Palestinerne gjennomgikk en nakba (katastrofe) i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. 750 000 ble fordrevet fra sine hjem. Siden har befolkningen vært utsatt for tiår på tiår med diskriminering og undertrykkelse. Israel har okkupert stadig mer land, og fredelige demonstrasjoner har blitt møtt med vold og arrestasjoner. Annen motstandsvirksomhet, som å promotere boikott og fremvise det palestinske flagget er også blitt kriminalisert. Palestinske menneskerettighetsorganisasjoner er terrorstemplet, og Israel-kritiske stemmer nektet adgang. De som forsvarer Israel ved å betegne det som et demokrati overser disse realitetene.
Den humanitære situasjonen på Gaza har vært særlig prekær de siste årene. Befolkningen har vært sperret inne under en folkerettsstridig blokade. De har også jevnlig blitt massakrert, i henhold til Dahiya-doktrinen. Strategien innebærer at Israel bevisst gjennomfører angrep på sivil infrastruktur for slik å legge press på den militære motstanderen. Doktrinen kan sees i sammenheng med Israels «mowing the lawn» politikk. Da IDF-soldaten Gilad Shalit ble tilfangetatt i 2006, drepte Israel flere hundre i operasjonen med det sardoniske navnet «sommerregn».
Som den israelske historikeren Ilan Pappe har forklart godt: Med angrepet 7. oktober fikk Israel det påskuddet de trengte til å innlede et nytt kapittel i den etniske rensingen av palestinerne. Israel presenterer krigføringen som et nødvendig selvforsvar mot Hamas. Vestlige mainstream-medier og makthavere har langt på vei akseptert dette diskursive rammeverket. Gjennom ordvalg, vinkling, fokus og bortforklaringer som tjener okkupasjonsmakten, har de skapt et klima som understøtter det pågående folkemordet. Ved å begynne historiefortellingen 7.oktober og omtale det som et uprovosert overraskelsesangrep, visker de ut okkupasjonsvolden som brakte oss dit. Vi vet nå at IDF visste om Hamas’ angrepsplaner allerede for ett år siden. Ved å gjenta at «Israel har rett til å forsvare seg», ignorerer de at internasjonal lov ikke tillater en okkupant å øve vold mot de okkuperte. Når de fremstiller det som Israel fører en krig mot Hamas fremfor mot Palestina, ser dessuten opinionsdannerne bort fra at Israel har uttalt at ingen på Gaza er uskyldige og intensiverer krigen også på Vestbredden.
I tillegg til utsulting og bombing, bruker Israel og dets støttespillere desinformasjon som våpen. Enkelte ganger er løgnene så inkonsistente med åpenbare fakta på bakken at selv Israel-venner fortier dem. Ta f.eks. benektelsen av at det er noen humanitær krise på Gaza, at barn ikke er drept og at det er trygt å reise til sør-Gaza. Uverifiserte påstander om at palestinere har halshugget babyer og systematisk massevoldtatt har derimot blitt gjengitt som om det var fakta av store mediehus og USAs president.
Ikke minst brukes propaganda om «menneskelige skjold» til å legitimere Israels massive angrep på ikke-stridende. Propagandaen hviler på to sammenknyttede islamofobe og rasistiske idéverdener: Det ene er forestillingen om at palestinske motstandsgrupper er så blodtørstige monstre at de for enhver pris må utslettes. Denne forestillingen spiller på en idéverden hvor muslimer – særlig de som får merkelappen islamister – karikeres som terrorister som finner glede i å myrde uskyldige. Abdaljawad Omar, som forsker på palestinsk motstandskamp, har tilbakevist slike misoppfatninger og utfordret mainstream narrativet om 7.oktober. Stadig flere vitnesbyrd, innrømmelser fra IDF og skadene på kjøretøy og bygninger tilsier at en del sivile faktisk ble drept av skyts fra IDF selv den dagen. I tillegg til demonisering, er «menneskelig skjold» argumentet rotfestet i en dehumanisering som tilkjenner palestinske liv mindre verdi enn israelske eller vestlige liv. De som forfekter at ødeleggelsene på Gaza er en legitim krigs uintenderte pris, ville aldri akseptert at Tel Aviv eller Washington ble lagt i grus fordi reservister, soldater eller representanter for styresmaktene oppholdt seg i eller ved sivil infrastruktur.
Det er på høy tid at vi fordømmer den dehumaniserende retorikken i Israel, og kaller det pågående folkemordet for nettopp det. Å påpeke at noe er forbrytelser etter at det er gjennomført er for sent. Jerusalems viseborgermester kaller palestinere for muslimske nazister og undermennesker. Landets finansminister hevder det er 2 millioner nazister på Vestbredden, og forsvarsministeren omtaler palestinerne som menneskelige dyr. En rådgiver for sistnevnte heier frem sykdomsspredning i Gaza. Oppfordringer til tilintetgjørelse av palestinere har funnet veien inn i populærmusikken. Fravær av internasjonal fordømmelse normaliserer hatpropagandaen, og skjerper trusselbildet mot palestinere og muslimer også i Vesten: I USA ble en 6 år gammel palestinsk-amerikansk gutt drept på bestialsk vis av en radikalisert mann som ropte «alle muslimer må dø», og tre studenter har blitt skadet i et hatangrep. I Norge har også muslimer og Palestinaaktivister erfart hets etter 7.oktober.
Det inngår i demoniseringen av palestinere og deres støttespillere å fremstille dem som antisemitter. Som representanter for den islamske tradisjon vil vi understreke at konflikten står mellom okkupant og okkupert, ikke ulike religioner. Både palestinske kristne og muslimer ville motsatt seg landran og apartheid uavhengig av overgriperens religion. Ordet «yahod» brukes i arabisk vokabular om Israel og sionister, og reflekterer ikke en intoleranse mot jødisk tro. I forlengelse av dette er det viktig å understreke at antisionisme ikke er jødehat. Theodor Herzl, sionismens far, var faktisk ateist. Jøder og muslimer har sameksistert i harmoni i århundrer, inkludert i det historiske Palestina. Muslimer regner jøder som sine religiøse søskenbarn og Bokens Folk. Vi deler visjonen til jødiske bevegelser som Neturei Karta og Jewish voice for Peace om at ulike trossamfunn igjen skal få leve sammen i fred i det hellige land. Sivilsamfunnsgruppers utrettelige aktivisme for rettferd gir grunn til håp.
Publisert i Aftenposten 02.01.2024
Dehumanisering muliggjør utslettelse av Palestina (aftenposten.no)