Hvordan bør vi forstå islamofobi?

Boken «Islamophobia and the politics of Empire 20 years after 9/11» av Deepa Kumar kom ut i 2021, 20 år etter «krigen mot terror» startet. Ifølge The Cost of War- prosjektet (Brown University) ble det i 2020 estimert at den globale krigen mot terror hadde ført til at mellom 37-59 millioner mennesker hadde blitt fordrevet som resultat av amerikansk krigføring i åtte land i denne perioden. Det ble også estimert at rundt 800 000 har blitt drept på grunn av krigene i Afghanistan, Pakistan, Irak og Jemen. Tallene er høyere når man legger til andre faktorer slik som ødeleggelse av infrastruktur, mangel på vann og mat, og sykdommer som resultat av krigføringen. I disse dager foregår «krigen mot terror» i skyggene, da de aktive krigene i Afghanistan og Irak er over, men for menneskene som har blitt rammet av den brutale krigføringen er konsekvensene irreversible. Derfor er boken til Deepa Kumar en svært viktig påminnelse om måten «krigen mot terror» ble igangsatt og hvordan dette henger sammen med islamofobi og rasistiske forestillinger om muslimer i en post-9/11 verden.

Kumar argumenterer for at islamofobi må forstås som anti-muslimsk rasisme, og ikke religiøs intoleranse. Hun mener at dette handler om måten man posisjonerer islam som det motsatte av Vesten. Gjennom denne posisjoneringen blir den «muslimske verden» anti-moderne, kvinnefiendtlig og ufri. Kumar forklarer dette som et «ideologisk rammeverk» som har blitt en slags «common sense» i måten man beskriver islam i måten man beskriver islam i Vesten, og da spesielt i vestlige medier. Dette ideologiske rammeverket er en del av en lang historie med europeisk imperialisme. Tiden etter 11. september er da orientalismen (vestlige teorier, fortellinger eller ideer om Vestens oppfatning av Østen) fikk en utvidet plass i forståelsen av islam og muslimer.

Tiden etter 9/11 er også da kategorien «The racialized muslim» skapes, der muslimer som en gruppe blir forstått gjennom visse karakteristikker, for eksempel gjennom distinksjonen «good» muslim vs «bad» muslim». Dermed blir ideologien bak islamofobi at man skaper en snever antakelse av hva det vil si å være muslim og gjennom denne kategoriseringen blir det mulig å forutsi, forklare og kontrollere adferden til «muslimer». Kumar bruker den britiske sosiologen Stuart Halls teori for å forklare måten samfunn og individer bruker et ideologisk rammeverk for å «forstå» verden. Dette teoretiske grunnlaget er svært nyttig når man skal forstå måten islamofobi produseres og opprettholdes. Rasisme som uttrykkes på en direkte måte er åpenbar og kan lett avkles som propaganda, men anti-muslimsk rasisme blir ofte uttrykt på en mer indirekte og subtil måte gjennom et sett med antakelser om islam, muslimer og muslimske land. Et godt eksempel på dette som vi ofte kan se i medieomtalen om islam, er måten man presenterer antakelser som fakta, ved å si at det er velkjent at den «muslimske verden» er udemokratisk, kvinnefiendtlig, voldelig osv. Dermed gjør man det retorisk vrient å komme med en alternativ argumentasjon, siden dette har blitt etablert som «fakta». Halls teori om ideologi og kultur er svært viktig når vi skal prøve å forstå måten denne type islamofobi får fotfeste i mediene. Hall forklarer måten slike ideologiske rammeverk dannes: Man skaper et foretrukket kulturelt rammeverk for en sak, ved å etablere dominans og man opprettholder denne dominansen gjennom en prosess av repetisjon innenfor en kontekst, der alternative rammeverk blir dysset ned.

Videre i kapitlet går Kumar gjennom de dominerende antakelsene som har laget det ideologiske rammeverket for diskusjonen rundt islam og muslimer etter 9/11. I dette kapitlet gir Kumar en grundig innføring i de politiske diskursene som har problemdefinert islam etter 9/11. Kumar presenterer seks ideologiske rammer som har definert måten man representerer arabere, iranere, sør-asiatere og den såkalte muslimske verden etter 9/11. De seks rammene er som følgende:

1. Islam er en monolittisk religion.

2. Islam er en kvinneundertrykkende religion og muslimske kvinner må reddes av Vesten.

3. Islam er anti-moderne fordi religion og politikk ikke er adskilt.

4. Det «muslimske sinnet» er ikke i stand til å tenke rasjonelt og vitenskapelig.

5. Islam er utelukkende voldelig.

6. Vesten sprer demokrati fordi muslimer ikke er stand til å innføre demokratisk selvstyre.

Kumar gir en kritisk gjennomgang av hver av disse rammene. Dette gir leseren mulighet til å virkelig forstå måten reproduksjonen av disse påstandene har blitt en sannhet i Vesten post-9/11.

I kapittel 4 “Good” and “Bad” Muslims: The Foreign Policy Establishment and the “Islamic Threat” forklarer Kumar måten amerikansk utenrikspolitikk har utviklet islamofobisk policy avhengig av lederskapet i det hvite hus, og måten synet på islam har endret seg under og etter den kalde krigen.

Den «islamske trusselen» som en amerikansk utenrikspolitisk strategi var noe som oppstod etter Sovjetunionens kollaps. Denne perioden kan stadfestes som da USA utvikler sin rolle som «politi» som påtar seg ansvar for å rydde opp og påse at humanitære mål blir oppnådd gjennom bruken av militær makt mot stater som truet internasjonal stabilitet. Kumar påpeker noe som ofte ikke blir snakket nok om, og det er logikken bak denne type dominans: For at USA skulle klare å oppnå denne kontrollen så måtte det presenteres gjennom fasaden av mangfoldighet og velvilje. Kumar betegner dette som «multikulturell imperialisme» da tiårene etter den kalde krigen ble en tid der mangfoldighet ble en del av det amerikanske militærapparatet, ved å inkludere kvinner, homofile og etniske minoriteter. De ulike utenrikspolitiske strategiene kan kort oppsummeres basert på presidentskapene i perioden 2001-2020 slik:

Bush-årene: Nykonservatisme – aggressiv krigføring i Midtøsten.

Obama-årene: «soft power», fortsettelse av krigene, men en form for «liberal» islamofobi.

Trump-årene: Åpenbar rasisme og aggressiv rasistisk politikk.

Begrepet «Good Muslim, bad Muslim» er utviklet av den politiske teoretikeren Mahmood Mamdani, og begrepet fanger opp måten muslimer blir forstått avhengig av om man støtter eller avviser USAs utenrikspolitiske ambisjoner. Kumar problematiserer også hvordan begrepet «islamist» ofte brukes i vestlige medier, der ulike islamistiske aktører, fra ulike land, regioner og som har ulike politiske mål, reduseres til én gruppe som blir sett på som representasjonen for politisk islam. I dette kapittel problematiserer Kumar også bruken av terrorismebegrepet og måten begrepet utelukkende brukes for å beskrive én type politisk vold, mens andre former for politisk vold som for eksempel statlig vold som utøves mot en sivilbefolkning sjelden betegnes som terrorisme.

Kapittel 6, Terrorizing Muslims: Domestic security and the Racialized Threat, er det mest imponerende kapitlet. Kumar gir en systematisk gjennomgang av måten kontraterrorlovgivning har blitt brukt mot muslimer post-9/11. Kumar identifiserer måten en rekke amerikanske institusjoner slik som Department of Homeland Security, FBI, Justisdepartementet og en rekke politidistrikt har drevet med overvåkning av amerikanske muslimer gjennom kontraterroroperasjoner. Et godt eksempel på dette er måten CIA, som egentlig skal drive med internasjonale operasjoner, var tett delaktige i utviklingen av overvåkningsprogrammet til politidistriktet i New York, som er en delstat med en stor muslimsk befolkning. Et annet skremmende eksempel er saken mot «LA 8» som viser utviklingen av slike lovgivninger. Dette var en sak fra 1987 der åtte palestinere og en kenyaner ble siktet fordi de hadde samlet inn penger for Folkefronten for palestinsk frigjøring. Denne siktelsen førte til at de ble satt under FBIs overvåkning i hele tre år for å hindre et terrorangrep. Det var den amerikansk-sionistiske organisasjonen ADL som hadde gitt navnene til disse aktivistene til FBI. Bakgrunnen for at slik straffeforfølgelse i det hele tatt kunne skje var på grunn av en lovgivning fra 1952, som hadde som mål å hindre kommunister fra å komme inn i landet. Dette eksemplet illustrerer hvor fleksible disse lovgivningene er, der lovgivning som skal hindre en bestemt trussel lett videreutvikles mange tiår senere for å hindre nye «terroraktiviteter». Saken mot LA 8 ble ikke avsluttet før 2007.

I dette kapitlet gir Kumar en grundig beskrivelse av en rekke saker der flere tusener av kvinner, menn, unge, eldre, amerikanske statsborgere og ikke-statsborgere har blitt arrestert, anholdt og deportert på grunn av «krigen mot terror». En annen viktig påminnelse er hvor kostbart det amerikanske rettssystemet er, spesielt når rettsprosessen varer i mange år. Dermed har de største ofrene vært sårbare individer med arbeiderklassebakgrunn, internasjonale studenter og migranter uten oppholdstillatelse.

Når en gruppe mennesker blir dehumanisert så muliggjøres psykisk og fysisk vold mot dem og det rettferdiggjøres som noe nødvendig. Ofrene for slike etniske profilering har vært mange ulike mennesker med arabisk, sør- asiatisk og vest-afrikansk bakgrunn. Denne prosessen har blitt kalt for securitization of Islam, noe som betyr at en hel gruppe kan bli sett på som en «sikkerhetstrussel» på bakgrunn av at de er muslimer. Den amerikanske staten har rettferdiggjort denne behandlingen av også uskyldige mennesker ved å si at dette er en forebyggende rettsforfølgelse som er helt nødvendig for å holde amerikanske borgere trygge.

En annen viktig påminnelse i denne boken er måten den amerikanske staten har brukt informanter til falske terrorplott for å finne og straffeforfølge mulige terrorister. Under krigen mot terror har amerikanske myndigheter i stor utstrekning brukt det som omtales som provokatører for å arrestere folk for terrorintensjon. Sårbare individer har blitt lurt og radikalisert av provokatører til å delta i fabrikerte kriminelle aksjoner.

Siden 9/11 har dessuten tusenvis av FBI-informanter i moskeer og muslimske miljøer ført til rettsforfølgelse av flere hundre mennesker. En amerikansk menneskerettighetsorganisasjon publiserte rapporten «Targeted and Entrapped» om etikken rundt bruken av slike informanter. I rapporten påpekes det at informantene ofte ble rekruttert gjennom trusler eller bestikkelser, for eksempel ble straffedømte tilbudt redusert straff/ sletting av rulleblad, mens andre ble tilbudt endring i migrasjonsstatus. I rapporten poengteres det at dette skapte en farlig incentivstruktur for de rekrutterte. I sakene som ble studert i rapporten ble informantene oppmuntret til å ty til vold og skaffe seg våpen til å utføre terrorangrep. Når de så gjorde dette, ble dette senere brukt som bevis mot informantene. Journalisten Trevor Aaronson har argumentert for at FBI skaper terrorister for å kunne rettferdiggjøre den enorme pengebruken til kontraterrorprogrammer.

Kumar beskriver også måten teorier om radikalisering har vært grunnlaget for å kunne drive med etnisk profilering av muslimer post-9/11. Hun viser til et dokument fra 2007 som ble produsert av NYPD (politidistriktet i New York) der radikalisering ble definert som en prosess som består av fire stadier. Denne modellen har vært grunnen til at muslimske miljøer i delstaten har blitt utsatt for aggressiv overvåkning. Kumar sammenligner dette med måten høyreekstreme grupperinger har blitt skjermet for denne type forebyggende rettsforfølgelse, selv om trusselen fra høyreekstreme er massiv.

Boken til Deepa Kumar er viktig lesning om man ønsker å forstå hva krigen mot terror har kostet i menneskeliv, og måten kontraterrorprogrammer har blitt utviklet for å kunne trakassere, profilere og rettsforfølge muslimer på bakgrunn av deres tro og identitet. Kumar gir både en grundig historisk analyse av måten islamofobi har blitt utviklet i Vesten, og måten post- 9/11 er tiden der islam har blitt definert som en sikkerhetstrussel. Kumar forklarer også måten anti-muslimsk rasisme fører til dehumanisering og brutalisering av muslimer. Ved å bruke eksempler fra en rekke saker viser Kumar hvordan kontraterrorapparatet har blitt brukt mot amerikanske muslimer, og de årelange og marerittaktige konsekvensene av disse anklagene. Boken gir også tilgang til viktige forfatterskap om islamofobi fra andre akademikere, slik som Moustafa Bayoumi, Arun Kundnani og Nadine Naber.

Referanse

Kumar, D. (2021). Islamophobia and the politics of Empire 20 years after 9/11(2.utg). Verso Books.