Bilde av Al-Qayrawan sykehuset i Qayrawan i Tunisia og Al-Mansuri sykehuset i Kairo i Egypt (kilde: 1001 Inventions: The Enduring Legacy of Muslim Civilization)
Sykehuset skal beholde alle pasienter, menn og kvinner, til de er helt friske. Alle kostnader skal bæres av sykehuset, enten de kommer nært eller langveisfra, enten de er fastboende eller utlendinger, sterke eller svake, lave eller høye, rike eller fattige, i arbeid eller arbeidsledige, blinde eller seende, fysisk eller psykisk syke og lærde eller analfabeter. Det er ingen vilkår for vederlag og betaling; ingen blir bebreidet for manglende betaling. Hele tjenesten tilbys gjennom Guds storhet, den gavmilde (erklæring fra sykehuset i Kairo, ca. 1284 e.kr.)
Det moderne Vestens tilnærming til helse og medisin har røtter i gamle sivilisasjoner, herunder Babylon, Egypt, Hellas, Romerriket og India. Når det gjelder sykehus spesifikt, er denne institusjonen både en medisinsk og sosial oppfinnelse. Det er en institusjon vi håper vi i liten grad får bruk for, men er takknemlig for eksisterer. Nesten uansett hvor vi er i verden, forventer vi at et sykehus skal tilby lindring fra smerte og hjelp til helbredelse ved sykdom og ulykke.
Helsevesenet slik det utviklet seg i middelalderens islamske samfunn, både med tanke på vitenskapen og det sosiale fundamentet det lente seg på, har vært med på å utforme det moderne sykehuset slik vi kjenner det i dag. Termen som gjerne brukes om sykehusene som har eksistert historisk i den islamske verden er bimaristan (sykehus) eller dar al-shifa (sted for helbredelse).
Bimaristan er ikke bare en forløper til det moderne sykehuset, de ligner også svært mye på moderne sykehus med tanke på de ulike helsetjenestene og det medisinske utdanningstilbudet de tilbød. En bimaristan fungerte som et behandlingssenter, et rekonvalesenthjem for de som kom seg etter sykdom eller ulykke, et psykologisk asyl og et omsorgshjem for eldre og svake som manglet en familie til å ta vare på seg.
Medisinske fremskritt
Bimaristanene var et viktig resultat av den store innsatsen og tankekraften middelalderens islamske samfunn la ned i utviklingen av medisinsk vitenskap. I tilknytning til de større sykehusene – da som nå – var medisinske skoler og biblioteker der eldre leger lærte studentene hvordan de skulle bruke sin voksende kunnskap i samhandling med pasienter. Sykehusene eksaminerte studentene og utstedte vitnemål. En bimaristan skulle fremme helse og kurere sykdommer, samt videreutvikle og formidle medisinsk kunnskap.
Det å arbeide for medisinske fremskritt, ble av mange sett på som et islamsk kall. I henhold til islamsk lære skal mennesket forvalte Guds vilje på jord, og Gud forventer at vi skal benytte ressursene Han har skjenket oss til å tjene Han og derigjennom menneskeheten.
Og Han er Den som har gjort dere til forvaltere på jorden, og Han eleverte noen av dere over andre i gradene, for at Han kunne teste dere ved alt det Han har gitt dere (som en betroelse) (Koranen: surah 6, vers 165).
Hvert individ spiller en unik rolle i å bidra til de mange komplekse systemene som skaper et harmonisk samfunn. Profeten Muhammad (fvmh) betonet at alle skal forplikte seg til sitt arbeid, fordi inspirasjonen til å arbeide kommer fra Gud. Konseptet tawfeeq, det vil si evne og vilje til å handle godt, er også en viktig rettesnor for muslimer hva angår arbeidsmoral. Det samme er konseptene khidma, som betyr tjeneste og fisabil Allah (for Guds sak).
På slutten av det niende århundre bisto den ledende legen og polymaten Muhammad ibn Zakariya al-Razi med å etablere et sykehus i Bagdad bemannet med 25 leger, optikere, kirurger og beinfiksere. Illustrasjonen ovenfor, fra en europeisk oversettelse fra det 13. århundre av Al-Razis kompendium av medisinske avhandlinger, viser ham behandle en pasient.
De første sykehusene
Selv om det har eksistert anstalter for syke siden antikken var de fleste enkle, med rudimentær organisering og omsorgsstruktur. Inkrementelle forbedringer pågikk gjennom den hellenistiske perioden, men disse fasilitetene ville knapt være gjenkjennelige for det moderne øyet som annet enn oppholdssteder for syke. I tidlig middelalder i Europa var den dominerende filosofiske oppfatningen at sykdommers opprinnelse skyldes overnaturlige faktorer, herunder guddommelig forbannelse, og at sykdom dermed i liten grad kunne kontrolleres ved menneskelig intervensjon. Som et resultat var sykehus lite mer enn hospicer hvor pasienter ble pleiet av munker som forsøkte å sikre sjelens frelse uten for mye innsats i å kurere kroppen.
Muslimske leger tok en helt annen tilnærming. De tok mål av seg å gjenopprette helse ved hjelp av rasjonelle empiriske midler. Til grunn for dette lå bl.a. veiledende uttalelser fra profeten Muhammed (fvmh) om at «Gud påfører aldri en sykdom med mindre han gir en kur for den» og «Gud har sendt ned sykdommen og kuren, og han har gitt en kur for hver sykdom, så behandle dere selv medisinsk». Muslimske leger anså dessuten ikke sykdom som en Gudommelig straff, men som en tålmodighetsprøve.
Utformingen av sykehusene reflekterte ulikheten i tilnærming til helse og helbredelse. I Vesten ble senger og rom for de syke oppsatt slik at pasientene kunne se messens daglige sakrament. I de islamske byene, som i stor grad hadde et tørrere og varmere klima, ble sykehus satt opp for å oppmuntre til bevegelse av lys og luft. Sykehus i den islamske verden skilte seg også ut fra sykehusene i det kristne Bysants ved at det ikke var religiøse institusjoner som sto bak dem. I stedet ble de finansiert av statlige myndigheter og filantroper, som var inspirert av den spirituelle belønningen islam lover for veldedighet og profeten Muhammads visjon om gratis helsehjelp til alle trengende uavhengig av religion.
Mobile sykehus
Det første kjente islamske omsorgssenteret ble satt opp i et telt av Rufaydah al-Aslamiyah i løpet av profeten Muhammeds levetid. Senere ble det opprettet mobile helsetilbud med medisiner, mat, drikke, klær, leger og farmasøyter. De mobile helsesentrene skulle møte behovene til avsidesliggende samfunn, og gav også herskerne selv mobil omsorg. Ved begynnelsen av det 12. århundre hadde det mobile sykehuset til Seljuq Sultan Muhammad Saljuqis regjering, blitt så stort at det trengtes 40 kameler for å transportere det.
Permanente sykehus
Det første faste muslimske sykehusbygget var bare et asyl for spedalske – bygget tidlig i det åttende århundre i Damaskus under Umayyad-kalifen Walid ibn ‘Abd al-Malik. Leger som sa seg villig til å jobbe med de spedalske ble kompensert med store eiendommer og raus lønn. Pasientene var innesperret, da spedalskhet var kjent for å være smittsomt, men i likhet med blinde fikk de ytelser som hjalp dem å ta vare på familiene sine.
Det tidligste dokumenterte generelle sykehuset ble bygget omtrent et århundre senere, i 805, i Bagdad, av visiren til kalifen Harun al-Rashid. I løpet av de påfølgende tiårene sprang 34 flere sykehus opp over hele den islamske verden, og antallet fortsatte å vokse for hvert år. I Kairouan, i dagens Tunisia, ble et sykehus bygget i det niende århundre, og andre ble etablert i Mekka og Medina. Persia hadde flere. I det 10. århundre ble fem flere sykehus bygget i Bagdad. Det første av disse hadde 25 leger, inkludert kirurger. Antallet helsepersonell og medisinske spesialiteter vokste til 1258, da mongolene ødela Bagdad.
Visiren ‘Ali ibn Isa ibn Jarah ibn Thabit skrev tidlig på 1000-tallet til sjefslegen i Bagdad om sin bekymring for fangers helse: «Jeg er veldig bekymret for fangene. Deres store antall og tilstanden i fengslene gjør at det må være mange skrantende personer blant dem. Derfor er jeg av den oppfatning at de må ha egne leger som bør undersøke dem hver dag og gi dem medisiner og avkok om nødvendig. Slike leger bør besøke alle fengsler og behandle de syke fangene der.» Kort tid etter ble det bygget et eget sykehus for straffedømte, fullt bemannet og forsynt.
I Egypt ble det første sykehuset bygget i 872. Det er den første dokumenterte anstalten som ga omsorg for psykiske så vel som somatiske sykdommer. I Damaskus var Nuri-sykehuset det ledende fra grunnleggelsen i midten av det 12. århundre godt inn i det 15. århundre, da byen hadde fem flere sykehus. På den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) hadde Cordóba (hovedstaden i det islamske Spania) alene 50 store sykehus.
På en måte som fortsatt ville være gjenkjennelig i dag, hadde store islamske sykehus flere avdelinger og ulike underspesialiteter, og hver avdeling hadde en ansvarlig offiser i tillegg til en tilsynsspesialist. Sykehusene var delt inn i avdelinger som systemiske sykdommer, kirurgi, oftalmologi, ortopedi og psykiske sykdommer. Avdeling for systemiske sykdommer tilsvarer i stort dagens indremedisinske avdeling, og den ble vanligvis inndelt i seksjoner for feber, fordøyelsesproblemer og infeksjoner med mer.
Sykehusene var også bemannet med en sanitærinspektør som var ansvarlig for å sikre renslighet og hygienisk praksis. I tillegg arbeidet regnskapsførere og annet administrativt personale ved sykehuset. Legene jobbet til faste tider, med ansvar for pasientene ved avdelingen de tilhørte. Hvert sykehus hadde sin egen stab av lisensierte farmasøyter (saydalani) og sykepleiere. Lønn til medisinsk personell ble fastsatt ved lov, og var sjenerøs nok til å tiltrekke seg de talentfulle.
Mye av finansieringen av de islamske sykehusene kom fra islamske testamentariske gaver kalt waqf. Velstående menn og herskere donerte eiendom til eksisterende eller nybygde sykehus som legater, og inntektene fra testamentariske gaver dekket utgiftene til bygging, drift og vedlikehold. Waqf kunne bestå av butikker, møller, campingplasser eller til og med hele landsbyer. Legatet ville noen ganger også dekke et lite stipend til pasienter ved utskrivelse. En del av statsbudsjettet gikk også til sykehusdrift. For pasientene var sykehusets tjenester gratis, selv om enkelte leger av og til krevde gebyrer.
Nur al-Din Bimaristan, et sykehus og medisinsk skole i Damaskus, ble grunnlagt i det 12. århundre. I dag er det et museum.
Pasientbehandling
En bimaristan var åpen for alle på 24-timers basis. For å behandle mindre alvorlige sykdomstilfeller eksisterte også poliklinikker hvor det ble foreskrevet medisiner som skulle tas hjemme.
Spesielle tiltak ble tatt for å forhindre infeksjon. Innlagte pasienter ble gitt sykehusklær og fikk rene laken og spesialmadrasser. Sykehusrommene og avdelingene var pene og ryddige med rikelig med rennende vann og sollys. Inspektører evaluerte hygienen på daglig basis. Det var ikke uvanlig at lokale herskere foretok personlige besøk for å sikre at pasientene fikk den beste omsorg.
Behandlingsforløpet foreskrevet av leger begynte umiddelbart ved ankomst. Pasientene ble satt på fast diett, avhengig av tilstand og sykdom. Maten var av høy kvalitet, og hovedkriteriet for utskrivelse var at pasientene kunne innta en normal brødmengde sammen med stekt kjøtt. Hvis pasientene lett kunne fordøye det, ble de ansett som friskmeldte. Pasienter som var kurert, men for svake til å skrives ut, ble overflyttet til rekonvalesensavdelingen til de var sterke nok til å dra. Trengende pasienter fikk nye klær ved utskrivelse.
Nedenfor er oversettelsen av en ung franskmanns brev fra et sykehus i Cordóba i det 10. århundre:
Du har nevnt i ditt forrige brev at du ville sende meg noen penger til å dekke medisinske kostnader. Jeg trenger det ikke i det hele tatt, da behandling på dette islamske sykehuset er gratis. Dette sykehuset gir dessuten et nytt antrekk og fem dinarer til hver pasient som allerede har blitt frisk, for at han ikke skal måtte jobbe i hvileperioden.
Kjære far, hvis du vil besøke meg, finner du meg på kirurgisk avdeling og leddbehandling. Når du kommer inn hovedporten, går du til sørhallen hvor du finner førstehjelpsavdelingen og avdelingen for sykdomsdiagnose, så finner du avdeling for leddsykdommer. Ved siden av rommet mitt finner du et bibliotek og en hall hvor leger møtes for å lytte til forelesninger gitt av professorer; Også denne salen brukes til lesing. Gynekologisk avdeling ligger på den andre siden av sykehushallen. Menn har ikke lov til å gå inn i den. Til høyre for sykehushallen ligger en stor hall for de som kommer seg. På dette stedet tilbringer de hvileperioden og rekonvalesensen i noen dager. Denne salen inneholder et spesielt bibliotek og noen musikkinstrumenter.
Kjære far, ethvert sted på dette sykehuset er ekstremt rent; senger og puter er dekket med fint Damaskus-hvitt tøy. Når det gjelder sengetøy, er det laget av mild myk plysj. Alle rommene på dette sykehuset er forsynt med rent vann. Dette vannet føres til rommene gjennom rør som er koblet til en bred vannfontene; Ikke bare det, men hvert rom er også utstyrt med en varmeovn. Når det gjelder mat, serveres kylling og grønnsaker alltid i den grad at noen pasienter ikke vil forlate sykehuset på grunn av kjærligheten de møtes med og ønske om denne smakfulle maten.
‘Abd al-Latif al-Baghdadi, lege og omreisende fra det 13. århundre, som underviste i Damaskus, fortalte en morsom historie om en smart persisk ungdom som var så fristet av den utmerkede maten og servicen til Nuri-sykehuset at han latet som om han var syk. Legen som undersøkte ham, forsto hva den unge mannen hadde i fore og ga han god mat i tre dager. På den fjerde dagen gikk legen til pasienten sin og sa med et frekt smil: «Tradisjonell arabisk gjestfrihet varer i tre dager: Vær så snill å gå hjem nå!»
Pasientsikkerheten sto sterkt i det islamske sykehuset: Hvis pasienten ble kurert, ble legen betalt. Hvis pasienten døde, vurderte overlegen om legen hadde utført sitt arbeid etter beste evne. Hvis dødsfallet kunne tilskrives uaktsomhet fra legens side, måtte han betale blodpenger til den avdødes slektninger. På denne måten sikret en at medisinerne var erfarne og kunnskapsrike individer.
I tillegg til de store sykehusene hadde byer og større tettsteder også førstehjelps- og akuttmottak. Disse var vanligvis plassert på travle offentlige steder, f.eks. ved store moskeer.
Fontener var sentrale i arkitekturen i til en bimaristan. Pasientrom ble plassert rundt fontene.
Medisinske skoler og biblioteker
Fordi en av de viktigste rollene til sykehusene var opplæring av leger, hadde hvert sykehus et stort forelesningsrom hvor studenter, sammen med senior-leger, ville møtes og diskutere medisinske problemstillinger i seminarstil. Etter hvert som opplæringen skred frem, ville medisinske studenter følge eldre leger til avdelingene og delta i pasientbehandlingen.
Tekster fra samtiden, som Ibn Abi Usaybi’ahs ‘ Uyun al-anba’ fi tabaqat al-atibb’ (kilder til informasjon om medisinundervisning) og studentnotater, avslører detaljer om den kliniske opplæringen. Det er instruksjoner om dietter og oppskrifter for vanlige behandlinger, inkludert hudsykdommer, svulster og feber. Opplæringen kulminerte i en eksamen for lisens til å praktisere medisin. Kandidatene måtte møte foran regionens regjeringsoppnevnte kommuneoverlege for utspørring, samt skrive en avhandling som enten var et originalt stykke forskning eller en kommentar til eksisterende tekster. Kandidatene ble oppfordret til ikke bare å studere tidligere arbeider, men også å granske dem for mulige feil. Denne vektleggingen av empirisme og observasjon i stedet for slavisk tilslutning til det som var nedfelt, var en av nøkkelmotorene i middelalderens islamske intellektuelle gjerning.
Et annet viktig aspekt ved sykehuset, og av kritisk betydning for både studenter og lærere, var tilstedeværelsen av omfattende medisinske biblioteker. Ved det 14. århundre hadde Egypts Ibn Tulun-sykehus et bibliotek bestående av 100 000 bøker om ulike grener av medisinsk vitenskap. Til sammenligning hadde Europas største bibliotek, ved Universitetet i Paris, 400 bind.
Kilder og videre lesning
Abouleish , E (1993). Contribution of Islam to Medicine. I. Athar, S. (red). Islamic Perspectives in Medicine. Indianapolis: American Trust Publishers, 15-43
Al-Arshdy, Ameer Gafar (1990) The Islamic Scientific Supremacy. Beirut. Al-Resala Establishment
Carstens, HR (1936). The History of Hospitals with Special Reference to some of the World’s Oldest Institutions. Ann Intern Med. 10:670-682
Dols, MW (1987). The origins of the Islamic hospital: myth and reality. Bull Hist Med. 61:367-390.
Maravia, U. og Al-Ghazal, S. K. Bimaristans (2021). Services and educational role in Islamic medical history and their influence on modern medicine and hospitals. JBIMA, 8(3). 28-42
Ragab, A. (2015). The Medieval Islamic Hospital. Cambridge University Press.
Sayili, Aydin (1980). The emergence of the prototype of the modern hospital in medieval Islam. Belleten, s. 279-286
Tschanz, David (2017). The Islamic Roots of the Modern Hospital. AramcoWorld. https://www.aramcoworld.com/Articles/March-2017/The-Islamic-Roots-of-the-Modern-Hospital
Tschanz, David (2014). Bimaristans. And the rise of modern healthcare systems. Aspetar Sports Medicine Journal. Volum 3, utgave 2. Aspetar Sports Medicine Journal – Bimaristans