Arbeidet mot islamofobi må prioriteres høyere og ressurssettes

Langsiktig og stabil ressurssetting av muslimske rettighetsorganisasjoner. Som Norges største rettighetsorganisasjon for muslimer er vi bekymret for at muslimers interesser og sikkerhet ikke ivaretas på en tilstrekkelig god måte. Til tross for at vi representerer over 65 000 medlemmer drives vi på basis av frivillighet, og som frivillige har vi verken god nok tid, økonomi eller kompetanse til å håndtere de utfordringene forhøyet islamofobi og trusselnivå representerer. Når Norges største paraplyorganisasjon for muslimer ikke mottar driftsstøtte samtidig som HRS har mottatt flere titalls millioner, LIM mottar statsstøtte og Document.no mottar pressestøtte, reiser det spørsmål ved statens forpliktelse til å beskytte alle sine borgeres frihetsrettigheter på lik basis. Det er et grunnleggende behov for kunnskapsformidling om islam i det offentlige rom og muslimer møter mer enn noen annen livssyngruppe fordommer. Bl.a. mener 33 % at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur, 19,6 % at  muslimer ikke er helt til å stole på og 32 % at muslimer er mer voldelige enn andre.  Våre ressurser står ikke i samsvar med behovene, forespørslene og kravene vi møter i det daglige. Vi ber derfor om at vi får tilstrekkelige midler til minst å kunne ansette en daglig leder/organisasjonssekretær i fast stilling.

 Spesiell hensyntaken av barn og unge. Vi er særlig bekymret for effekten av anti-muslimsk rasisme på norske muslimske barns følelse av tilhørighet og trivsel.  UNICEF har rapportert om at en høy andel minoritetsbarn erfarer rasisme i skolen, og at lærere ikke vet hvordan de skal håndtere det. Her er noen konkrete forslag til hva som bør gjøres i skolevesenet:  A.Det må inviteres til relevant og systemkritisk undervisning om rasisme og islamofobi som en samtidsutfordring.  B. Gjennom solid historieundervisning utfordre forestillingen om at kristendom og islam eksisterer i et fiendeforhold og at islam ikke hører hjemme i Europa.

Heve allmenhetens kunnskap om islam Feilinformasjon og myter om muslimer og deres tro er dessverre svært utbredt. F.eks. har jihad blitt feilaktig oversatt til “hellig krig”, noe som er foruroligende ettersom dette konseptet ikke eksisterer i islam. Kunnskapsformidling er derfor viktig, og det er maktpåliggende at muslimer selv tilkjennes definisjonsmakt over egen tro.  Konkrete tiltak som vil bidra til kompetanseheving er å øke tilskudd til kunnskapsportalen, sørge for at muslimske organisasjoner får muligheten til å gi innspill på lærebokinnhold/undervisningsmateriale om islam og muslimer og sørge for at landets biblioteker og læringsinstitusjoner besitter ikke-orientalistisk  litteratur om islamsk  tro og historie på norsk.

 Bred bevisstgjøring om hva islamofobi er og hvilke farer det representerer

Dette bør gjøres gjennom folkeopplysning, inkludert tildeling av midler til forskningsprosjekter om islamofobi og dets konsekvenser, etablering av et kompetansesenter om anti-muslimsk rasisme, øke driftsmidler for å styrke kompetansen om islamofobi ved 22. juli  og 10. august-senteret gjennom solide bevilgninger, samt utnevne et spesialombud for muslimhat.

Den norske staten bør markere den internasjonale dagen mot islamofobi, i tillegg til å minnes Srebrenica og det islamofobe folkemordet i Bosnia – i hjertet av Europa.

 

Motarbeide diskriminerende diskurs, politikk og lovverk

Bekjempelse av islamofobi og rasisme bør inngå i norsk utenrikspolitikk, i forlengelse av at norsk politikk skal fremme demokrati og menneskerettigheter globalt. Norge bør i internasjonale fora og i bilaterale relasjoner ta til motmæle mot menneskerettighetsbrudd rettferdiggjort/motivert av anti-muslimske antipatier.  Muslimfiendtlighet  i andre land gir næring til islamofobi i Norge. Eksempelvis fremkommer det av Breiviks manifest at han henter inspirasjon fra både indiske hindunasjonalister og serbiske kristeneekstremes islamofobe idéverden.

Motarbeide diskriminerende diskurs og lovverk rundt negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner.  Vold mot sårbare mennesker bør bekjempes, og IRN deltar gjennom bl.a. opplysningsarbeid om islamsk lære.   Voldsforebygging må imidlertid kunne gjøres uten å ty til fordomsfulle fremstillinger av minoriteter og diskriminerende rettspraksis. Vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og over hele verden – på tvers av religion og etnisitet. Det er også viktig at politiet kommuniserer om vold på en tillitsvekkende snarere enn stigmatiserende måte, at man er tydelig på hva som er offisielle politifaglige vurderinger versus private meninger, samt at man er transparent om hva som ligger under tallmaterialet som brukes til å problemdefinere muslimsk familiekultur. To politimenn har i forbindelse med en bokutgivelse om “æreskultur” referert til at de har jobbet med «10 000 saker over 20 år», og etterlatt et inntrykk av at dette dreier seg om 10 000 ulike politi/etterforskningssaker – noe som ikke er tilfelle. Disse fremstiller dessuten seksuell avholdenhet før ekteskap som et resultat av æresrelatert press, snarere enn eget ønske om å praktisere islam, og karikerer den muslimske familien som en undertrykkende institusjon. De (mange) som ikke kjenner seg igjen i denne svartmalingen, anklages for løgn. 

En del av det å leve et fritt liv som livssynsminoritet er å ha selvbestemmelse over egen identitet og kropp, og fritt ha mulighet til å praktisere sin religion (såfremt det ikke påfører andre skade). Det bør derfor aktivt tilrettelegges for muligheten til å forrette bønn og gjennomføre annen religiøs praksis. I handlingsplanen «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» står det at «Det er behov for en aktiv politikk for å bekjempe holdninger og handlinger som forhindrer den enkeltes mulighet til både å lykkes og leve et fritt og trygt liv.» I lys av dette bør det tas på alvor at intolerante holdninger i majoritetssamfunnet kan begrense muslimers mulighet til å leve liv fri for sjikane og press, og at det er behov for en aktiv politikk for å sikre at praktiserende troende får leve et fritt liv i tråd med  sine religiøse overbevisninger.

Arbeid mot ekstreme holdninger må rettes mot alle religiøse grupper, og ekstremisme- og terrordiskurs må ikke misbrukes eller brukes selektivt i muslimers disfavør. Gi kun terror/ekstremisme/radikalisering en religiøs merkelapp dersom det er relevant og har substansiell forklaringsverdi, og vær konsekvent og prinsipiell i måten religiøse benevnelser gis på. Når en velger å omtale muslimske voldsutøvere som tar i bruk islamske referanser som ‘islamistiske’ terrorister, bør «korsfareren» Breivik og kristennasjonalistene som stormet kongressen i USA 6.januar 2021 i henhold til samme logikk omtales som kristne terrorister. Når terrormerkelappen settes på ikke-statlige organisasjoner bestående av muslimer som oppildner til eller utfører vold, bør merkelappen også settes på DNM, Identitærbevegelsen, Azov, Gyllen Daggry i Europa, hindunasjonalistiske RSS i India, buddhistiske ekstremistgrupper i Burma og jødiske settler-kolonialistiske bevegelser i Israel. Finansiering av disse bør slås ned på som terrorfinansiering.

 Motarbeid okkupasjonen og folkemordet i Palestina

• Støtt Sør-Afrika i folkemordssaken mot Israel i ICJ.  Bruk begrepet folkemord, ikke tåkelegg gjennom å omtale en de facto utslettelse av et okkupert folk som en konflikt mellom to krigførende parter.

• Boikott, deinvester fra og sanksjoner Israel. Det er uholdbart at Oljefondet forblir Europas største investor i ulovlige bosetninger på Vestbredden, samt nest største investor i våpenselskaper som forsyner Israels krigsmaskineri med våpen.

• Utfør aktiv eksportkontroll overfor Israel: Våpen- og våpenkomponenter fra norske virksomheter bør ikke havne hos en okkupasjonsmakt som utfører etnisk rensing.

• Nordmenn som verver seg til den israelske okkupasjonshæren bør straffeforfølges, og myndighetene bør innrette en del av sin anti-ekstremismeinnsats mot kristensionister og andre som støtter Israels terrorregime.
• Det bør undersøkes om sionistiske grupper i Norge fortsatt samler inn penger til bosettervirksomhet og annet som medvirker til etnisk rensing i Palestina. Dette bør isåfall forbys.

• Fordøm sammenblandingen av Israel-kritikk med antisemittisme som brukes til å kneble Palestinasolidaritet og piske opp islamofobi i flere vestlige land.  I HL-senterets undersøkelse er det dessverre et spørsmål (om hvorvidt en mener Israel behandler palestinerne like ille som nazistene behandlet jødene under andre verdenskrig), som i flere år er blitt brukt til å nøre opp under en forestilling om at muslimer er antisemittiske og således en trussel mot jøder.

• Ta et oppgjør med desinformasjonen, dehumaniseringen og demoniseringen som muliggjør folkemordet, inkludert de islamofobe komponentene i den offentlige diskursen: Denne islamofobien er ofte maskert som motstand mot islamisme (som i praksis både brukes og forstås synonymt med islam) og terrorisme (som av sionister brukes om palestinsk vold, ikke israelsk vold). Demoniseringen av palestinerne har spilt på propaganda om muslimer som voldsforherligende og jødehatende seksualforbrytere, og har ført til økt hatkriminalitet og terror mot muslimer også i Vesten.

• I forlengelsen av overnevnte, er det viktig at norsk politikk unngår argumentasjon som devaluerer palestinsk menneskeverd, rett til selvbestemmelse og som er på kant med folkeretten.  Det er f.eks. problematisk å operere med en bredere definisjon av hva som er legitime mål på palestinsk enn israelsk side. Norske politikere har forfektet at det er legitimt å ødelegge Hamas i Gaza (uten å skille mellom bevegelsens sivile og militære del). Samtidig har angrep på samtlige israelske mål blitt omtalt som krigsforbrytelser.  Okkupasjonsmakten  er blitt tilkjent “rett til selvforsvar” og palestinske ofre omtalt som “sivile følgeskader”. Slik argumentasjon er ikke bare dobbeltmoralsk, den går på tvers av folkeretten.