Jihad betyr anstrengelse, ikke «hellig krig»
I boken War and Peace in Islam – The Uses and Abuses of Jihad fra 2013, er introduksjonskapitlet skrevet av jusprofessor Mohammad Hashim Kamali. Kamali er en av verdens fremste lærde innen sharia (islamske regler og normer) og fiqh (rettslære), og hans bøker om tematikken er blant de mest leste på engelsk språk. Kamali (2013, s. xi) skriver at i moderne tid i Vesten har ikke noe begrep i den islamske religion blitt så misforstått og svertet som ordet jihad. En rekke opinionsdannere bruker jihad – bl.a. i boktitler – på en måte som fremstiller det som noe ondskapsfullt som må bekjempes. Dette skyldes ikke bare medienes villedende og demoniserende bruk av ordet, men også enkelte muslimers forvrengte forståelse av ordets betydning. Det er derfor viktig å forklare hva jihad egentlig betyr. Jihad stammer fra den arabiske roten jāhada, som betyr å streve eller å gjøre en innsats. En oversettelse av jihad til «hellig krig» er utbredt, men like fullt feil. Den arabiske oversettelsen av «hellig krig» er ikke jihad, men al-ḥarb al-muqaddasah – en term som ikke eksisterer i den islamske tradisjon (Dagli 2013, s. 58).
I islamsk terminologi er jihad en anstrengelse man gjør for noe godt og for å forhindre det onde. Anstrengelsen kan være rettet mot en selv eller omverdenen. Å skape et liv basert på overgivelse til Gud og etterlevelse av Hans påbud innebærer konstant jihad for en muslim. For alminnelige muslimer er det ikke mulig å be fem ganger om dagen gjennom hele livet eller faste fra daggry til skumring i løpet av måneden ramadan uten anstrengelse. En muslim som jobber for å tjene til livets opphold og forsørge familien sin, er også engasjert i jihad. Det er vanlig å høre muslimske intellektuelle snakke om jihad i næringslivet, jihad i tilegnelse av kunnskap og jihad mot sosiale onder som fattigdom, narkotikamisbruk og korrupsjon.
Typer av jihad
Koranen refererer til jihad i tjuefire vers, hvorav de fleste understreker de åndelige og fredelige manifestasjonene av jihad, som å være standhaftig i troen og være villig til å ofre noe for den, å migrere fra Mekka til Medina og å invitere til troen. Selvets jihad (jihad al-nafs) er en kamp for å kontrollere og rense ens ego, for å overvinne uvitenhet, for å disiplinere ens lyster og for å utmerke seg og gjøre sitt beste i arbeidet en utfører. I en hadith nedtegnet av al-Bukhari og Muslim, spør en ung mann Profeten (fvmh), med referanse til en pågående strid som pågår: “Skal jeg bli med i jihad?” Som svar stiller Profeten ham et spørsmål: “Har du foreldre?” Da mannen svarer bekreftende, sier Profeten til ham at han skal utføre jihad, dvs. strebe, ved å tjene dem. Viktigheten av å anstrenge seg for å skape et rettferdig styresett understrekes i en annen hadith: “Den beste formen for jihad er å fortelle sannhetens ord til en urettferdig makthaver”.
En del lærde refererer til spirituell jihad som den store jihad, og fysisk jihad som den lille jihad. Profeten Muhammad (fvmh) har sagt at en mujāhid – dvs. en som er i tilstand av jihad (mujahada)– er en som fører en kamp mot seg selv for å kvitte seg med spirituelle lyter[1] og oppnå taqwa (Gudsbevissthet). Jihad mot selvet forstås som grunnlaget for all jihad, og bekjempelse av en ekstern fiende vil ikke være mulig uten vellykket innsats for en slik indre jihad.
Omtale av jihad som en defensiv væpnet kamp mot aggressorer forekommer bare i Medina-versene i Koranen. I løpet av de tretten første årene av sitt virke i Mekka, fikk ikke Profeten (fvmh) bruke makt selv i selvforsvar. Islam ble bare spredt gjennom fredelige metoder. Avgudsdyrkere i Mekka forfulgte og tvang en rekke av Profetens følgesvenner til å migrere, først til Abyssinia (dagens Etiopia) og senere til Medina. Mekka-folket fortsatte ikke bare, men trappet opp sin fiendtlighet og angrep muslimene i slagene ved Badr (624 fvt.) og Uhud (625 evt.) med overlegne styrker og påførte muslimene store tap. Først da ble det gitt tillatelse til væpnet kamp:
Og kjemp i selvforsvar for Allahs sak mot dem som kjemper mot dere. Men ikke overtre grensen! For sannelig, Gud elsker ikke aggressorer (Koranen 2:190).
Betingelser for militær jihad
Mer enn 1000 år før Genèvekonvensjonene så dagens lys, regulerte islamsk lov krigføring (Aly 2015). Lesning av Koranen og hadither, lærdes tolkning av disse tekstene og deres historiske og universelle fordømmelse av aggresjon, tegner et tydelig bilde av at islam ikke fremmer uprovosert og illegitim vold. I flere beretninger fra Profetens (fvmh) liv fremkommer det at de verste syndere er de som initierer fiendtligheter eller dreper mennesker uten en rettferdig grunn:
Sannelig, den mest tyranniske av mennesker i Allah den Allmektiges syn er en som dreper i den hellige moskeen, en som dreper de som ikke kjemper mot ham, og den som dreper med hevngjerrig uvitenhet. [2]
Islamsk lov gir et klart sett med regler som regulerer militært engasjement. Profeten (fvmh) instruerte krigerne om å ikke skade kvinner, barn, eldre, munker, prester, blinde og sinnssyke, og avstå fra brutalitet og lemlestelse. Angrep på husdyr, trær og avlinger var også forbudt med mindre det var nødvendig for å opprettholde liv. Uskyldige mennesker skal være beskyttet mot all form for aggresjon. Som Koranen (5:32) proklamerer:
Av denne grunn foreskrev Vi (dette påbudet for) Israels barn (i toraen som ble åpenbart for dem), at den som dreper en person uten at det er blodhevn eller (straff) for anstifting av ufred på jorden, det er som om han har drept hele menneskeheten. Og den som får en person til å overleve (redder ham fra å dø på urett vis), det er som om han har latt hele menneskeheten leve (han har reddet det menneskelige fellesskap).
Når en legitim væpnet jihad føres, må den ikke være basert på sinne og hat. Koranen (5:8) advarer:
Å, dere troende! Stå fast for Gud, som vitner basert på rettferdighet, og la ikke (selv) den sterke fiendtligheten mot et folk hisse dere til å avstå fra rettferdighet (mot dem). Vær alltid rettferdige, (for) det er gudsfrykten nærmest, og frykt alltid Gud. Visselig, Gud er vel underrettet om gjerningene deres.
ʿĀʾishah rapporterer at det var skrevet på på Profetens (fvmh) sverd: «Sannelig, de verste av mennesker i skamløshet er de som slår til mot den som ikke slår mot dem, og en mann som dreper dem som ikke kjemper mot ham.» IbnʿUmar rapporterer at da en kvinne ble funnet drept i et av slagene, fordømte Profeten (fvmh) åpent drap på kvinner og barn. Videre forbød Profeten (fvmh) muslimer fra å ønske å kjempe mot noen: «Ikke ønsk dere å møte fienden i kamp, men hvis du møter han, vær tålmodig.»[3] Denne uttalelsen beskriver krig som en siste utvei. Det er noe uønsket, selv om det til tider kan være et nødvendig onde for å hindre større skade.
I tillegg til at alle forsøk må gjøres for å unngå krig og unngå skade på sivile, kvinner og barn, peker den tidligere stormuftien av Egypt, Shaykh Ali Gomaa (2013), i en fatwa[4] på at disse betingelsene må ligge til grunn for væpnet jihad: 1)) All krig i islam er defensiv: En kamp for frigjøring, for å forsvare samvittighetsfrihet, religiøs frihet, hjem, eiendom eller hjemland mot aggresjon. 2) Jihad må erklæres av en legitim hersker, men bare etter nødvendig konsultasjon med folk med spesialisert kunnskap. Dette har klare paralleller til moderne nasjonalstaters voldsmonopol. 3) Overdreven vold og brutalitet, lemlestelse og vanære av avdødes menneskeverd må unngås. 4) Plyndring er forbudt, og folks rettigheter og eiendommer må ikke krenkes. 5) Fienden er de en har fått tillatelse til å kjempe imot, snarere enn de en har våpenhvile eller fredsavtale med. Brudd på gyldige avtaler og traktater er et brudd på reglene for væpnet jihad. 6) Selv mens konflikt pågår må alle mulige forsøk gjøres på å avslutte krigen. 7) Krigsfanger må behandles humant. 8) Gudshus må ikke gjøres til mål. Munker og prester som ikke er involvert i vold må beskyttes fra skade.
Ikke en ideologi
Professor Darryl Li ved University of Chicago utfordrer gjennom sin bok The Universal Enemy: Jihad, Empire and the Challenge of Solidarity den konvensjonelle bruken av ordet jihad i vestlig diskurs og akademia. Bokens dreiepunkt er såkalte fremmedkrigere som reiste til Bosnia på 1990-tallet for å hjelpe undertrykte bosniske muslimer utsatt for en serbisk-nasjonalistisk folkemordskampanje. Ifølge Li (2020, s. 23-24) er jihadisme så vagt definert og over-generaliserende brukt, at termen er analytisk unyttig for å studere politisk vold. I tillegg har begrepet blitt anvendt på så demoniserende vis at folk flest tar for gitt at såkalte jihadister har uedle motiver – uavhengig av historisk, politisk og geografisk kontekst de oppsto og opererer i (Jalal 2022). Det er også et overdrevent fokus på individers (ofte religiøse) tankesett for å forstå fenomenet politisk vold når det gjelder muslimer (Li, i Hussain 2020). Dyptpløyende innsikt i samfunn og system er nødvendig for å forstå de politiske interessemotsetningene som ligger til grunn for voldsutøvelse. Like lite som en kan forstå krigene i Irak og Afghanistan kun ved å studere mentaliteten (inkludert de religiøse overbevisningene) til enkeltsoldater som har deltatt i krigene, kan en forstå de voldelige politiske konfliktene muslimer er involvert i kun ved å studere enkeltstridendes religiøse forestillinger.
Li (i Hussain 2020, s.3) gir videre en analogi for å anskueliggjøre det irrasjonelle i å se muslimer med voldspotensiale som representanter for en omforent ideologi: Han ber oss se for oss den irske republikanske armé, det republikanske partiet i USA og Platons republikk. Alle disse tar i bruk termen republikk, og har en eller annen forbindelse til vold. Det å klassifisere dem som representanter for én ideologi kalt republikanisme, ville imidlertid vært meningsløst. Li (i Hussain 2020, s.3) forklarer: «Kjernen i problemet er at en nekter å anerkjenne deltakerne i disse konfliktene som politiske aktører. Vi suger bare all politikk ut, klistrer på et ord som «jihadisme», og plasserer det i en kategori av ondskap som eksisterer utenfor rom og tid.»
Hussain (2020, s.3) utdyper:
Jihadisme tar generelt for gitt at organisasjoner som Hizbollah, Hamas, Den islamske staten, al-Shabaab, afghansk Taliban og ulike irakiske sjiamilitser bør grupperes under én kategori. Denne store kategorien inkluderer også ensomme personer som utfører voldshandlinger som ikke er regissert av noen organisasjon. Store forskjeller i geografi, språk, sekt og politikk blir mer eller mindre ignorert til fordel for et narrativ som forstås gjennom enkeltbegrepet «jihadisme».
I tillegg til argumentene over mot å tilnærme seg jihad som en ideologi, er det et sentralt poeng at væpnet jihad ikke er et mål i seg selv (Kamali 2013, s. xvi). Blant toneangivende rettslærde i den islamske tradisjonen har det vært konsensus[5] om at jihad er et virkemiddel for å oppnå edle mål. Det kan riktignok finnes enkeltindivider som søker jihad for sin egen skyld, men det forklarer ikke hvorfor det gir mening å kategorisere muslimer som benytter vold av varierte politiske grunner i én kategori med én samlebenevnelse (Li 2020, s. 24).
Konklusjon
Jihad betyr anstrengelse, og er et mye bredere konsept enn væpnet kamp. Det inkluderer åndelig anstrengelse mot egoisme og aktivisme mot maktmisbruk. Væpnet jihad er krigføring for å forsvare menneskeliv og muslimers rettigheter. Dette er juridisk analogt med den moderne teorien om rettferdig krig slik den er nedfelt i folkeretten. Koranen og hadither foreskriver ikke-aggresjon, riktig intensjon, krig som en siste utvei, proporsjonal gjengjeldelse, streng overholdelse av avtaler og beskyttelse av sivile liv og eiendom. Det primære målet med jihad er å beskytte folks sikkerhet og religiøse friheter. Det er ikke et verktøy for religiøs tvang, og målet med jihad skal aldri være erobring og politisk makt i seg selv (Parrot 2016).
Jihad blir i det offentlige ordskiftet vanligvis brukt synonymt med terror og ved å unnlate å presisere hva ordet egentlig betyr, legger man terroristers forvridde begrepsbruk til grunn som den korrekte (Jalal 2022). Siden jihad er et islamsk konsept, skapes i prosessen også et skremmebilde av islam som en voldsforherligende religion og muslimer som et sikkerhetsproblem. Om man konsekvent hadde omtalt serbiske ultranasjonalister som ortodokse ekstremister, Russlands krig i Ukraina som kristen hellig krig, Bush’ beslutning om å invadere Irak som religiøst motivert, eller høyreekstremister som korsfarere eller helgener – på bakgrunn av rollen kristendom spiller i deres idéverden og hva de kaller seg selv – ville tilsvarende negative assosiasjoner blitt skapt til kristne.
Kilder og tips til videre fordypning
Aly, Heba (2015). Islamic Law and the rules of war. Middle East Eye. https://www.middleeasteye.net/big-story/islamic-law-and-rules-war
Cornwell, Rupert (2005). Bush: God told me to invade Iraq. The Independent. https://www.independent.co.uk/news/world/americas/bush-god-told-me-to-invade-iraq-6262644.html
Dagli, Caner (2013). Jihad and Islamic law of war. I I G. Muhammad, I. Kalin & M. Kamali (Red.). War and Peace in Islam. The Uses and Abuses of Jihad. Royal Islamic Strategic Studies Centre.
Gomaa, Shaykh Ali (2013). A fatwa on Jihad. I I G. Muhammad, I. Kalin & M. Kamali (Red.). War and Peace in Islam. The Uses and Abuses of Jihad. Royal Islamic Strategic Studies Centre.
Hussain, Murtaza (2020). A new book takes on the problematic academic discipline of Jihadism. The Intercept. “The Universal Enemy” Takes on Jihadism in Academia (theintercept.com)
Jalal, M. (Programleder). (2022, 18.januar). On Jihad, Empire and Solidarity – A Conversation with Dr Darryl Li and Dr Ovamir Anjum. [Podkast]. I The Thinking Muslim. Ep.65 On Jihad, Empire and Solidarity – a Conversation with Dr Darryl Li and Dr Ovamir Anjum — The Thinking Muslim
Kamali, Mohammad (2013). Introduction. I G. Muhammad, I. Kalin & M. Kamali (Red.). War and Peace in Islam. The Uses and Abuses of Jihad. Royal Islamic Strategic Studies Centre
Li, Darryl (2020). The Universal Enemy: Jihad, Empire and the Challenge of Solidarity. Stanford University Press
Parrot, Justin (2016). Jihad in Islam. Just-war Theory in the Quran and Sunnah. Yaqeen Institute for Islamic Research. Jihad in Islam: Just-War Theory in the Quran and Sunnah | Yaqeen Institute for Islamic Research
Sharif, Surkheel (2018). Is Islam A Conquest Ideology? On Jihad, War & Peace. Yaqeen Institute for Islamic Research. Is Islam a Conquest Ideology? On Jihad, War, & Peace | Yaqeen Institute for Islamic Research
Starobin, Paul (2022). Welcome to Russia’s holy war. Politico. https://www.politico.eu/article/welcome-russia-holy-war/
Sæby, Inger Marit (2011). Derfor er Anders Behring Breivik en kristen terrorist. Nrk. – Han er en kristen terrorist – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer
Tremlet, Giles (2003). Troops bear ‘Moor killer’ badges. The Guardian https://www.theguardian.com/world/2003/jul/25/spain.gilestremlett1
Williams, Paul (2021, 13.juli). Jihad in Islam: Myths and Facts. [Video]. Youtube. Jihad in Islam: Myths and Facts – YouTube
[1] Eksempler på spirituelle laster: Hovmod, grådighet, selvopptatthet, misunnelse, prestisjebegjær, falskhet og utakknemlighet.
[2] Aḥmad ibn Ḥanbal, al-Musnad (Cairo: Dār al-Ḥadīth, 1995), 6:296, nr. 6757
[3] al-Bukhārī, Ṣaḥīḥ al-Bukhārī, 4:63, nu. 3026
[4] En juridisk vurdering av hva som i en gitt sak er i overensstemmelse med islamsk lov.
[5] Konsensus, eller ijma, er et sentralt begrep i den islamske rettsvitenskapen, og refererer til det islamske fellesskapets enighet i spørsmål som angår lære og praksis. En slik konsensus er bindende, og forståelser utenfor ijma er avvik og kan ikke tilskrives islamsk lære.