På grunn av ressursmangel fikk IRN dessverre ikke til å innsende høringssvar på forslaget om å forby konverteringsterapi i fjor. Vi beklager dette, og håper norske muslimers perspektiver likevel kan ivaretas i den videre behandlingen av stortingsproposisjon 132 L – som handler om at såkalt konverteringsterapi skal kunne straffeforfølges med bøter eller fengselsstraff. I proposisjonen oppgis det at trossamfunn i tillegg kan miste tilskudd ved lovovertredelse.
I proposisjonen brukes «konverteringsterapi» som en samlebetegnelse for praksis/handlinger som anvendes for å få personer å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det dreier seg ikke om psykoterapi utført av helsepersonell, for i proposisjonen står følgende:
Ifølge kunnskapsoversikten, arter konverteringsterapi seg hovedsakelig som innsats rettet mot det mentale hos den som forsøkes reorientert, for eksempel gjennom bønn og samtaleterapi.
Bufdirs kartlegging kan tyde på at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie). Mange av aktørene som deltok i kartleggingen oppgir at konverteringsterapien de kjenner til, har skjedd gjennom en-til-en samtaler og gruppesamtaler.
Eksperten deler konverteringsterapi inn i tre ulike hovedformer: psykoterapeutisk, medisinsk og trosbasert. Basert på Bufdirs kartlegging, ser sistnevnte ut til å være mest aktuell i norsk kontekst. Noen av de trosbaserte formene som nevnes i rapporten fra FNs uavhengige ekspert er intervensjoner med fokus på «helbredelse», forbønn, konverteringsterapicamper, religiøs rådgivning, eksorsisme og press om å leve i sølibat.
Vi er bekymret for at konverteringsterapi er så vidt definert at det potensielt kan ramme trosbasert veiledning foreldre gir sine barn i seksual- og kjønnsspørsmål. Vi er selvfølgelig enig i at eksorsisme og konverteringsterapicamper er overtramp og bør forbys, men vil protestere mot at religiøs rådgivning, samtaler og bønn også betegnes som «konverteringsterapi». I praksis betyr dette at mosképersonell som gir religiøs rådgiving, ber for eller har støttesamtaler med dem som oppsøker dem, kan bli utsatt for straffereaksjoner. Dette gjelder også i de tilfeller hvor voksne mennesker helt frivillig og på veloverveid grunnlag oppsøker kontakt. I proposisjonen står det at «hvorvidt den utsatte har gitt sitt samtykke, vil ha betydning i helhetsvurderingen, men ikke være avgjørende».
Vi mener det er paradoksalt at et lovforbud som innføres med begrunnelse om å sikre enkeltindividers selvråderett faktisk kan ende opp med å innskrenke deres autonomi. Myndighetene legger i lovforslaget til grunn at såkalt konverteringsterapi krenker og påfører involverte personer psykisk skade, men neglisjerer at det også kan være krenkende å frarøve myndige personer mulighet til selv å avgjøre hva som er til skade eller gagn for dem. Det kan jo være psykisk strev som nettopp leder en person med kjønnsdysfori til å oppsøke et trossamfunn for veiledning, og det kan potensielt skade denne personen om hun tar en beslutning om kjønnsskifte uten først å konsultere med andre. Det er velkjent at flere av de som har gjennomgått kjønnsbytte angrer på dette i ettertid.
Det er dessuten umyndiggjørende at en ikke låner øre til kompetansepersoner med homoseksuell orientering som har et positivt syn på samtaleterapi. Waheed Jensen er blant disse, og han kritiserer hvordan man av politiske grunner har satt den negative merkelappen «konverteringsterapi» på forsøk på å utforske, forstå og potensielt endre menneskers seksuelle atferd. Vi anbefaler alle som genuint er interessert i å forsvare både troende og ikke-troende homoseksuelles frihet til å leve liv i tråd med egne verdier å høre «Living with Same-Sex attraction as a Muslim».
Videre er ordene «undertrykke», «fornekte» og «endre» på den ene siden, og «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» på den andre, definert på en slik måte i proposisjonen at oppfordringer til å skille mellom følelser, handlinger og identitet kan tolkes som «konverteringsterapi».
I proposisjonen er kjønnsidentitet forklart som «hva slags kjønn vi føler og opplever oss selv som». I islam er det biologiske kjønnet en er født med definerende for ens kjønnsidentitet, uavhengig av hvor mannlig eller kvinnelig en føler seg. Følelsene endrer ikke ens kjønnsidentitet, og kun i de tilfeller hvor en er født med ubestemmelig kjønn er kjønnskorrigerende inngrep tillatt. Samtidig anerkjenner islamsk lov- og etikktradisjon at det finnes kvinner som i sin natur er mer maskuline enn andre, og menn som er mer feminine enn andre. I samtaler med et barn som opplever kjønnsforvirring til tross for et tydelig biologisk kjønn, vil en muslimsk oppdrager derfor avfeie at barnet født inn i «feil kropp» og motsette seg kjønnsskifte. I stedet vil vedkommende hjelpe barnet å sortere tanker og følelser slik at barnet kan bli komfortabel i egen kropp. Det er fullstendig urimelig hvis slik veiledning tolkes som at en «fornekter» eller «undertrykker» barnets kjønnsidentitet.
Når det gjelder homoseksuell tiltrekning, forfekter islam et holistisk menneskesyn hvor våre seksuelle følelser verken dikterer våre seksuelle handlinger eller vår identitet. Hvem en er seksuell tiltrukket av er ikke definerende for hvem en er som menneske. Dette er bakgrunnen for at en del muslimer som er tiltrukket av det samme kjønn velger å si at de har homofile tiltrekninger (på engelsk SSA – same sex attractions), snarere enn at de er homofile. I det islamske paradigmet trekkes dessuten et skille mellom følelser og handlinger: Seksuelle følelser er ikke syndige, men seksuell praksis kan være det. I likhet med i de andre abrahimittiske religionene, er rammen for seksuelt samkvem i islam ekteskap mellom mann og kvinne.
I lys av dette er det betenkelig at lovproposisjonen angir at «seksuell orientering» inkluderer både «seksuell legning» (altså seksuelle følelser) og «seksuell praksis». Faktisk omtales innsats som går ut på å ««bistå» enkeltpersoner med å ikke leve ut deres likekjønnede begjær» som en form for konverteringsterapi. Vi protesterer mot at oppmuntring til å avstå fra visse seksuelle handlinger kriminaliseres.
Til slutt vil vi understreke at all trosbasert veiledning, hjelp og rådgivning må skje på en empatisk og kjærlighetsfull måte. Den andre personens langsiktige velvære må være rettesnoren når man ber for eller samtaler med medmennesker om kjønns- og seksualspørsmål.