Innledning
Nyateisme er en ateisme som fikk et oppsving midt på 2000-tallet pga. flere religionkritiske bokutgivelser i samme tidsrom. Podcasteren og forfatteren Sam Harris er en av de mest kjente nyateistene, og i det videre følger et sammendrag av en samtale mellom Paul Williams og Muhammad Hassan Khalil om Harris’ syn på islam. Khalil er professor i religionsvitenskap ved Michigan State University, og forfatter av boken “Jihad, radikalisme og nyateismen”. I denne boken problematiserer han hvordan nyateister, som er fiendtlige til islam, forstår konseptet jihad.
Om boken
Boken ble inspirert av et videoklipp som gikk viralt i 2014, hvor Harris omtaler islam som “alle dårlige ideers mor”. Også et annet TV-klipp fra 2014 inspirerte Khalil til å skrive boken. I dette TV-klippet sier Harris at Bin Ladens tolkning av islam er den korrekte, og at det egentlig er umulig å resonnere annerledes enn Bin Laden hvis en skal være tro mot Koranen.
9/11 var helt formgivende for flere av de såkalte nyateistenes syn på islam og muslimer. Mye av årsaken til Harris’ opprinnelige popularitet er boken “The End of Faith”, som han begynte å skrive noen dager etter 9/11. Harris skriver i denne at det mest problematiske aspektet ved islam er ideen om jihad. Khalil erkjenner at det er flere enn nyateistene som hevder islam fremmer vold mot uskyldige, men begrunner fokuset på Harris med hans store påvirkning både på vestlig og ikke-vestlig intellektuell diskurs. Selv om Harris er kritisk til all religion, problemdefinerer han særlig islam.
Harris’ kirsbærplukking
Khalil forteller at bokprosjektet har gjort han oppmerksom på hvordan islamsk lære begrenser og regulerer krigføring, og hvilken mental akrobatikk en derfor må gjøre for å koble islamske tekster til terrorisme. Koranen og hadithene forbyr nemlig eksplisitt målrettede drap på barn, kvinner og ulike kategorier av ikke-stridende menn.
Harris har i sitt forfatterskap viet spesielt selvmordsbombing oppmerksomhet. Ifølge Harris er det islamsk ideologi – hos han beskrevet som en form for dødskult – som best forklarer dette fenomenet. Harris konstaterer at islam er en farlig religion fordi den gir visshet om at en kommer til himmelen hvis en dør som martyr, en martyrstatus man ifølge Harris får hvis en utfører selvmordsterrorisme. Harris trekker en direkte kausalkobling mellom terrorhandlingen og islamsk tro på bakgrunn av at gjerningspersonen beskriver seg selv i religiøse termer. Slik hopper han bukk over at også gjerningspersonens muslimske meningsmotstandere – det vil se det overveldende flertallet av verdens muslimer – også beskriver seg selv i religiøse termer.
Harris underbygger i boken “The End of Faith” sitt argument om at voldelige muslimer motiveres av islamske doktriner om jihad og martyrdom, med å gi en intellektuelt uærlig spinn på en nyhetssak om en palestinsk gutt ved navn Zaydan som gjennomførte en mislykket selvmordsaksjon i 2002. Harris anfører at det er ønsket om martyrdøden som drev Zaydan til handlingen, og vier verken politisk eller sosioøkonomisk kontekst noe oppmerksomhet. Setter en seg imidlertid ordentlig inn i Zaydans historie, lærer en raskt at det ikke var noe ønske om å drepe sivile som lå bak Zaydans mislykkede selvmordsaksjon. Zaydan forteller i et intervju at han først begynte å tenke på å bli selvmordsbomber da Israel raidet flyktningleiren i Jenin, og at han kun forsøkte å ramme israelske soldater i sin aksjon. Zaydan forteller videre at han forstår hans handling var feil, men at han ønsker å leve livet sitt uten konstant frykt for angrep fra den israelske hæren.
Kirsbærplukking kjennetegner også Harris’ behandling av islamske skrifter. Han siterer upresist oversatte Koran-passasjerer uten å angi hvilken sammenheng teksten står i eller hvilken historisk kontekst passasjen ble åpenbart i. I en artikkel publisert i 2014 hevder Harris feilaktig at det sentrale temaet i Koranen er hat mot vantro. Han neglisjerer fullstendig at tilbedelse og lydighet til den ene Gud er et langt mer uttalt tema. Videre er det selvfølgelig vanskelig å være enig i at “hat mot vantro” gjennomsyrer Koranen. Det er grunn til å spørre hvor dette angivelige hatet er i Koranpassasjer som surah 5 ayah 5, som åpner for visse former for interreligiøse ekteskap eller surah 60 ayah 6-8, som sier: “Det kan hende Allah vil skape kjærlighet mellom dere og dem dere har fiendskap mot. Allah er Mektig og Allah er Tilgivende, Nåderik. Allah forbyr dere ikke å være gode og rettferdige mot de som ikke kjempet mot dere på grunn av religion, og heller ikke drev dere ut av hjemmene deres. Sannelig elsker Allah de som er rettferdige. Allah forbyr dere bare å være venner med de som har kjempet mot dere på grunn av religion og som har drevet dere ut av hjemmene deres eller bistått i deres utvisning. De som blir venner med dem er urettferdige.”
Islamske lærde glimrer med sitt fravær i Harris’ kildeliste
Harris’ kilder til islamkunnskap er svært begrensede. Islamske lærde er merkbart fraværende i hans litteraturliste. Istedet lener han seg tungt på avdøde professor Bernard Lewis orientalistiske og islamofobe verdensanskuelse. Mot slutten av ‘’End of Faith” skriver Harris at det sikkert finnes muslimske jurister som vil si at selvmordsbombing er i strid med islamsk lov og at selvmordsbombere derfor ikke er martyrer, men påstår at hvis disse juristene eksisterer, endrer ikke dette det faktum at selvmordsbombing aksepteres av de fleste muslimer. Realiteten er selvfølgelig at da Harris skrev dette, var det et betydelig antall fremtredende islamske lærde og geistlige som offentlig og eksplisitt hadde fordømt selvmordsbombing og terrorisme. Videre ble 9/11-angrepene fordømt av alt fra organisasjonen for islamsk samarbeid (som er en mellomstatlig organisasjon med 57 medlemsland), Al-Azhar universitetsmoské (en av de aller mest prestisjefylte læringsstedene i den muslimske verden) og islamske partier i Egypt, Tunisia, Pakistan, Bangladesh, Malaysia og Palestina.
Harris ignorerer også helt at selvmordsangrep er historisk uvanlig i den sunnimuslimske tradisjonen, noe selv Bernard Lewis vedgår. Selvmordsbombing er en utvikling fra det 20. århundre, og har verken noen forhistorie i islamsk historie eller begrunnelse i islamsk teologi eller lov. Selvmordsbombing blant muslimer begynte å dukke opp tidlig på 1980-tallet, og selv ikke da ble taktikken tatt i bruk i en konflikt så intens som den sovjetiske-afghanske krigen. Faktisk er det vanskelig å se hvordan Harris kan mene at selvmordsaksjoner så enkelt lar seg rettferdiggjøre med islamsk teologi og lov når Koranen (25:57) forbyr selvmord som sådan.
Hellig krig eksisterer ikke i islam
I motsetning til i kristendom, finnes det ikke noe konsept om hellig krig i islam. Jihad er en anstrengelse i Guds vei. Det kan være en personlig anstrengelse, for eksempel å slutte å røyke, eller en politisk jihad mot urettferdige makthavere. Det kan også være en militær jihad som føres i selvforsvar, mot urett og aggresjon. I den juridiske konteksten brukes begrepet vanligvis om væpnet kamp, fordi de juridiske tekstene angir kriteriene for når og hvordan krig kan føres, men i litteratur om åndelighet refererer jihad til en indre kamp for å bli et bedre menneske.
Inkoherent syn på vold
Ikke bare utviser Harris bemerkeselverdig lite kjennskap til hovedstrømningene i islamsk tenkning, han klarer heller ikke opprettholde et konsekvent resonnement. For å demonstrere sitt poeng om at islam er dårlig fordi det er en religion som angivelig preker vold, kontrasterer han den med den passisfiske jainismen – en indisk religion hvor det til og med er forbudt å ta livet av innsekter. I samme bok (The “End of Faith”) beskriver han imidlertid pasifisme som en dypt umoralsk posisjon å innta fordi vold noen ganger er etisk nødvendig for å forsvare seg mot større onder. Denne overbevisningen kommer også til syne i Harris’ forsvar av tortur mot såkalte terrorister.
Bin Laden om vold mot sivile
Harris mener som nevnt at Bin Laden er en ærlig muslim som er tro mot islam når han forsvarer vold mot uskyldige. Det er således verdt å ta en titt på hvordan Bin Laden argumenterer. I et intervju fra 2001 sier Bin Laden at han reagerer på at amerikanerne retter moralsk pekefinger mot muslimer når de i flere tiår selv har drept uskyldige, og at 9/11-angrepet er et svar på denne aggresjonen. Når intervjueren da spør om dette kan rettferdiggjøres religiøst, svarer Bin Laden at Profeten fvmh forbød drap på kvinner og barn, men at dette forbudet ikke er hugget i stein. Det som er mest slående med Bin Ladens argument her er hvor lite fundamentalistisk, dvs. bokstavtro, han fremstår. Han anerkjenner ikke den bokstavelige betydningen av autentiske tekster som korrekt. I stedet driver han med fortolkende akrobatikk for å rettferdiggjøre eget ståsted.
Den mest interessante delen av intervjuet kommer imidlertid når Bin Laden ikke bare fremfører nytolkninger, men regelrette løgner om islamsk lære. Han tillegger fire store lærde i den islamske tradisjon standpunktet at det er akseptabelt å svare på drap på kvinner og barn med samme mynt – for slik å avskrekke fienden fra å gjenta sine handlinger. Han viser til ibn Taymiyya (død: 1328), ibn al-Qayyim (død 1350), al-Shawkani (død 1834) og al-Qurtubi (død 1273), men ingen av disse har påstått at drap på kvinner og barn er tillatt. Det er særlig påfallende at Bin Laden priser al-Qurtubi, for han sier nemlig eksplisitt det motsatte i sin Koran-kommentar: Selv om fienden dreper ens kvinner og barn, kan en ikke med overlegg gjøre det samme tilbake.
Hva motiverer da muslimer som begår terrorhandlinger, om ikke islam?
Harris mener at Bin Laden og hans likesinnede er et produkt av islamsk lære, men det viser seg altså at ingen av dem forstår islam på en måte som er gjenkjennelig for den gemene muslim eller som har noen støtte i normativ islam (den offisielle representasjonen av tradisjonen). Faktisk er Harris’ versjon av islam enda mer ekstrem enn Bin Ladens, fordi han trekker en rett linje mellom islamsk teologi og 9/11 uten å hensynta ikke-religiøse faktorer. Av boken «Messages to the world: the statements of Osama Bin Laden» fremgår det at Bin Ladens syn på jihad ble dannet gjennom et innviklet resonnement og styrt av en bestemt persepsjon om den geopolitiske virkeligheten. Bin Laden uttaler at selv om han ikke hadde vært muslim ville han kjempet en krig mot det amerikanske imperiet. Med andre ord er Bin Laden nesten utelukkende politisk motivert – i skarp kontrast til Harris’ falske påstand om at “Bin Ladens klagemål er rent teologiske”.
Videre møter Harris’ påstand om at muslimer utfører terrorhandlinger på grunn av islam motbør fra forskere som Jessica Stern – som har utført tallrike intervjuer med muslimske og andre voldsutøvere. Hun hevder en fellesnevner hos alle som utfører en terrordåd er et klagemål/reell eller innbilt urett, og at en rekke psykologiske, sosiale og politiske faktorer spiller inn.
Kildeliste
Jihad, Radicalism, and the New Atheism with Prof. Mohammad Hassan Khalil (youtube.com)