Innledning
Nisha Kapoors viktige bok fra 2018 minner oss om hvordan «krigen mot terror» har skapt en globalt spredt befolkning under mistanke. Konsekvensen av dette har vært en politisering som kobler sammen ulike politiske kamper i Vesten og i det globale Sør. Kapoor argumenterer også for at «krigen mot terror» har sanksjonert bruken av kontraterror-operasjoner som baserer seg på hemmelige bevis, kidnappinger og henrettelser av terrormistenkte.
Boken følger sakene til fem muslimske menn – Babar Ahmad, Talha Ahsan, Khalid al-Fawwaz, Adel Abdul Bary og Abu Hamza – som i 2012 ble utlevert fra Storbritannia til USA, anklaget for terrorisme. Før denne utleveringen hadde britisk-somaliske Mahdi Hashi og amerikansk-pakistanske Fahad Hashmi sonet i samme fengsel i New York. Begge ble tiltalt for terror, noe som førte til fratakelse av statsborgerskap og deportering. I forkant av utleveringene hadde alle gått gjennom langvarig fengsling, inkludert opphold i isolasjon, og blitt utsatt for årevis med trakassering og politivold.
Ved å se nærmere på disse sakene i lys av «krigen mot terror»-logikken, eksponerer Kapoor hvordan muslimske menn som er anklaget for terrorisme, blir dehumanisert på bakgrunn av sin religiøse og etniske identitet. Denne dehumaniseringen har rettferdiggjort bruken av disiplinerende teknikker av stater, slik som fratakelse av statsborgerskap, deportering, utlevering og livsvarig fengsling. Kapoors analyse av disse sakene viser hvordan samtiden i økende grad er preget av autoritær styring og nedbygging av demokratiske systemer.
Making non-humans
I første kapittel av boken bruker Kapoor begrepet «non-human» for å beskrive dehumaniseringen som terrormistenkte muslimske menn utsettes for i en post-9/11-verden. Hva er det som skaper denne «non-human»-kategorien? Først og fremst har det med synet på terrorisme som en type kriminalitet som tillater stater å handle utenfor de lovbaserte rammene. Dette har skjedd gjennom utviklingen av teknikker som arresterer, fengsler og i mange tilfeller tillater tortur mot terrormistenkte.
Denne utviklingen har intensivert under den globale «krigen mot terror», der målet har vært både å kapre terrormistenkte som befinner seg i det globale sør, og samtidig hindre vestlige borgere fra å støtte eller delta i politiske kamper som anses å være terrorisme. For å kunne gjøre dette har stater deltatt i et transnasjonalt samarbeid, med USA i spissen, der målet har vært å kunne utlevere og fengsle terrormistenkte gjennom raske rettslige prosesser hvor bevisgrunnlaget kan holdes hemmelig. Denne prosessen blir omtalt som «the rendition programme».
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har fordømt mange europeiske land for brudd på menneskerettigheter og forsømmelse av den moralske forpliktelsen til rettigheter, demokrati og respekt for loven. I saken til Mahdi Hashi ble han først arrestert av djiboutiske myndigheter som samarbeidet med amerikanske myndigheter, da han ankom landet for å oppsøke den britiske ambassaden. Han ble holdt i varetekt på en hemmelig lokasjon i flere måneder. Da familien fikk kjennskap til arrestasjonen, tok de kontakt med utenriksdepartementet, men fordi Hashi hadde blitt fratatt statsborgerskap, kunne ikke britiske myndigheter bistå. Kritikken fra EMD går ut på at utleveringsprogrammet unngår forpliktelser til menneskerettigheter, fordi terrormistenkte ofte arresteres i et tredje land og blir holdt hemmelig i varetekt. Det var ikke før det hadde gått to år, og Mahdi Hashi ble utlevert til USA, at familien hans fikk kjennskap til hvor han var.
«The rendition programme» er en del av en rekke kontraterror-strategier som ble igangsatt av amerikanske myndigheter etter 9/11. Navnet til Mahdi Hashi var trolig i en database utviklet av den amerikanske etterretningstjenesten. Under Obama-administrasjonen ble det utviklet hemmelige databaser for å bekjempe terrorisme. En av disse ble omtalt som «the Disposition Matrix», en database som inneholder biografisk informasjon om individer som utgjør en trussel mot USA, deres lokasjon og hvilke tiltak som kan benyttes for å stoppe dem. Databasene inneholdt navn på mistenkte, selv om det ofte var lite direkte bevis som knyttet dem til terroraktivitet.
Databasene muliggjorde en kategorisering som tillot mange strategier. For eksempel kunne terrormistenkte som oppholdt seg i land der USA hadde pågående militære intervensjoner, bli utsatt for droneangrep eller drept av spesialstyrker. Andre strategier har vært å kapre individer og plassere dem i såkalte «black sites», hemmelige fengsler som opereres av amerikanske myndigheter, mange av dem i Øst-Afrika og Sentral-Asia.
«Extraordinary rendition» er kontraterror-strategien som mange terrormistenkte muslimske menn med tilknytning til vestlige land har blitt utsatt for, ofte gjennom hemmelige juridiske undersøkelser som brukes for rask igangsettelse av utlevering. I 2003 ble den amerikansk-britiske utleveringsloven signert for å effektivisere utleveringsprosessen.
Både bruken av tortur og de langvarige anholdelsene av muslimske menn i Guantánamo Bay har blitt kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner som brudd på liberale verdier. Dette er noe Obama selv påpekte da han stilte til presidentskap. Da han senere ble president, løste administrasjonen denne menneskerettighetskonflikten ved å intensivere bruken av droneangrep mot terrormistenkte. På den ene siden signerte Obama en presidentordre som trakk tilbake bruken av tortur. På den andre siden er Obama-administrasjonen forbundet med en kraftig økning i bruk av droneangrep som kontraterror-strategi.
Kapoor gjør rede for hvordan et liberalt rammeverk, der menneskerettigheter skal ivaretas, sameksisterer med staters bruk av disiplinerende teknikker, der enkelte former for vold blir ansett som legitime. Hun illustrerer dette ved å vise hvordan EMD og Europarådet har respondert på ulike saker.
For eksempel har Polen blitt dømt for menneskerettighetsbrudd for å ha tillatt CIA å bruke «black sites» på polsk territorium, mens utleveringer som går gjennom det sivile rettssystemet ofte anses som mer demokratiske, selv om de kan føre til langvarig fengsling og isolasjon. Mange terrormistenkte har uttalt at de har blitt utsatt for tortur under slike utleveringer, for ikke å nevne de mange årene de er fengslet før en rettssak starter.
Kapoor argumenterer for at det er mange likheter mellom utlevering og «extraordinary rendition», og at forskjellen ofte kun ligger i et tynt juridisk skille. At EMD fordømmer «extraordinary rendition» som noe barbarisk, ser bort fra virkeligheten der det finnes en flytende overgang mellom sivile og militære systemer.
I 2013 ble saken til Haroon Aswat og de fem terrormistenkte muslimske mennene tatt opp i en ankesak i EMD. Det ble vurdert at de fem mennene kunne utleveres til USA, men at utlevering av Haroon Aswat ville være et brudd på menneskerettighetene på grunn av hans alvorlige psykiske lidelse.
Samtidig førte dette til en politisk backlash fra britiske myndigheter, som mente at menneskerettigheter ikke burde gjelde i samme grad for terrormistenkte. Kapoor sammenligner dette med saken til Gary McKinnon, en hvit britisk mann med Asperger syndrom, der det ble mobilisert bred politisk støtte mot utlevering.
Kontrasten i disse sakene viser hvem som anses som fullverdige borgere, og hvem som ikke gjør det.
Kapoor løfter også frem kritikken av menneskerettighetenes historiske grunnlag, som ble etablert parallelt med kolonial vold. Hun viser hvordan begrepet «humanitær imperialisme» kan brukes for å forstå hvordan statlig vold legitimeres gjennom rettslige vurderinger.
Avslutning
Boken til Nisha Kapoor er høyst relevant i dagens politiske klima. Nesten ti år etter utgivelsen ser vi en intensivering av disse disiplinerende teknikkene og en utvidet bruk av terrorbegrepet.
De autoritære grepene mot aktivister som motsetter seg krigføring, folkemord og miljøødeleggelse, kan spores tilbake til kontraterrorfeltet. I tillegg må innføringen av nye lover forstås i sammenheng med den «non-human»-kategorien Kapoor beskriver.
Referanser
Kapoor, N. (2018). Deport, deprive, extradite: 21st century state extremism. Verso Books.