Rasismens retorikk, utgitt i 2019, er skrevet av Frode Helland, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Boken er et viktig bidrag til debatten om rasisme i Norge, og tar særlig for seg hvordan språket og måten vi snakker på former, skjuler og forsterker rasistiske holdninger i offentligheten. Helland ønsker å synliggjøre og analysere retoriske mønstre, slik at leseren lettere kan gjenkjenne og forstå hvordan rasistiske forestillinger sirkulerer og resirkuleres i samfunnet. Målet er dermed like mye å fremme bevissthet og læring som å avdekke problematiske uttrykksformer.

Helland retter oppmerksomheten mot retorikkens rolle i rasisme: Hvordan bestemte uttrykksmåter og argumentasjonsteknikker skaper og opprettholder stereotypier og maktstrukturer. Han viser hvordan språk kan konstruere en virkelighet som fremstår som naturlig og sann, gjennom å gjenta påstander og bilder ofte nok. Et sentralt poeng i boken er at rasisme ofte kommer til uttrykk gjennom stereotypiske forestillinger, og at disse stereotypiene kan ramme ulike folkegrupper, avhengig av kontekst. Diskursen er stadig i endring. Det pågår kontinuerlig en kamp om hvilke ytringer og poenger som er akseptable.

Boken diskuterer hvilke typer ytringer som kan betegnes som rasistiske, og forfatteren analyserer disse med retorikkens verktøy og de tre klassiske appellformene:

• Etos, som bygger talerens troverdighet og karakter.
• Logos, som appellerer til logikk og rasjonelle argumenter.
• Patos, som spiller på følelser for å påvirke mottakeren emosjonelt.

Helland analyserer ikke eksplisitt rasistisk språk i ekstreme nettfora eller kommentarfelt, men fokuserer i stedet på hverdagsrasisme slik den uttrykkes i det offentlige ordskiftet. Materialet hentes fra avisspalter, debattinnlegg, essays, bøker og TV-programmer. Analysen favner bredt og omfatter både klassisk, rasebiologisk rasisme, vitenskapelig begrunnet diskriminering, og mer subtile former for kulturell rasisme som ofte fremstår som uskyldige eller nøytrale.

Boken er inndelt i seks kapitler. Kapittel én og to fokuserer på omfang og utbredelse av antisemittisme på 1900-tallet og typiske trekk ved antisemittismens retorikk. I disse kapitlene retter Helland søkelyset mot antisemittismens historiske og retoriske særtrekk, særlig slik den utviklet seg i Europa. Han viser hvordan jødene i antisemittisk diskurs ble fremstilt som en truende, skjult makt, med kontroll over økonomi, media og politikk – en klassiskkonspirasjonsfigur. Et sentralt grep i denne retorikken er å fremstille jøden som samtidig undergravende og overlegen, og dermed som et eksistensielt problem for nasjonen. Disse forestillingene tjener også som forløpere for dagens muslimfiendtlige retorikk, som i mange tilfeller benytter lignende virkemidler – fiendebilder, overgeneralisering og konspirasjonstenkning.

Kapittel tre fokuserer på vitenskapelig rasisme, begrunnet i biologi og genetikk, særlig rettet mot afrikanere. Helland viser hvordan biologiske og genetiske teorier ble brukt for å rettferdiggjøre forestillinger om svarte menneskers underlegenhet, både intellektuelt og moralsk. Denne typen rasisme bygger på en pseudovitenskapelig autoritet, der språkets form (faglig, rasjonell) gir legitimitet til ideologisk innhold. Helland viser hvordan også denne typen rasisme ofte formidles gjennom etos og logos, men på en måte som tilslører de underliggende fordommene og maktinteressene. Ved å avkle disse retoriske teknikkene viser han hvordan selv tilsynelatende “nøytrale” eller “faglige” ytringer kan bære med seg rasistiske strukturer.

De tre siste kapitlene fokuserer på moderne former for rasisme, med islamofobi som en form for kulturell rasisme. Her blir Hellands analyse tydelig relevant for norsk kontekst: Den islamofobiske diskursen introduseres gjennom Fremskrittspartiets tilnærming til innvandrere og muslimer. Allerede i 1987 lanserte partiet en klassisk konspirasjonsteori om at muslimer hadde som mål å ta over Europa – en demografisk «Eurabia»-teori. Etter hvert ble partiet stadig mer innvandrerfiendtlig, med økende vekt på religion og dermed “kultur”: Problemet med pakistaneren var ikke lenger at han var pakistaner, men at han var muslim. Siv Jensens introduksjon av begrepet «snikislamisering» skulle også få stor betydning for den offentlige diskursen. Selv om hun antydet at Norge ble «islamifisert» innenfra, uttrykte hun det ikke direkte. I stedet viste hun til konkrete eksempler på tilpasninger som følge av en økende muslimsk befolkning, som ønsker om bønnerom eller halalmat ved Universitetet i Oslo.

Videre analyseres flere muslimfiendtlige skikkelser, blant annet Hege Storhaug og Kjetil Rolness. Hos Storhaug står innvandringspolitikk og islam sentralt, særlig i to av hennes bøker som analyseres. Et gjennomgående trekk ved Storhaugs argumentasjon, slik Helland presenterer den, er at den preges av motsigelser og omtrentlige fakta. For eksempel refereres det til en rekke påstander om demografiske utviklingstrekk i Norge, uten at det gis noen forklaring på hvorfor leseren skal stole mer på forfatterens påstander enn på analyser fra SSB.

Også Kjetil Rolness, en sterk støttespiller av Storhaug, inngår i videre analyse. Helland understreker at selv om han ikke viser forståelse for maktforhold, benytter han sin posisjon i 1offentligheten til å utøve makt. Denne makten bidrar til å begrense rommet for debatt om rasisme og til å delegitimere kritikk av rasistiske ytringer. I artikkelen «Rasisme her, der og overalt» hevder Rolness at snakk om rasisme først og fremst er et diskursivt fenomen, og at fordi de fleste betrakter hatytringer som avskyelige og primitive, er rasisme i realiteten marginalt. Dermed avviser han betydningen og alvoret i hverdagsrasisme. Han undersøker heller ikke de faktiske forholdene knyttet til arbeidsliv, boligmarked eller uteliv, og bidrar slik til å redusere hverdagsrasisme til et uvesentlig problem.

Konklusjonen er at ulike former for rasisme, uavhengig av hvilken gruppe de rammer, pålegger de berørte en kontinuerlig kamp for å humanisere seg selv. Det holder ikke å være den man er; man må stadig forsvare sin menneskelighet og sitt likeverd i samfunnet. For å bli akseptert stilles det opp konstruerte kriterier, basert på fordommer og stereotypier. På tvers av rasismeformer finnes det et gjennomgående mønster, både i innhold og i måten budskapet formidles på. Retorikken har en tendens til å skjære alle over én kam og redusere individet til en påtvunget gruppetilhørighet, der skillet mellom “oss” og “dem” blir tydelig. Målet er ofte å skape frykt og forakt. Å kunne gjenkjenne rasisme er derfor avgjørende for å kunne kritisere og utfordre den, slik Hellands bok er et forsøk på. En slik bevissthet kan danne grunnlag for mer konstruktive former for samhandling og dialog, med mål om mer enighet, forståelse og respekt i et stadig mer mangfoldig Norge.