al-Noor moskeen i Bærum i 2019 og det nylige drapet på Tamima Nibras Juhar var helt eller delvis motivert av islamofobi. Etter vår mening burde disse terrorangrepene derfor omtales som islamofob vold. Islamofobi og anti-muslimsk rasisme kan benyttes synonymt. Islamofobi er kulturrasisme som anser og behandler muslimer som mindreverdige, farlige eller problematiske.  

 For det andre etterlater kronikken et inntrykk av at høyreekstremt tankegods eksisterer i ytterkantene av vår kultur. Sosialpsykologen Karim Bettache peker derimot på hvordan anti-muslimsk rasisme er et systemisk og institusjonalisert fenomen, og en del av vestlig kultur. Det ikke de mørke avgrunnene av internettet, men den bredere offentlige diskursen som former eller radikaliserer mannen i gata til å se islam og muslimer som fremmedelementer og en trussel mot fred, vestlig kultur og frihetsverdier. Eksempler er når den populære tyske avisen Bild kaller Al-Jazeera journalisten Anas al-Sharif en terrorist, Frp-toppen Erlend Wiborg mener en må håndhilse på det andre kjønn for å bo i Norge og den norske staten gir hatspredende Document.no 3 millioner kroner i støtte.  

 Konstruksjonen av muslimer som iboende voldelige, forsterkes av at vi benytter religiøse merkelapper når muslimer begår vold (for eksempel militante salafi-jihadister), mens vi setter en politisk merkelapp når hvite (høyreekstreme) personer begår vold. På den ene siden skapes det et bilde av at muslimers vold springer ut av deres religion, snarere enn historiske, geografiske og politiske omstendigheter. På den andre siden, etterlates det et inntrykk av at høyreekstreme agerer etter en politisk logikk og at disse responderer på reelle eller antatte samfunnsproblemer. Konsekvensen av dette er at det først og fremst er de rasistiske voldshandlingene, snarere enn det rasistiske tankegodset, mange i storsamfunnet nå tar avstand fra. Det vanskeliggjør bekjempelsen av høyreekstreme holdninger som C-REX fortjenestefullt tar til orde for.  

For det tredje mener vi det er en svakhet ved C-REX sin analyse at den i liten grad belyser hva som driver spredningen av høyreekstremisme i Vesten i dag. For å kunne motarbeide rasistisk tankegods, må vi nemlig først identifisere hvem som opprettholder tankegodset. For å få et svar på det må en spørre hvilke interesser rasismen tjener, og svaret er todelt: Anti-muslimsk rasisme har både historisk og i nåtiden blitt brukt til å legitimere ressursutnytting, fordrivelse og kolonisering. Derfor ser vi i vår egen samtid islamofobe troper om palestinerne som terrorister, antisemitter og kvinnefiendtlige voldtektsmenn bli brukt av Israels støttespillere for å rettferdiggjøre folkemord og etnisk rensing. Videre ser vi at sterke politiske krefter forsøker å konstruere en samlende nasjonal identitet ved å definere seg i opposisjon til muslimske utgrupper. Ved å nøre opp under et fiendebilde av islam og muslimer sanker de stemmer.  

 Vi mener også at C-REX med fordel i sin videre forskning burde plassere voldstrusselen mot muslimer i Norge i en større transnasjonal kontekst. Økningen i islamofob vold er ikke unik for Norge, og bør derfor sees i sammenheng med to sammenknyttede transnasjonale trender. Den første er normaliseringen av alarmistisk retorikk om muslimer som en demografisk, sikkerhetsmessig og autoritær fare, og påstanden om at bombing, internering, tortur og tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsipper overfor muslimske befolkninger er en politisk nødvendighet i kampen mot «islamistisk terror». Den andre trenden er den totale volden muslimer er blitt utsatt for på verdensbasis gjennom drukningsdød i Middelhavet, bombing av kritisk infrastruktur i Irak, torturbaser i Afghanistan, droneangrep i Pakistan og Somalia, pogromer i India og folkemord i Myanmar og Palestina. Rasisme-forskeren Amina Shareef fremholder at denne dødbringende retorikken og politikken har sendt et tydelig signal til vestlige befolkninger om at muslimsk liv er devaluert liv.  

 Selv om Kampen-terroristen var på vei til en moské for å myrde flere muslimer, har verken medier eller politikere snakket om islamofob terror i Norge. Flere har snakket om at det skal være trygt å gå på jobb i Norge, men få om at det skal være trygt å være muslim her. Den islamofobe elefanten i rommet påkaller oppmerksomhet. Vi håper C-REX, samt andre forskningsmiljøer og offentlige instanser kan vise vei i tiden fremover, både ved å sette islamofobi på agendaen og ta i bruk begrepet. Presis språkbruk er avgjørende for et presist virkelighetsbilde og treffsikre løsninger.  

 Publisert i Aftenposten 30.september 2025: Den islamofobe elefanten i rommet påkaller oppmerksomhet