Hvordan bør vi forstå islamofobi?

Boken til Tarek Younis er nødvendig lesing som forklarer forholdet mellom muslimer, staten og psykologifeltet. Younis som selv er utdannet psykolog argumenterer for at det ikke holder å kun forstå islamofobi som noe som leder til psykisk uhelse blant muslimer, men at psykologifeltet er en integrert del av sikkerhetsarbeidet til staten, og at psyk-disiplinene (psykiatri, psykologi og psykisk helserådgivning) ikke er nøytrale enheter utenfor staten. Ved å vise til en rekke saker eksemplifiserer han måten muslimers psykiske helse på den ene siden påvirkes av marginalisering, men på den andre siden måten muslimer som oppsøker psykisk helsehjelp raskt kan få sine sårbarheter snudd mot seg og bli mistenkeliggjort. I introduksjonen til boken gjengir Younis saken til Adam, en dansk gutt som ble omringet og utsatt for en voldsom konfrontasjon med bevæpnet politi da han kjørte inn i et velstående nabolag. Adam ble arrestert og løslatt samme dag. Hendelsen med politiet førte til at Adam oppsøkte en psykolog i håp om å kunne dokumentere politivolden han ble utsatt for. Han følte seg nødt til å opptre som mer traumatisert enn det han egentlig var foran psykologen, og bestemte seg etter hvert for å legge hendelsen bak seg. Adam ble igjen arrestert av politiet et par år senere ved to anledninger, der den siste arrestasjonen ledet til en to år lang fengselsdom på grunn av terroranklager. Bakgrunnen var at hans slektning hadde reist til Syria og deltatt i motstandskamp mot Assad-regimet. I de fem første månedene ble Adam utsatt for daglig trakassering av fengselsbetjentene. Etter soningen saksøkte Adam fengslet og vant i høyesterett, han ble også senere frikjent for terroranklagene.

Younis argumenterer for at psyk-disiplinene i økende grad brukes av staten for å “håndtere” muslimers politiske motstand. Younis gir tre definisjoner av islamofobi i denne boken:

1. Islamofobi som en type rasisme som problematiserer muslimers væremåte eller antatte væremåte.

2. Islamofobi er et uttrykk for frykten/fordommene i det eksisterende globale maktforholdet mellom det eurosentriske (det globale Nord) og det orientalistiske (det globale Sør).

Younis utvider disse to definisjonene ved å legge til følgende: Hvis islamofobi handler om antatt “muslimsk væremåte” så må det være en ideell måte å uttrykke, tenke og være muslim på. Dermed definerer han islamofobi som håndteringen av den ideelle muslimens subjektivitet. Med disse definisjonene tar Younis også et oppgjør med de vanlige kritikkene som rettes mot islamofobibegrepet, nemlig at det ikke er rasisme, men snarere islamkritikk og at begrepet begrenser ytringsfriheten. For det første minner han om at det sjeldent er konsensus om begrepsdefinisjoner, og at dette er spesielt gjeldende i psyk-disiplinene. Det er ikke nødvendigvis hvordan man definerer et begrep som er det viktigste, men hva man mener med begrepet og måten man bruker begrepet på. Younis påpeker også at medisin og psykologisert språk lenge har vært verktøy som brukes i liberale prosjekter for å styre politisk tankegang i befolkningen, og at denne styringen har spesielt blitt rettet mot etniske minoriteter. Et godt eksempel på dette er under borgerrettighetsbevegelsen i USA, da ble afrikanskamerikanske borgere i økende grad diagnostisert med schizofreni fordi det ble ansett som “irrasjonelt” at disse borgerne viste interesse for figurer som Malcolm X og ønsket å gå imot det amerikanske systemet. Diagnostiseringen hadde også konsekvenser for de som ønsket å kjøpe våpen for å beskytte seg. Dette eksemplet illustrerer måten en stat kan utøve sosial kontroll mot sine borgere. For å  kunne forstå disse liberale prosjektene  er det viktig å forstå måten rasisme fungerer på i egalitære samfunn, og det som omtales som post-rasistiske samfunn i det globale Nord.

Islamofobi og politiseringen av muslimers tanker

Med post-rasistiske samfunn menes nasjonalstater i det globale Nord som anser seg selv som post-rasistiske fordi man ikke lenger strukturerer samfunnet etter etnisitet/ rasialiserte skiller. Disse samfunnene er egalitære fordi alle skal behandles likt uavhengig av etnisitet eller religiøs tilhørighet. Det er mange måter å forstå måten rasisme fungerer på i slike samfunn.

Younis bruker to konsepter for å forklare rasismens funksjon: liberal rasisme og kulturrasisme. Med liberal rasisme menes en type rasisme der man skiller mellom muslimer som “gode” eller “ikke-assimilerbare”. Den liberale rasismen gir inntrykk av fargeblind kategorisering gjennom begreper som som «integrering», «terrorisme», «gjenger» og «migrasjon». Det andre konseptet, kulturrasisme, handler om at vestlig sivilisasjon ser på seg selv som unik og overlegen overfor «det andre». Dermed blir etniske minoriteter i det globale Nord sett på som de andre og i opposisjon i utseende, kulturelle praksiser og verdier. Ofte kommer dette til uttrykk ved motstanden mot for eksempel religiøse symboler i sekulære settinger, noe som disproporsjonalt rammer muslimer, og som igjen utfordrer muslimers plass i Vesten.

I kapittel 3 går Younis gjennom måten kontraterrorindustrien i Storbritannia er tett koblet til psyk-disiplinene. I 2021 kom det ut en avslørende rapport fra den rettighetsbaserte organisasjonen Medact om måten psykisk helsestøtte tjenestene Vulnerability Support Services Hubs jobber med såkalte “ikke-voldelige ekstremister” som har psykiske vansker. Kritikken rettet mot denne tjenesten er at definisjonen av “ikke-voldelige ekstremister” ofte er uklar, retter seg mot etniske minoriteter og grenser til sosial kontroll av politisk tankegang. Det er dokumentert at muslimer blir rapportert opp til tjue ganger mer til disse tjenestene enn hvite briter. Poenget til Younis er at de vestlige psyk-disiplinene anser seg selv som apolitiske og universalistiske, men at denne posisjoneringen må sees i sammenheng med geopolitikk. Et godt eksempel er måten noen fanger i Guantánamo Bay fikk diagnosen “manipulativ selvskadingsadferd”. En slik diagnose avpolitiserer alvoret fangene levde under og avfeier motstandsånd under slike omstendigheter.

Sikkerhet, ekstremisme, nyliberalisme og muslimers tankegang

Et godt og dagsaktuelt eksempel på måten psykologisert språk brukes i politiske kriser, er da det under det som omtales som den andre Intifada (det politiske opprøret som begynte 28.09.00) i Palestina ble viktig for NGOer slik som Leger uten Grenser å dokumentere traumene og lidelsene det palestinske folket ble utsatt for i konflikten. På overflaten kan en slik intervenering fra humanitære organisasjoner virke positivt, men i virkeligheten kamuflerer et slikt perspektiv årsakene og konsekvensene av voldelighet, ved å gjøre det om til et spørsmål om lidelse og ikke om den politiske virkeligheten som skaper denne lidelsen. I kapittel 5, Security and extremism: securing the Muslim mind, gir Younis en rekke eksempler på måten ERG (The Extremism Risk Guidance) brukes i kontraterrorinitiativer for å identifisere sårbarheter som kan lede til radikalisering og politisk vold. Et av eksemplene dreier som en ung mann som ble utredet gjennom dette rammeverket mens han satt i fengsel. Eksemplet er viktig fordi den unge mannen hadde allerede blitt frikjent for anklagene, men ble utredet for å observere om det fremtidige voldspotensialet hans, og det som ble lagt til grunn i vurderingen var en utredning som ble utført av en fengselsbetjent som hadde begrenset erfaring med metoden. Det som er spesielt interessant ved dette eksemplet er det som ble vektlagt som fremtidig voldspotensial og det var den unge mannens uttrykk for bekymring overfor uretten og lidelsene som foregikk under Syria-krigen. Det at mange muslimer identifiserer seg med noe som er større enn nasjonalstaten, og bryr seg om det globale muslimske fellesskapet (en ummah) blir gjennom slike rammeverk og kontraterrorinitiativer tolket som noe som kan lede til politisk vold. Younis forklarer dette ved å peke på måten muslimer som gruppe allerede er på grenseland når det kommer til nasjonaltilhørighet i vestlige land, dermed ses lojalitet eller kjærlighet mot noe større enn nasjonalstaten på som et overtramp.

Videre i dette kapitlet gir Younis en grundig innføring i måten Prevent-strategien ble utviklet. Denne strategien ble utviklet i 2015 som en del av kontraterrorismeloven. Under Prevent har visse sektorer og tjenester meldeplikt til å melde ifra om de ser tegn til adferd som kan lede til terrorisme. Ansatte i helsevesenet har et spesielt ansvar for å identifisere individer som de mistenker er sårbare for radikalisering, dermed handler Prevent-strategien om å forebygge mulig kriminalitet, såkalt pre-crime. Siden strategien ble lansert har den blitt utvidet og den har også blitt markedsført til andre land, blant annet Kina. I Kina har det blitt dokumentert at en høyt rangert politihøyskole i Beijing skal ha fått opplæring i britisk Prevent-strategi, den samme politihøyskole nsamarbeidet med institusjoner i Xinjiang-provinsen. Noen av disse institusjonene er sanksjonert av Storbritannia på grunn av grove menneskerettighetsbrudd mot den muslimske uighurbefolkningen. Denne koblingen viser de transnasjonale båndene mellom kontraterrorisme og islamofobi.

Kapittel 6 heter «Neoliberalism and austerity: bolstring the Muslim Mind», og er et imponerende kapittel. Her utforsker Younis måten nyliberalistisk politikk rammer muslimer, og måten muslimer under denne politikken håndterer egne følelser og adferd. Han utforsker også politikken rundt såkalt selvhjelp og meditasjonspraksiser og måten resiliens ofte blir markedsført som navigeringspraksis i vanskelige økonomiske tider – og slik legger lokk på politisk motstand mot sosial ulikhet. Younis starter kapitlet med å gi en gjennomgang av Grenfell-brannen som skjedde i 2017, og måten dette var en tragedie som rammet et nabolag der de fleste var etniske minoriteter og muslimer. Årsaken bak brannen var kommunens ønske om å spare penger, en fatal avgjørelse som endte opp med å ta livet av 72 mennesker. I dette kapitlet ser Younis på måten nyliberalistisk økonomi reproduserer den rasistiske logikken der menneskeverd avgjøres av deres rolle i markedet. Under denne logikken skaper nyliberalisme et dypere skille mellom ulike befolkninger (for eksempel det globale Nord/Sør skillet) og der mennesker blir rasialisert i prosessen. Et godt eksempel på måten sosial ulikhet blir forsterket er gjennom kriser, Younis eksemplifiserer dette ved å vise til Covid-19 pandemien. Her ble klassemessige og etniske ulikheter forsterket. Pandemien viste også måten årevis med kutt i helsevesenet (i dette tilfellet det britiske) ga disproporsjonal effekt hos etniske minoriteter. I Storbritannia hadde muslimer den største dødeligheten under pandemien sammenlignet med andre grupper.

Som minoritetsgruppe er muslimer spesielt utsatte under økonomiske kriser, Younis argumenter for at dette handler om tilhørighet og fiendtlighet mot migrasjon. Under økonomiske kriser er det lett å peke på den muslimske figuren som syndebukk for samfunnets problemer. Studier fra Storbritannia og Frankrike viser blant annet hvor institusjonalisert islamofobi er på arbeidsmarkedet, der spesielt muslimske kvinner og papirløse migranter er utsatte for arbeidsledighet. Samtidig som dette er virkeligheten for mange, viser Younis til måten mangfoldighet er noe som ses på som positivt under nyliberalistisk identitetspolitikk. Denne type mangfoldighet er en overfladisk investering som gjør det enda vanskeligere å vekke oppmerksomhet rundt institusjonell rasisme. Han påpeker måten det finnes muslimer i de høyeste stillingene i ulike institusjoner, men at vellykkede muslimer ofte bagatelliserer strukturelle hindringer.  «Hvis de kan klare det, så kan alle klare det» blir da konklusjonen til storsamfunnet. Hvis vi igjen går tilbake til Younis’ definisjon av islamofobi, om den ideelle håndterbare muslimen, så blir det mulig for muslimer å lykkes innenfor de nyliberalistiske rammene, kun ved å fokusere på personlig fremgang og opptre i tråd med nasjonalistiske og nyliberalistiske idealer. Et annet viktig poeng er måten staten gir økonomisk støtte til religiøse organisasjoner betinget av om de religiøse organisasjonene følger de statlige initiativene og bruker de begrepene som staten setter på dagsorden. Godkjente begreper i denne konteksten er «integrering» og «ekstremisme». Disse begrepene signaliserer at organisasjonene spiller på lag med staten. Samtidig har man i økende grad sett at muslimske organisasjoner som stiller seg kritisk til staten og dets maktbruk overfor muslimer, sanksjoneres og mister statsstøtten. Dette har vært tilfellet for Collective Against Islamophobia in France (CCIF) og CAGE i Storbritannia.

Som tidligere nevnt så tar Younis også et oppgjør med måten såkalt selvhjelp/selvivaretakelse markedsføres. Her lager Younis en viktig distinksjon, der selvhjelp under et nyliberalistisk ideal sees på som en ønskelig sinnstilstand i likhet med «empowerment», der individer skal klare å navigere og akseptere statlige innstramminger. Younis utdyper at empowerment  i den terapeutiske kulturen fokuserer på selvrealisering, ikke kollektiv frigjøring. Hva betyr dette for muslimer i et klima der islam forstås som et sikkerhetsproblem, og muslimer i forlengelse av dette tolkes som truende og regressive? Det betyr at muslimer som ønsker sosial mobilitet i det globale Nord hele tiden må bevise at de ikke er en trussel. En viktig påminnelse her er at 88.4% av alle terroranklager ikke leder til domfellelser (britisk statistikk).

I det siste kapitlet gir Younis tre forslag til måten muslimer kan navigere de vanskelige forholdene som oppstår i krysningen av nyliberalistisk politikk og normaliseringen av islamofobi.

1. Fokusere på det kollektive (istedenfor individualisering)

2. Fokusere på retten til selvbestemmelse (istedenfor psykologiserte mekanismer)

3. Fokusere på viktigheten av empowerment gjennom motstandsånd

Boken til Tarek Younis er viktig lesing, som setter psykisk helse i sammenheng med islamofobi og kontraterrorindustrien. Younis belyser hvordan psyk-disiplinene ikke kan bli sett på som nøytrale og universalistiske, men må sees i sammenheng med geopolitikk, nyliberalisme og rasialisering av minoriteter.

Referanse

Younis, T. (2024) The Muslim, State& Mind, Sage Publications Ltd. Bilde: The Muslim, State and Mind | SAGE Publications Inc