Innledning 

Muslimsk-jødiske forhold har blitt diskutert gjennom de siste 1400 årene. De er diskutert i Koranen og hadither, så vel som i mange tekster skrevet av jødiske åndelige ledere. Det påståtte fiendskapet mellom islam og jødedom og mellom muslimer og jøder, yter ikke rettferd til den rike og komplekse historien knyttet til muslimsk-jødiske forhold. En karikert fremstilling av muslimsk-jødiske relasjoner som enten hatefulle eller harmoniske, synes i stor grad å være forankret i politiserte synspunkter. Den palestinsk-israelske konflikten har ofte overskygget muslimsk-jødiske relasjoner, og har bidratt til en slik politisering og polarisering.  

Det er ingen tvil om at dagens relasjon er preget av  okkupasjonen av Palestina. Staten Israel forsøker å delegitimere kritikere av okkupasjonen, og flere som tar avstand fra Israels overgrep har urettmessig opplevd å bli stemplet som antisemitter. Eksempelvis: Da den internasjonale straffedomstolen i 2021 varslet etterforskning av Israels forbrytelser i Palestina, anklagde israelske myndigheter domstolen for antisemittisme. Da Harry Potter-stjernen Emma Watson i januar 2022 uttrykte solidaritet med palestinerne, ble hun beskyldt for det samme av en tidligere israelsk FN-ambassadør. Når det er sagt, så er det  også muslimer som urettmessig forveksler Israel med jøder. Både muslimer og ikke-muslimer må i derfor i større grad evne å skille mellom motstand mot israelsk politikk og motstand mot jøder.  

Det er en myte at muslimer fra et historisk og teologisk ståsted er antijødiske. Profeten Muhammad (fvmh) lærte sine følgesvenner å respektere mennesker av alle trosbakgrunner. Han oppfordret til å donere i veldedighet til mennesker av alle trosretninger, og personlig gav  han regelmessig donasjoner til en jødisk familie i sitt nabolag. Da profeten (fvmh) så begravelsesfølget til en jøde passere, reiste han seg opp av respekt for menneskelivet og døden. Da noen påpekte av den avdøde ikke var muslim, svarte profeten retorisk: “Er det ikke en menneskesjel?”. Når en uskyldig jødisk mann ble anklaget for en forbrytelse han ikke begikk, ble 11 vers i Koranen åpenbart for å frikjenne han. Noen jøder i profetens omgivelser konvertere til islam, mens andre  slik som rabbineren Mukhayriq, fortsatte å praktisere jødedom og fortsatte å ha gode relasjoner til profeten Muhammad (fvmh).  

Også andre hadither underbygger at profeten hadde gode relasjoner til jøder, i samsvar med Guds ord i Koranen (surah 60, vers 8): 

Allah forbyr dere ikke å vise godhet og rettferd mot dem som ikke har kjempet mot dere på grunn av religionen deres og ei heller drev dere ut av hjemmene (fedrelandet) deres. Sannelig, Allah elsker dem som utøver rettferdighet. 

 I følge Al-Tabari, en av de tidligste Koran-kommentatorene, oppmuntrer dette Koran-verset til gode relasjoner med alle sekter, trosretninger og religioner. Denne islamske læren har inspirert muslimer opp gjennom tidene. Det er verdt å minne om at muslimer ikke sto bak holocaust i Europa. I stedet reddet Den store moskeen i Paris mange jøder som flyktet fra nazistene.   Oppblomstringen av den jødiske kulturen i det islamske Spania og det ottomanske kalifatet, blant andre muslimskstyrte områder, er dessuten godt dokumentert. 

Fra anti-muslimsk hold trekkes gjerne dødsdommen mot menn fra den jødiske stammen Banu Qurayza frem som et bevis på islams angivelige jødehat.  Det å ta dommen til inntekt for jødehat er ulogisk og uredelig: Banu Qurayza var en av flere jødiske stammer som hadde en fredsavtale med muslimene i Medina. De inngikk en pakt om at de skulle være under muslimenes beskyttelse i Medina, mot at de ikke skulle angripe muslimer eller alliere seg med dem som angrep dem. Da de forrådte pakten, ble de dømt på grunn av sviket, ikke pga. sin religion. 

For å  understreke argumentet om at islam og jødedom ikke har et iboende konfliktfylt forhold, følger en oversettelse av en kronikk av David Wasserstein. Han er en jødisk-amerikansk professor i historie, spesialist på forholdet mellom muslimer og jøder i islams første århundrer. 

Hva gjorde muslimene for jødene? 

Islam reddet jødedommen. Dette er en upopulær, og for noen ubehagelig, påstand i den moderne verden. Det er like fullt en historisk sannhet. Bakgrunnen for dette er at 570 år etter Kristus, da profeten Mohammed (fvmh) ble født, var jødene og jødedom på vei inn i historiebøkene som et fortidig fenomen. Islams fremmarsj reddet dem, og sørget for jødedommen ikke bare overlevde, men at den jødiske kulturarven blomstret.  

På 300-tallet hadde kristendommen blitt den dominerende religionen i Romerriket. Et aspekt ved dette var motstand mot rivaliserende trosretninger, inkludert jødedommen.  Det skjedde massekonvertering av medlemmer av andre trosretninger, noen ganger med tvang, til kristendommen. Mange av vitnesbyrdene om jødisk eksistens i Romerriket fra denne tiden består av beretninger om omvendelser. 

Store og permanente reduksjoner i antallet jøder gjennom konverteringer mellom det fjerde og det syvende århundre, førte med seg en gradvis og nådeløs nedskjæring av jødenes status, rettigheter, sosiale og økonomiske eksistens og religiøse og kulturelle liv over hele Romerriket. En lang rekke lover fratok jøder deres rettigheter som borgere, forhindret dem i å oppfylle sine religiøse forpliktelser og ekskluderte dem fra storsamfunnet. 

Dette skjedde parallelt med den århundrelange militære og politiske kampen med Perserriket. Som en bitteliten andel av den kristne verden, burde ikke jødene ha blitt nevneverdig påvirket av denne brede, politiske saken. Likevel påvirket det dem kritisk, fordi det persiske riket på denne tiden inkluderte Babylon – nå Irak – som på den tiden var hjem til verdens største konsentrasjon av jøder. 

Her fantes også de største sentrene for jødisk intellektuelt liv. Talmud, jødedommens viktigste skriftsamling ved siden av den hebraiske bibelen ble til i Babylon. Kampen mellom perserriket og Bysants førte til et voksende gap mellom jøder under bysantinsk-kristent styre og jøder under persisk styre.  Jødene som levde under kristent styre later til å ha mistet kunnskapen om sine egne kulturspesifikke språk – hebraisk og arameisk – og å ha tatt i bruk latinsk eller gresk eller andre ikke-jødiske, lokale språk. Dette må igjen ha betydd at de også mistet tilgangen til de sentrale litterære verkene i jødisk kultur – Toraen, Mishnah, poesi, midrash og til og med liturgi. 

Tapet av den samlende kraften  språket representerer – og av den tilhørende litteraturen – var svært medvirkende til at jøder ble assimilert inn i det kristne miljøet og forsvant som selvstendig gruppe. Det ene stedet i verden hvor jødisk kulturliv blomstret var Babylon, men jøder i Bysants var avskåret fra disse jødene pga. konflikten med perserriket. Jødisk liv i den kristne verden i senantikken var derfor ikke bare en blek skygge av hva det hadde vært tre eller fire århundrer tidligere. Det var nærmest et dødsdømt fenomen. 

Fremveksten av islam og den islamske ekspansjon i det syvende århundre forandret imidlertid verden,  med  vidtrekkende og permanent effekt for jødene. Innen et århundre etter Mohammeds død i 632, hadde muslimske hærer erobret nesten hele verden der jøder bodde, fra Spania østover over Nord-Afrika og Midtøsten og så langt som til Irans østgrense og utover. Nesten alle jødene i verden var nå en del av den islamske sivilisasjonen. Denne nye situasjonen forvandlet den jødiske eksistensen i juridiske, demografiske, sosiale, religiøse, politiske, geografiske, økonomiske, språklige og kulturelle termer – alt til det bedre. 

For det første ble ting bedre politisk. Nesten overalt der jøder hadde levd under kristent styre, utgjorde de nå en del av det samme politiske rommet som Babylon. Politisk endring ble ledsaget av endring i den juridiske statusen til den jødiske befolkningen. Selv om det ikke alltid er klart hva som skjedde under de muslimske erobringene, er en ting sikkert: Resultatet var i det store og hele at jødene ble en slags annenrangs borgere. Dette må ikke misforstås til å være et tilbakeskritt: Å være annenrangs borger var en langt bedre status enn å ikke være borger i det hele tatt. For de fleste jøder representerte annenrangs statsborgerskap et stort fremskritt. I det vestgotiske Spania for eksempel, kort før den muslimske erobringen i 711 år etter Kristus, hadde jødene sett barna sine fjernet fra dem og tvangskonvertert til kristendom. De hadde også selv blitt slaver. 

I de utviklende islamske samfunnene i den klassiske og middelalderske perioden, betydde det å være jøde at man tilhørte en lovbasert kategori som nøt visse rettigheter og beskyttelse, sammen med forskjellige plikter. Disse rettighetene og beskyttelsene var ikke så omfattende som de muslimer hadde, og forpliktelsene var større, men i de første århundrene var muslimene selv en minoritet, og de praktiske forskjellene var ikke så store. 

Sammen med juridisk nesten-likestilling kom sosial og økonomisk likhet. Jøder var ikke begrenset til gettoer, verken bokstavelig eller i form av økonomisk aktivitet. Islamske samfunn var i realiteten åpne samfunn. Også i religiøse henseende nøt jødene praktisk talt full frihet, det var ingen vesentlig begrensning på religionsutøvelsen deres. Sammen med intern juridisk autonomi, nøt de også formell representasjon foran statens myndigheter.  

Den politiske enheten brakt til veie av det nye islamske imperiet varte ikke, men det skapte en enorm islamsk verdenssivilisasjon, lik den eldre kristne sivilisasjonen som den erstattet. Innenfor dette enorme området nøt jøder stort sett lik status og rettigheter overalt. De kunne bevege seg rundt, opprettholde kontakter og utvikle sin identitet som jøder. En stor ny utvidelse av handelen fra 800-tallet og utover førte de spanske jødene – i likhet med muslimene – i kontakt med jøder og muslimer så langt borte som India. 

Et stort antall mennesker i den islamske verden gikk over til å benytte arabisk, inkludert jødene. Språkskiftet brakte i sin tur jødene i direkte kontakt med bredere kulturelle utviklingstrekk. Resultatet fra 1000-tallet og fremover var en slående sammenkobling av to kulturer. Jødene i den islamske verden utviklet en helt ny kultur, som skilte seg fra deres kultur før islam hva angår språk, kulturelle former, påvirkning og anvendelse. I stedet for først og fremst å være opptatt av religion, blandet den nye jødiske kulturen i den islamske verden i høy grad det religiøse og det sekulære. Kontrasten, både til fortiden og middelalderens kristne Europa, var enorm. 

Jødene skrev delvis på arabisk, og delvis på en jødisk form av arabisk.  Emnene  jødene skrev om, og de litterære formene de benyttet til å skrive om dem, var stort sett nye – lånt av muslimene og utviklet seg i takt med utviklingen i arabisk islam. På dette tidspunktet ble hebraisk også gjenopplivet som et språk for høylitteratur. Mye av den beste poesien på hebraisk skrevet siden Bibelen kommer fra denne perioden. Sa’adya Gaon, Solomon Ibn Gabirol, Ibn Ezra, Maimonides, Yehuda Halevi, Yehudah al-Harizi, Samuel ha-Nagid er velkjente jødiske lærde og kulturpersonligheter fra perioden. 

Hvor produserte jødene disse kulturelle og litterære verkene? Når oppnådde jødiske og muslimske miljøer en symbiotisk sameksistens? Det skjedde en rekke steder, men det mest fremstående eksempelet er det islamske Spania. I det islamske Spania fant en jødisk gullalder sted, simultant med en kulturell og vitenskapelig blomstring blant muslimene. Det spanske tilfellet illustrerer også et mer generelt mønster: I Bagdad mellom det niende og det tolvte århundre; i Qayrawan (i Nord-Afrika) mellom det niende og ellevte århundret, i Kairo mellom 900- og 1100-tallet og andre steder, hadde opp- og nedgangen i islams kulturelle sentra en tendens til å bli reflektert i opp- og nedturer i jødisk kulturell aktivitet de samme stedene. 

Dette var ikke tilfeldig. Det var et produkt av en rekke dypere trekk ved disse samfunnene, sosialt, kulturelt, juridisk, økonomisk, språklig og politisk, som sammen muliggjorde og faktisk oppmuntret jødene i den islamske verden til å skape en ny subkultur. Dette varte ikke evig; Perioden med kulturelt vellykket symbiose mellom jøder og arabiske muslimer i middelalderen nærmet seg slutten rundt 1300. I virkeligheten hadde den nådd dette punktet enda tidligere, med den generelle relative nedgangen i betydningen og vitaliteten til arabisk kultur, både i forhold til vesteuropeiske kulturer og i forhold til andre kulturelle former for islam, dvs. de persiske og tyrkiske variantene. 

Jødisk kulturell velstand i middelalderen opererte i stor grad som en funksjon av muslimsk, arabisk kulturell (og til en viss grad politisk) velstand. Når den muslimske arabiske kulturen blomstret, gjorde jødenes kultur det samme. Når den muslimske arabiske kulturen erfarte nederlag, opplevde den jødiske det samme. Når det gjelder jødene, fungerte imidlertid den kulturelle kapitalen som ble skapt, også som såbed for videre vekst andre steder. Den islamske verden var ikke den eneste inspirasjonskilden for den jødiske kulturelle vekkelsen –  som kom senere i det kristne Europa – men den var absolutt en viktig bidragsyter til utviklingen. Dens betydning kan ikke overvurderes. 

 Kilder  

Misra, Abdullah Anik (2012). A balanced explanaition of the Banu Qurayza controversy. Seeker’s guidance. https://seekersguidance.org/answers/general-counsel/a-balanced-explanation-of-the-banu-qurayza-controversy/ 

Parrot, Justin (2022). The Myth of an Antisemitic Genocide in Muslim Scripture. Yaqeen Institute of Islamic Research. https://yaqeeninstitute.org/read/paper/the-myth-of-an-antisemitic-genocide-in-muslim-scripture#ftnt12 

 Wasserstein, David (2012). So what did the Muslims do for the Jews?  The Jewish Cronicle.  https://www.thejc.com/comment/opinion/so-what-did-the-muslims-do-for-the-jews-1.33597 

Tips til videre fordypning 

Blogging Theology (2021, 18.august). Professor Abramson discusses the History of Jewish-Muslim Relations during Medieval Period [Video]. Youtube. Professor Abramson discusses the History of Jewish-Muslim Relations during Medieval Period – YouTube 

Blogging Theology (2021, 31.mars). Blogging Theology in conversation with Rabbi Tovia Singer. [Video]. Youtube. Blogging Theology in conversation with Rabbi Tovia Singer – YouTube 

SMAADallas (2018, 29.januar). Islam, Judaism and Christianity. A conversation. [Video]. Youtube. https://www.youtube.com/watch?v=INIG636SnU4