Paludan brenner ikke bare Koranen (her i Stockholm-forstaden Rinkeby), men leder også et politisk parti som vil jage alle muslimer ut av Danmark. FOTO: HENRIK MONTGOMERY, TT/NTB
Det svært rause ytringsvernet for rasister bør ikke trumfe minoritetenes rett til vern mot hatytringer.
I senere år har vi vært vitne til et økt antall islamofobe angrep mot moskeer i Vesten. Her i Norge angrep en høyreekstremist, som var radikalisert til å tenke at muslimer ikke hører hjemme her, Al-Noor-moskeen i 2019. I likhet med andre trossamfunn bør muslimer oppleve det som fysisk og psykisk trygt å oppsøke gudshus. I lys av dette er Stopp islamiseringen av Norge (Sian) sine gjentatte koranbrenninger utenfor norske moskeer foruroligende. Sians budskap er at muslimer bør interneres og deporteres, og gjennom å brenne Koranen søker de å formidle at vi er uønskede i Norge.
Sian begynte med Koranbrenning etter inspirasjon fra Rasmus Paludan, som leder det høyreekstreme danske partiet Stram Kurs, hvis mål er å eliminere verdens muslimer og kaste samtlige ut av Danmark. Under ramadan har Paludan vært på turné i innvandrertette områder i Sverige. Det er kanskje fristende å avfeie ham som en marginalisert galning, men Stram Kurs får over to millioner kroner i årlig statsstøtte. Ifølge en undersøkelse fra 2019 støtter én av fire dansker helt eller delvis målet om å deportere muslimer.
Når Stram Kurs og Sian – ofte med politibeskyttelse – får lov til å stå på offentlige plasser, boligområder og moskeer og spre hat, settes rasisters frihet til å hetse minoriteter over minoriteters rett til vern mot slik hets. Prioriteringen blir særlig påtakelig når opinionsdannere fremstiller retten til å avholde hatmarkeringer som et viktig forsvar av ytringsfriheten. Å gjøre stillingtaken til hatgrupper til et spørsmål om stillingtaken til ytringsfrihet, er intellektuelt fordummende. Ytringsfriheten er ikke en absolutt frihet. Hvis det var tilfelle, kunne hvem som helst påberopt seg den til å mobbe og trakassere.
Mange forstår ikke hvorfor muslimer reagerer så negativt på koranbrenning, og mener det er et uttrykk for at vi er lettkrenkede og ikke tåler religionskritikk. Da er det viktig å poengtere at handlingen må forstås i lys av hva slags budskap som ytres, hvem som ytrer og med hvilken intensjon. Sian og Stram Kurs anerkjenner verken muslimers trosfrihet eller vår rett til å eksistere.
De som mener at muslimer i ytringsfrihetens navn må finne seg i Koranbrenning, bør også se hen til det større islamfiendtlige politiske klimaet vi befinner oss i. I India ser vi nå konsekvensene av at statsstøttede hinduekstremister åpenlyst og over tid har fått spre dehumaniserende forakt og folkemordsretorikk overfor muslimer: Muslimer fordrives fra sine hjem og blir lynsjet med politiets bistand.
Som idéhistoriker Dag Herbjørnsrud forklarer i Utrop 24. april, kan man dessuten ikke uten videre si at det er lovlig å brenne religiøse bøker. Legaliteten er avhengig av sammenhengen brenningen skjer i. Vanligvis vil rasister komme med verbale ytringer som nedvurderer muslimers menneskeverd i forbindelse med skjendingen, og det er faktisk lovstridig. Dette er bakgrunnen for at politiet i Malmö har anmeldt Paludan for «hets mot folkegruppe». Paludan er kjent for utspill som at skandinaviske muslimer er fiender hvis blod «vil ende i kloakken, der de fremmede fiender hører hjemme.»
De som er opptatt av å tilrettelegge for hatgruppers mulighet til å ytre seg, bør minnes om at ytringsfriheten er forankret i verdiene sannhetssøken og demokrati. Ytringsfriheten skal brukes til å fortelle sannheten – selv når den går på tvers av det andre vil høre – for derigjennom å bidra til et bedre samfunn. Særlig viktig for demokratiet er det at makthavere ansvarliggjøres for maktmisbruk. Spørsmålet blir da på hvilken måte det tjener samfunnet at rasister får ta til orde for å fjerne den muslimske minoritetens demokratiske friheter, hylle Breivik og erklære krig mot politi, politikere, dommere og antirasister?
Hvordan kan vi forhindre ytterligere polarisering?
Norge burde etterleve FNs konvensjon mot rasediskriminering, som krever forbud mot organisasjoner som fremmer diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion. Videre oppfordrer vi opinionsdannere til å utvide horisonten når det gjelder ytringsfrihetsspørsmål, så offentligheten ikke sitter igjen med et feilaktig inntrykk av at islam er Norges store ytringsfrihetsutfordring. En undersøkelse fra 2020 som viser betydelige ytringsfrihetsmangler i helsevesenet har for eksempel fått påfallende lite oppmerksomhet. Det er også viktig at samfunnet ikke bare problematiserer voldelige reaksjoner på hatmarkeringer, men også hatorganisasjonene og -ytringene som utløste reaksjonene.
Fysisk vold er ikke en akseptabel motreaksjon mot psykisk vold, og IRN fordømmer den voldelige utageringen i Sverige i påsken. Slik atferd er ikke bare kontraproduktiv, den er uislamsk.
Ifølge svensk politi er det kriminelle gjenger snarere enn ordinære motdemonstranter som står bak opptøyene. Sverige har et voldsproblem knyttet til kriminelle gjenger. Denne volden har ikke noe med islam å gjøre, slik enkelte i den norske samfunnsdebatten ønsker å fremstille det som, men er forbundet med sosial ulikhetsproblematikk i landet.
Til slutt drister vi oss til å foreslå at neste motdemonstrasjon mot Sian bør inneholde et kjærlighetsbudskap. Selv om de ikke ønsker oss vel, kan vi ønske dem god bedring fra den sykdommen antimuslimsk rasisme er. Usolidariske og bitre mennesker har det ikke bra med seg selv, og kanskje litt kjærlighet vil gjøre dem vel.
Publisert i Klassekampen 5.mai 2022
https://klassekampen.no/utgave/2022-05-05/hvordan-moter-vi-hatet